Endelig skjer det: Montages kårer 80-tallets beste filmer. I tiden som kommer vil vi publisere en lang serie artikler og podkaster der flere hundre filmer fra 1980-tallet vil bli rangert, omtalt og diskutert.
For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.
Tilbake i 2014 og 2015 publiserte Montages en omfangsrik kåring av 90-tallets beste filmer, og denne satsingen er fortsatt noe av det mest populære vi har gjort. Da vi deretter tok fatt på 1980-tallet ønsket vi å overgå oss selv, og et veldig høyt ambisjonsnivå er årsaken til at denne «oppfølgeren» har tatt lang tid å realisere.
Forhåpentligvis vil dette bli en av de grundigste og mest inspirerende kåringene av 1980-tallets filmer som eksisterer på internett, og vi gleder oss stort til å presentere listen og se hvilke diskusjoner alle titlene igangsetter.
Vi begynner med plasseringene 200.–191. plass. Tekstene i denne artikkelen er skrevet av redaktørene Lars Ole Kristiansen (LO) og Hedda Robertsen (HR). En komplett, løpende oppdatert oversikt finner dere her. God fornøyelse!
*
Animasjonssekvensene og de Gilliam-lignende fremtidsvisjonene i Pink Floyd: The Wall (1982, Alan Parker) gjør fortsatt inntrykk, men resten fremstår datert. Michael Jackson lagde historiens beste og mest innflytelsesrike musikkvideoer på 80-tallet, men kinofilmen Moonwalker (1988) er en kalkun hver gang det ikke danses eller synges. Så da står vi igjen med Albert Magnolis Purple Rain (1984) som tiårets suverent mest vellykkede musikkfilm, der Prince aktivt kompenserer for sitt minimale skuespillertalent (The Weeknd i The Idol er den nye De Niro i sammenligning) ved å makse alt på scenen. Særlig fremføringen av tittellåten og I Would Die 4 U etter hverandre, er knusende god.
Dessuten er Purple Rain et destillat av lillafarget åttitall, barokk og deilig, med ikonisk fashion og et knippe skikkelig inspirerte montasjer. Noen av karikaturene har for tykke streker, kvinnesynet virker tvilsomt og fortellingen ville hatt godt av å bare fokusere på konflikten mellom Prince og de andre i bandet The Revolution, men alt dette er uvesentlig målt opp mot filmens stilistiske kulhet og underholdningsverdi. –LO
▷ Se filmen på iTunes (leie/kjøp, digitalt) eller via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
I 1980 slår regissør Alain Resnais seg sammen med filosof og ekspert i evolusjonspsykologi, Henri Laborit, for å undersøke menneskelig atferd – og sammenligne det med rotter! I Mon oncle d’Amérique («Min onkel fra Amerika») følger vi tre forskjellige personligheter som i lys av sin oppvekst – foreldre, omgivelser, vaner, klasse – utvikler relasjoner med mennesker av det motsatte kjønn de kanskje, eller kanskje ikke, velger å tilbringe livene sine med.
Filmen problematiserer ideen om den frie vilje på en klok og morsom, men ikke spesielt oppløftende måte. Er vi fanget i vår arv og vårt miljø allerede før vi har begynt å tenke selv? –LO
▷ Se filmen på MUBI (abo, digitalt)
Britiske John Mackenzies stilige gangsterthriller fra 1980 er et sjeldent funn i arkivet – med Bob Hoskins i en av sine sterkeste rolleprestasjoner, som mafialeder i ferd med å miste kontrollen over sitt lille imperium. Helen Mirren spiller hans kone og høyre hånd Victoria. Korrupsjon og sleipe politimenn vikles sammen i et stadig mer omfattende og politisk plott, der også en ung Pierce Brosnan gjør sin entré, og Godards Alphaville-stjerne Eddie Constantine signerer en akkurat passe noir amerikaner.
London er nydelig fotografert fra Paddington stasjon til St. Patricks katolske kirke og Savoy Hotell i åttitallskoloritt, og på lydsiden leverte komponist Francis Monkman en serie fortsatt gjenkjennelige spor. The Long Good Friday har i det hele tatt godt av å bli løftet frem igjen, ikke minst for den ikoniske sluttscenen, som blant annet blir referert til i Michael Clayton (2007). –HR
▷ Se filmen via Platekompaniet (DVD/Blu-ray, fysisk format)
Christine (1983) er en psykologisk kompleks filmatisering av Stephen Kings roman ved samme navn, der man merker at raseriet og vemmelsen i forfatterens språk er oversatt til lyd og bilder. King er skikkelig fæl når han pirker i menneskelig svakhet, og denne adaptasjonen skjønner liksom akkurat hvor det gjør vondt.
I andre enn John Carpenters hender kunne den titulære antropomorfe bilen blitt ufrivillig lattervekkende, men i stedet er det noe dypt forstyrrende over hvordan kjøretøyet smelter sammen med mobbeofferet Arnie (en strålende Keith Gordon). Hans akkumulerte raseri og brennbare hevnfantasier blir drapsmaskinens bensin, en rød Plymouth Fury med cronenbergsk plastisitet i karosseriet. –LO
▷ Se filmen på Netflix (abo, digitalt) eller via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
Animasjonsfilmskaper Mamuro Oshii fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med Ghost in the Shell (1995), som Wachowski-søstrene har løftet frem som en av sine viktigste inspirasjonskilder til The Matrix-universet. Oshiis idérikdom har imidlertid aldri vært mer viltvoksende og fantastieggende enn i Tenshi no tamago («Angel’s Egg», 1985), som inviterer publikum til å dykke ned i et lite hav av gåtefulle bilder. Filmen er mørk og slepende, nesten helt uten dialog.
Det er mulig å fordype seg i motivene, og bli meddiktere, men Oshii krever ikke mer av publikum enn at sansene er på stilk. –LO
▷ Se filmen via Amazon Japan (Blu-ray, fysisk format)
Regissør Suzanne Ostens største suksess, Bröderna Mozart, er i ettertiden mest kjent for å være det siste Olof Palme opplevde før han ble skutt og drept utenfor kinoen Grand på Sveavägen i Stockholm. Filmen handler om regissøren Walter som skal sette opp Mozarts Don Giovanni på Kungliga Operan med hodet fullt av tusen tanker og ideer: Alt skal dekonstrueres, nytenkes og omformes, alt er feil, alt er riktig, og ikke minst er alt erotikk!
Operasangerne og konsertmusikerne stritter imot, men Walter er villig til å prøve alt for å skape noe nytt og utfordre publikum. Osten følger denne strabasiøse og elleville kunstneriske prosessen med humoristisk skråblikk, og setter løsnese på både selvopptatte kulturpersoner med intense, ytterst private visjoner få andre kan ta del i eller eierskap til, og musikere med strenge ideer om hva de kan og overhodet ikke kan gjøre med instrumentene sine. Medmanusforfatter Etienne Glaser er et funn i hovedrollen. –LO
▷ Se filmen via bibliotekene, gratis med nasjonalt lånekort (Bibsøk, fysisk format, DVD)
Warren Beattys ambisiøse hovedverk Reds (1981) begynner som «New York-film», med en overraskende touch av Woody Allen – både på grunn av det visuelle uttrykket (Vittorio Storaros Oscar-vinnende foto er tydelig foranket i «Gordon Willis-perioden» i amerikansk film, med dype svartnivåer og glitrende konturer), eksperimentelle fortellergrep, kunstnerportretter og Diane Keaton, i en av hennes beste roller som forfatteren og feministen Louise Bryant.
Den turbulente kjærligheten mellom henne og journalist-aktivisten Jack Reed (Beatty) og et trekantdrama som involverer Eugene O’Neill (Jack Nicholson), dominerer filmens første og sterkeste halvdel, men også etter Intermission holder Beatty på interessen, ved å spenne opp et David Lean-lignende epos om bolsjevikenes siste glansdager og overgangsfasen der den totalitære brutaliteten tar overhånd. Reds er både intellektuelt potent og et imponerende reisverk, som neppe kunne blitt laget på en like kompromissløs måte i dag. –LO
▷ Se filmen via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
Få har vært like viktige for animasjonsfilm fra Tsjekkia (og tidligere Tsjekkoslovakia) som regissøren Jan Švankmajer. Han er mest berømt for sine mange oppfinnsomme kortfilmer (den første kom i 1964), men har også laget et lite knippe fullengdere. Blant dem er Alice (1988), hans burleske adaptasjon av Lewis Carrolls Alice i Eventyrland (1865), en film som lukker seg rundt tilskueren som et knirkete dukkehus, både gjenkjennelig og fremmedgjørende med sine oppstilte stoler og dekkede bord, unheimlich.
Švankmajers Alice ligner en avgrunn som åpner seg under tilskueren; vi formelig ramler ned i galskapens kaninhull. For denne opplevelsen er de umiskjennelige animasjonene hans nødvendige, og de er integrert med filmens live action-scener på en fiffig måte. –LO
▷ Se filmen via Platekompaniet (DVD/Blu-ray, fysisk format)
«Etter øvingen liker jeg å dvele ved scenen,» sier Henrik Vogler (Erland Josephson) i Ingmar Bergmans Efter repetitionen (1984), «for å reflektere over dagens arbeid i ensomhet. Det er timene mellom ettermiddag og kveld, når det store teateret er stille og forlatt». Manuset er drømmeaktig, med sitater fra August Strindbergs Ett drömspel. I filmens åpning møter vi den yngre skuespilleren Anna Egerman (Lena Olin), og senere hennes forfyllede skuespillermamma Rakel Egerman (Ingrid Thulin), eller gjenferdet etter henne.
Dynamikken er finstemt mellom den gretne, desillusjonerte eldre direktøren og den unge kvinnen som søker anerkjennelse og kontakt. Teateret – «dette fordervete, støvete, skitne instrumentet» – blir en egen karakter. Dette er ikke Bergmans mest kjente film, men føyer seg inn i rekken av mesterverk. –HR
▷ Se filmen på The Criterion Channel (abo med VPN, digitalt) eller via Platekompaniet (DVD, fysisk format)
Det er enkelt å glemme at Blade Runner (1982) av de fleste ble vurdert som en kunstnerisk og kommersiell skivebom fra Ridley Scott, den lovende regissøren som nettopp hadde levert Alien (1979). Så Legend (1985) var ikke filmen Scott fikk «i belønning», men snarere som en ny sjanse til å bevise sin teft. Men det gikk ikke denne gangen heller, gitt! Og resten av 80-tallet ble han (som vel og merke alltid har vært en work for hire-regissør) hyret for mellomstore sjangerfilmer uten ambisjonsnivået han åpenbart trives best med; et skikkelig comeback fikk han først med Thelma & Louise i 1991, i tillegg til en oppreisning med lanseringen av Blade Runner: Director’s Cut året etter.
Legend er, om ikke direkte vellykket, så selve definisjonen av å falle med stil. Produksjonsdesigner Assheton Gorton (Blow-Up) sitt arbeid er fortryllende, med masse partikler som virvler i luften (fra såpebobler til roseblader), og alt ble bygget i Pinewood Studios, der det brøt ut brann under innspillingen. Luksusfotograf Alex Thomson fanger inn de sirlig oppstilte tablåene på en måte som skaper en feberaktig fantasifølelse – ikke minst fordi han, som i Excalibur (1981), kjører på med «David Hamilton-mengder» av soft focus. Når Tangerine Dream samtidig har synthmesse på lydsporet (som vel og merke kommer an på hvilken versjon man ser; den lengre, europeiske utgaven har musikk av Jerry Goldsmith) blir den tamme fortellingen en fest for sansene, gratinert med helt riktige mengder ost.
Tim Currys karisma er, godt hjulpet av Rob Bottins sminkeeffekter, uvurderlig for den på papiret tåpelige skurken Darkness, og det de unge turtelduene Tom Cruise (post-Risky, pre-Gun) og Mia Sara (Ferris Buellers cool girlfriend) mangler i kjemi, tar de igjen med utseende – passende nok i en film som bare er overflate. Legend er rett og slett tidenes beste fantasyfiasko, og en obligatorisk åttitallsfilm. –LO
▷ Se filmen på Disney+ (abo, digitalt) eller via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
*
Denne kåringen av 80-tallets beste filmer fortsetter med plasseringene 190-181. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.