Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Stanley Donen og Gene Kellys Singin’ in the Rain (1952) vises fra og med torsdag 24. september – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Da Stanley Donen gikk bort 21. februar i fjor, 94 år gammel, mistet Hollywood en av de siste gjenlevende regissørene fra gullalderen på 1940-, 50- og 60-tallet.

Med en udødelig klassiker som Singin’ in the Rain (1952) på merittlisten er det få som vil bestride Stanley Donens posisjon i filmhistorien, men etter en drøyt tretti år lang (og jevnt produktiv) karriere, forsvant han på sine eldre dager gradvis ut av rampelyset. Og etter hans siste spillefilm som regissør, totalslaktede Blame it on Rio (1984), ble det helt stille – inntil Akademiet ga ham en velfortjent æres-Oscar i 1997, som ledet til en uforglemmelig takketale.

Donen ønsket opprinnelig å bli danser, men innså tidlig at hans talent i større grad lå «behind the scenes», så det var som assisterende koreograf for den da fremadstormende danseren Gene Kelly – en kollega fra forestillinger på Broadway – at Donen tok sine første viktige steg i Hollywood på starten av 1940-tallet. Begge hadde søkt lykken i Los Angeles, og etter hvert som Kelly fikk større kunstnerisk frihet til å koreografere egne dansenumre i studiomusikalene han jevnlig spilte sentrale roller i, ble Donen den faste makkeren som bidro med et blikk utenfra og en åpenbar teft for iscenesettelser.

Duoen Kelly/Donen fikk til slutt også debutere som regissører selv, på studiomusikalen On the Town (1949), der tre amerikanske matroser (spilt av Gene Kelly, Frank Sinatra og Jules Munshin) opplever et storbyeventyr og finner kjærligheten mens de tilbringer et døgn «på permisjon» i New York. Filmen følger samme narrative idé som i George Sidneys Anchors Aweigh (1945), der Kelly og Sinatra også spiller marinegaster på permisjon – dog den gang med Los Angeles/Hollywood som ramme for plottet.

On the Town ble en suksess, og Donen fulgte opp med to nye filmer som regissør alene, mens Gene Kellys karriere tok nye steg foran kameraet, blant annet med hovedrollen i Vincente Minnellis Oscar-vinner An American in Paris (1951). Det kreative regisamarbeidet til Kelly/Donen ble plukket opp igjen da de sammen signerte Singin’ in the Rain (1952), men da duoen forsøkte seg på en tredje film sammen med It’s Always Fair Weather (1955) ble konfliktene såpass store at de senere valgte å gå hver til sitt.

For Stanley Donen betød dette starten på hans studio-uavhengige kunstneriske fase, som ble forløst på slutten av femtitallet da kontrakten hans med MGM tok slutt. Og selv om de to første musikalene med Gene Kelly står som sjangerklassikere i dag, er filmene han produserte og regisserte etter denne perioden også meget interessante – ikke minst som følge av Donens nære samarbeid med Audrey Hepburn. Her på Montages har vi ved flere anledninger skrevet og snakket om Donens filmer, inkludert Charade («Gnistrende klassiker ut av skapet») og Funny Face (hør vår podkastepisode, og les Dag Sødtholts artikkel).

Da Donen gikk bort i vinter, var han blitt en svært gammel mann, og de få gangene han stod bak kameraet i de siste tredve årene var det hovedsaklig innen TV og teater. I siste kapittel av livet var han for øvrig samboer med manusforfatter og regissør Elaine May (A New Leaf).

Nedenfor finner dere vår presentasjon av fem utvalgte juveler fra Donen-filmografien. Omtalene er skrevet av Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK) og Dag Sødtholt (DS).

*

On the Town (1949)

On the Town er en sprudlende storbymusikal i Technicolor, som bugner over av fortellerglede og en type løsrevet visuell energi som man nesten bare kan finne i filmmusikaler fra etterkrigstiden. Som nevnt i introduksjonen over var dette regidebuten til Stanley Donen og Gene Kelly, og den kreative symbiosen som oppstår på lerretet – mellom ideene som er virkeliggjort i både koreografi og iscenesettelse – er ladet med et elektrisk overskudd man sjelden ser.

Riktignok føles de klisjépregede romantiske motivene usedvanlig gammeldagse, sett med 2020-briller, men så nytes da også On the Town best som en sprell levende museumsgjenstand – en kulisse fra en annen tid. De saturerte fargene i epokens Technicolor-uttrykk gir kostymer, ansikter og omgivelser et nesten uvirkelig preg, som forsterkes av at vi følger matrosene Gabey, Chip og Ozzie på en høyst kontinuitets-tøyelig geografisk ferd gjennom New York. Reisen fra Rockefeller Center på Manhattan til Coney Island i Brooklyn har vel aldri vært kortere! Men det er nettopp antirealismen i On the Town som gjør den så fornøyelig som film – en virkelighetsflukt inn i dans, sang og visuell bevegelse i det ytterst trivelige selskapet til Gene Kelly og de andre figurene på lerretet. –KM

*

Singin’ in the Rain (1952)

Det er vel ingen overdrivelse å si at Singin’ in the Rain er en av de mest berømte filmene som er laget. Et vaskeekte ikon fra Hollywoods gullalder, og et nøkkelverk fra denne epoken av filmhistorien. Den er både en av de beste filmene om film og en av de mest fortryllende musikalene, der absolutt alle ideer går opp i en høyere kunstnerisk enhet. Gene Kellys nærvær foran kameraet er formidabelt, og når denne karismaen og hans mange virtuose dansemanøvre (som ser så enkle ut når Kelly gjør det) får utspille seg i et lekent, innovativt visuelt språk blir det stor kunst av det.

Og han er ikke alene. Debbie Reynolds, Donald O’Connor og de andre i rollegalleriet puster også liv i sine figurer på en måte som gjør fortellingen i Singin’ in the Rain så herlig å ta del i. Ikke bare er det mye drama å spille på når rollefigurene må takle overgangen fra stumfilm til lydfilm, men Stanley Donen og Kelly tar også premisset i bruk rent intertekstuelt i hvordan Singin’ in the Rain kommenterer selve kunstuttrykkets utvikling og potensial. Og som en slags selvfølgelig glasur på kaka har vi musikken i Singin’ in the Rain – de mange ikoniske låtene, som vi aldri kommer til å slutte å plystre på. (Eller som et kontrasterende lydbilde, slik Stanley Kubrick fikk det for seg i A Clockwork Orange.) –KM

*

Funny Face (1957)

Evigunge Audrey Hepburn er ikke først og fremst kjent for sine musikaler, men i Funny Face møter vi sjarmgranaten i par med en annen vinnende personlighet, veteranen Fred Astaire. Regien er ved en av Hollywoods største musikal-legender, nemlig Stanley Donen, som leder sine legendariske stjerner gjennom et smak- og stemningsfullt kjærlighetsforhold i elskovens hovedstad Paris. Hepburn er sedvanlig bedårende, men særlig til sangstemme har hun ikke; jeg er ellers en hengiven og intens beundrer, men synes hun fungerer aller best i filmer der hennes barnlige sjarm blir avstemt mot en alvorlig klangbunn, som i Sabrina (Billy Wilder, 1954) eller Roman Holiday (William Wyler, 1953). Videre er ikke kjemien eksplosiv mellom henne og den tretti år eldre Astaire; kjærlighetsdramaet blir mer påstått enn medrivende.

De første minuttene av filmen er svært lovende. De slående, stiliserte stillfotografiene av Richard Avedon, den berømte motefotografen som Astaires rollefigur er bygget på, under fortekstsekvensen lover mer enn noen film kan innfri. Men Donen følger likevel fint opp med en fargesprakende, men samtidig minimalistisk dekor i sekvensene i hovedkvarteret til motebladet Quality Magazine. Alt ligger til rette for en skarp og vilter satire over utvendig mote- og stilhysteri, men selv om satiren stadig ligger der som en understrøm, utvikler filmen seg til å bli en turistaktig affære straks rollefigurene ankommer Paris, med scener og sangnumre mot en bakgrunn av byens berømte bygninger og steder. Jeg er imot tilbøyeligheten man ofte ser hos et moderne publikum til lettvint å avskrive alt av amerikansk film før ca. 1970 som datert – en del av sjarmen med den klassiske Hollywood-filmen er nettopp å sette seg inn i en tidsmaskin og meske seg med alt som «den gang da» ble ansett som store kvaliteter, eksempelvis fargesprakende, skamløst glorete bruk av Technicolor. Når alt det er sagt, er jeg tilbøyelig til å mene at tiden har løpt fra en sangtekst som «you’re a cutie, with more than beauty», eller som Astaire senere synger til Hepburn, «if you can cook the way you look». I sum er Funny Face er en søt, vakker og litt vaklende film, som varmt kan anbefales – med visse forbehold. –DS

*

Charade (1963)

Charade (norsk tittel «Hvem svindler hvem?») er en sjeldent treffende sjangerblanding av thriller og (romantisk) komedie, med Cary Grant og Audrey Hepburn i de to hovedrollene. Svimlende vakre Hepburn spiller Regina Lampert, en ulykkelig gift kvinne som kastes inn i en mystisk konspirasjon når hun returnerer til Paris etter en kort ferie og oppdager at ektemannen er drept. Et knippe tvilsomme folk er ute etter 250.000 dollar de mener hun er i besittelse av, og Regina må noe ufrivillig forsøke å finne ut av hva som har hendt. Grant spiller en hjelpsom fremmed mann med mange navn, som Regina (naturligvis) lar seg sjarmere av – og før vi vet ordet av det er både spenningsplottet, intrigen og romantikken i gang. Charade er kløktig skrudd sammen, og lever i høyeste grad opp til moderne krav om tempo og listighet i hvordan historien utspiller seg og overrasker oss i denne typen katt-og-mus-filmer.

Filmens puls og store styrke er den glimrende kjemien mellom Grant og Hepburn, begge to i sitt ess når det kommer til å balansere rolletolkningene mellom troverdig komisk mimikk og innlevelse i nervepirrende situasjoner. Peter Stones manus gir dem tilstrekkelig med karakterscener til at de også må overbevise dramatisk, og dette gir Charade den ekstra dimensjonen som tillater at filmen beveger seg naturlig mellom mer farseaktige scener og tidvis brutalt mørke volds- og spenningssekvenser. Av de to stjernene er det Audrey Hepburn som har den sentrale, bærende rollen, som typisk for sjangeren både må bevise uskyld og løse mysteriet. Ikke ulikt figurene nettopp Cary Grant spilte i både North by Northwest og To Catch a Thief. I lys av dette er det interessant at Donen her faktisk utvider perspektivet og publikumsforventningene til hvem som fyller hvilke roller i sjangeren, og i et tiår der James Bond-personaen entret filmhistorien er Charade med sin kvinnelige hovedperson et viktig unntak. —KM

*

Two for the Road (1967)

I løpet av sin lange karriere, har Frederic Raphael kun skrevet ti filmmanus. Blant disse er de to mest kjente Stanley Donens Two for the Road («To må man være») og Stanley Kubricks Eyes Wide Shut (1999). To fortellinger som borer i ekteskapet som konstellasjon, som kaster et skråblikk på monogamiet.

I Two for the Road blir vi kjent med Joanna (Audrey Hepburn) og Mark Wallace (Albert Finney), og langs veien i Sør-Frankrike tas vi med på en sikksakk-reise i tid og rom, gjennom en ti år lang relasjon. Sjelden har vel ekteskapet og familielivet fått dårligere reklame enn i Two for the Road. Forelskelsen slukner idet den blir en forpliktelse, lysten fordamper. Barna er monstre. Aldrende par ligner levende døde. Med en god porsjon ironi dras vi mellom fortellingens nåtidsplan og stormfulle erindringer; forholdet mellom de to avtegnes gradvis i de mange avstikkerne, omtrent som i en fransk nybølgefilm (særlig François Truffaut later til å være en referanse). På tross av sitt gode humør og luftige tone, blir Two for the Road et sviende og dønn ærlig regnskap over to individers omskiftelige behov for nærhet og avstand, ung frihet og trygge rammer. —LOK

*