90-tallets 100 beste filmer

Topplister

Montages kårer 90-tallets beste filmer: 90–81

Hvilke er de 100 beste filmene fra 1990-tallet? For halvannet år siden bestemte vi oss for å finne ut av dette, og nå er listen vår klar. Her er de 100 beste filmene fra 90-tallet, slik Montages ser det.

For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.

For å starte med det viktigste: 90-tallet var et viktig og fantastisk innholdsrikt tiår for film, men alle kåringer av kvaliteten på kunst er omskiftelige og menneskelige. Ideelt sett har vi i Montages nå laget den definitive listen over 90-tallets beste filmer, men sannheten er – og vil alltid være – at diskusjoner rundt film og kvalitet er farget av subjektivitet og smakspreferanser. Vi kan med andre ord ikke gjøre alle til lags, men har brukt mye tid og tankekraft på å kvalitetssikre vurderingene, åpne opp samtalene og belyse hverandres argumenter med kritiske perspektiver.

Vi er nysgjerrige og lidenskapelige når det kommer til film, og med all vår kollektive kunnskap har vi forsøkt å destillere det hele ned til en best mulig kåring. En kåring som speiler hva Montages står for. Selv om filmenes helhetlige kvalitet alltid veier tyngst i våre diskusjoner, har vi også arbeidet inngående med å lage en variert sammensetning av filmer, i forskjellige sjangere og fra ulike deler av verden. Med dette håper vi at dere som lesere vil finne veien inn til filmer dere ikke har hørt om, samtidig som de fleste også vil finne mange kjente filmer de selv elsker.

En avstemning blant totalt 15 av våre bidragsytere har fungert som grunnlag for Montages-redaksjonens arbeid med å kuratere frem den endelige listen. Redaksjonen jobbet svært grundig med å balansere, diskutere og destillere frem de 100 endelige filmene. Til slutt har vi kommet i mål, og vi håper dette blir like gøy for dere som det har vært for oss.

Plasseringene 100.-91. plass finner du her, og nedenfor introduserer vi 90.-81. plass. I ukene fremover presenteres alle filmene på listen. Komplett oversikt kan leses her. God fornøyelse!

*

Tekstene nedenfor om filmene fra 90. til 81. plass er skrevet av Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK), Sveinung Wålengen (SW), Thor Joachim Haga (TJH), Martin Sivertsen (MS), Benjamin Yazdan (BY) og Magnus Høiby-Nikolaisen (MHN).

Med den intenst spennende wrong man-thrilleren Enemy of the State (1998) etablerte ikke bare regissør Tony Scott en ny og mer hyperaktiv retning for sitt visuelle språk (som ble utforsket videre på 00-tallet) – han skapte også den mest tematisk treffsikre filmen om statlig overvåking og det orwellianske potensialet i ny kommunikasjonsteknologi på 90-tallet. Det mest umiddelbare i opplevelsen av Enemy of the State er fremdeles filmens upåklagelige underholdningsverdi, men det mest verdifulle – 16 år senere – er hvor skarp filmen er i sitt innhold.

Noen uker etter at varsleren Edward Snowden i 2013 offentliggjorde NSA-hemmeligheter om statlig internett-overvåking, plukket jeg opp Enemy of the State-DVDen min og så filmen på ny. Den stod allerede høyt i kurs, men ble ytterligere løftet av gjensynet. Filmen formidler et skremmende dilemma med et genuint menneskelig alvor, og dette gir oss et anker under action-overflaten. Særlig Gene Hackman må nevnes; han gestalter her et herlig ekko av sin rolle i Coppolas The Conversation (70-tallets beste film om samme tema), og knytter filmene sammen. Om en film har “tålt tidens tann” er en viktig vektskål i enhver ny vurdering av gamle filmer, og Enemy of the State består denne testen med glans. –KM

Barry Levinsons forutseende og ustoppelig briljante satire Wag the Dog (1997) er for meg en av de morsomste filmene fra 90-tallet. Jeg kan se den om og om igjen, og fremdeles bli forbløffet av hvor sylskarp og presis den er i sin humor, hvor skremmende klok den er i sin nedbrytning av media, politikere og ikke minst folket – massene – det såkalte demokratiet. Wag the Dog handler om iscenesettelse og manipulering av offentligheten, synliggjort når en krisegruppe ledet av skyggefiguren Conrad Brean (Robert De Niro) og filmprodusenten Stanley Motss (Dustin Hoffman) orkestrerer «the appearance of a war» mellom USA og Albania for å distrahere media vekk fra en (reell) sexskandale presidenten har rotet seg inn i, 11 dager før valget.

Filmens profetiske innhold (Lewinsky-saken sprakk én måned etter premieren) er kanskje ikke like interessant som filmens mange langsiktige innsikter: Hvem i samfunnet har monopol på sannheten? Og hvilken “sannhet” er best? Wag the Dog utbroderer en fantastisk morsom kjerneidé til et filosofisk satire-mesterverk, og bidrar til å befeste 90-tallet som en gullalder for den spisse, kloke og evig komiske satiren. (Bare i denne kåringen finner vi flere i samme sjanger.) Barry Levinson har aldri blitt den store auteuren, men Wag the Dog eldes som en årgangsvin – den blir bare bedre og bedre. –KM

Paul Verhoevens science fiction-epos kan nytes som en drivende god actionfilm eller som en fargerik satire over fascisme, propagandamaskineri og muligens også USA. Glossy pinup-modeller som Casper van Dien og Denise Richards plastres opp som ansiktet utad i den kyniske kampen mot de tilsynelatende nådeløse araknidene. Filmen tilbyr glitrende spesialeffekter (som mottok Oscar-prisen i 1998), et adrenalipumpende partitur av Basil Poledouris og strålende fotografi, signert Jost Vacano.

Starship Troopers (1997) har ofte blitt misforstått som overfladisk når handlingen leses bokstavelig, men Verhoeven var alltid bevisst på satire-elementet. Dermed er det også en av de smarteste og mest subversive filmene fra 90-tallet, et spill med publikums sjangerforventninger. Ja, faktisk er det vanskelig å opprettholde sin egen kritiske distanse, ettersom krigsscenene og filmen som helhet konstrueres så medrivende i sitt uttrykk at du empatiserer med dem du til syvende og sist skal forholde deg kritisk til. –TJH

Vive l’amour (1994) kan karakteriseres som et annerledes trekantdrama, og utspiller seg i Taipei. Den unge selgeren Hsiao-kang (Lee Kang-sheng, Tsai Ming-liangs faste skuespiller) oppdager tilfeldigvis at noen har forlatt nøkkelen i dørlåsen til en tom leilighet, og i all hemmelighet flytter han inn, for å avslutte sitt eget liv i nøytrale omgivelser. Etter et mislykket selvmordsforsøk, får han besøk av en eiendomsmegler – som forsøker å selge leiligheten – og hennes elsker. I skjul, bak skapdører og under senger, observerer han dem, som en voyeur, og fylles med ny livskraft av parets intimitet. Det er som om han trenger inn i privatsfæren deres, blir en stum del av relasjonen.

Flere av Tsais filmer handler om ulike grader av nærhet og avstand mellom mennesker, og mellom mennesker og verden som omslutter dem. Han skildrer utilhørighet og kommunikasjon; det å være fjernt fra noe eller noen, men likevel føle seg tett på, være bundet sammen. I den tilsvarende kritikerroste What Time Is It There? (2001) oppstår en ubestemmelig påvirkning mellom mennesker på tvers av tidssoner; i Vive l’amour mellom tre personer som puster innenfor de samme veggene, uten gjensidig bevissthet om hverandres eksistens. Urban ensomhet og kontaktsøken skildres nesten ordløst og svært vakkert i denne filmen, og den sparsommelige dialogen gjør at øret henvender seg til andre, ellers “uhørlige” lyder, som de små vibrasjonene i et stille rom. –LOK

86Léon

leon
Frankrike, 1994

Luc Bessons León (1994) er et byportrett av New York. Den er også en pulserende, fargerik thriller, overdrevent sentimental – som alltid fra Besson. Men den skildrer samtidig en by i endring og oppbrudd, dens karakterer, popkultur og skavanker, kaotiske sjarm og desperasjon. Rent fortellerteknisk ligger det en nesten merkelig eventyrinnpakning over den ultravoldelige estetikken. Denne kontrasten er ikke den eneste: Jean Renos León, en forvokst unge av en leiemorder, og Natalie Portmans Mathilda som har måttet bli voksen i en alder av 12 – et merkelig tospann som gjennom lang spilletid fremstår like merkelig rørende.

Og så har vi Gary Oldmans uforglemmelige Stansfield, en arketype for den gjennomført nevrotiske og uforutsigbare antagonisten. I det hele tatt har León et sjeldent minneverdig karaktergalleri. Tidvis er det også vanskelig å ta filmen på alvor. Lett å anklage den for å være spekulativ – det er jo Luc Besson som bedriver absurd patosdyrking! Men han har vel aldri vært dyktigere på akkurat dét enn i León. –BY

85Underground

underground
Bulgaria, Frankrike, Jugosloavia, Tyskland, Ungarn, 1995

«Det var en gang et land…» Slik både begynner og slutter Underground (1995), som må sies å være Emir Kusturicas mest ambisiøse verk. Den 163 minutter lange filmen strekker seg fra starten av andre verdenskrig, gjennom den kalde krigen og kommunismen, til Balkan-krigen på starten av 90-tallet. Underground er en allegori over Jugoslavias tragiske historie, og korrupsjonen som har preget landets politikk. Med en god dose svart humor, akkompagnert av heseblesende messingblåsere, er det en voldsomt energisk og surrealistisk reise full av dans, sang og fyll vi blir med på.

Måten det surrealistiske universet Kusturica skaper er knyttet opp mot virkelige hendelser – og de store tragediene det jugoslaviske folket har lidd under – er treffende, og Kusturica fikk da også sin andre Gullpalme for filmen. Visuelt er Underground slående vakker og full av temperatur, og filmens scenografi og toneleie kan påminne om selveste Federico Fellini på sitt beste. Kusturicas film er både en kunstnerisk bragd, et brennbart politisk innlegg (ikke uten reaksjoner) og en nostalgisk hyllest til et ”fortapt” land. –MHN

Mens Disney og Pixar på 90-tallet gjorde sitt for å gjøre datagenerert animasjon stuerent på den vestlige halvkule, jobbet animatørene og filmskaperne i japanske Production I.G på spreng for å føre arven fra 80-tallsklassikeren Akira videre ved hjelp av nye digitale produksjonsmidler i Mamoru Oshiis storslåtte Ghost in the Shell (1995). Teknisk perfeksjon og håndverk kommer likevel i annen rekke. Til tross for sitt høyteknologiske utspring, futuristiske urbane omgivelser og fremtidstematikk, byr Ghost in the Shell først og fremst på utsøkt eskapisme og metafysisk spekulasjon om menneske og maskin. Filmen har vært en tydelig inspirasjonskilde for påfølgende science fiction-filmer, ikke minst Wachowski-søsknenes Matrix-trilogi.

Ghost in the Shell er både actionfylt og dvelende, full av filosofiske ambisjoner og lange monologer, men samtidig aldri redd for å prioritere stemning og estetikk fremfor ord og handling. For cyberpunks og sci-fi-estetikere er Ghost in the Shell en våt drøm, men ingen spesiell cinematisk legning er påkrevd. Det fabelaktige lydsporet med karakteristisk japansk korsang og perkusjon fra komponist Kenji Kawai burde alene være nok til å gjøre uslettelig inntrykk på de fleste. –MS

Tim Burtons kanskje mest personlige film fremviser regissørens velkjente outsider-tema i den audiovisuelle kontrasteringen mellom monokrom gotikk og pastellfarget forstadsliv. Selv om den har en medrivende historie, er det de små øyeblikkene som løfter Edward Saksehånd (1990) til klassikerstatus: isdansen, kakefabrikken, Edwards frisering, finalen. Øyeblikk som prioriterer nesten musikkvideo-aktig estetikk på sentrale tidspunkter i fortellingen, drevet av Danny Elfmans gudsbenådet vakre musikk. Om adjektivet magisk er overbrukt, kan det brukes med god samvittighet i denne sammenhengen.

Av en eller annen grunn har Edward Saksehånd blitt adoptert som julefilm, selv om dette strengt tatt er en marginal del av fortellingen. Sannsynligvis er det på grunn av Burtons visuelle elementer, som gjennomsyrer hver eneste innstilling i Edwards gotiske slott: skjeve vinkler, snirklete figurer, krystallklare netter med snø og spindelvev. Men mest av alt ligger nok effekten i den subtile kjærlighetshistorien mellom Edward (Johnny Depp) og Kim (Winona Ryder), og i tragedien knyttet til det sterile samfunnets blindhet overfor kreativitet og særegenhet. –TJH

Ingen kan glemme søskenforholdet i Isao Takahatas rystende krigsskildring Grave of the Fireflies (1988). Med Only Yesterday (1991) vendte Studio Ghibli-regissøren igjen blikket mot barndommen, denne gangen i en mer hverdagslig setting. 27 år gamle Taeko er kontormedarbeider i Tokyo og midt i livet; ikke helt voksen, ikke lenger ung, stadig søkende og usikker på hvilken person hun egentlig skal være, hvem hun skal bli. En sommer velger hun å tilbringe ferien på landsbygda der hun vokste opp, og gjennom tilbakeblikk får vi innblikk i Taekos oppvekst og hvordan skole- og familielivet har formet personligheten hennes.

Alle som har opplevd å være yngstemann i en søskenflokk vil nikke gjenkjennende til de mange situasjonene fra barndomshjemmet. Taekos følelse av å bli urettferdig behandlet av dem som står henne nærmest og virkelig burde forstå, skildres som noe smertende, nesten svikefullt overfor barnet som sliter med å finne sin plass og føle seg verdifull. Samtidig er det ingen som ønsker å påføre andre i familien smerte; på en usentimental måte tematiserer Takahata hvordan barn blir kjent med livets realiteter, og skildrer et slags syndefall som inntreffer i alles liv; en fase som bygger bro over til tilværelsen som ansvarlig voksen. Only Yesterday er en dypt rørende oppvekstskildring, og et portrett av en japansk familie som kan måle seg med Yasujirô Ozus mesterverker. —LOK

81A Moment of Innocence

a-moment-of-innocence
Frankrike, Iran, 1996

I likhet med land som Frankrike og Japan snakker man også om en nybølge i iransk film, som tok form på midten av 1960-tallet. På 80- og 90-tallet var innflytelsen fra denne perioden fortsatt stor, og nye filmskapere opplevde det som en nødvendighet å fortsatt belyse politiske og kulturelle forandringer i Iran – samt selvbevisst drøfte filmmediets måte å vise denne virkeligheten på.

På 90-tallet etablerte Abbas Kiarostami og Mohsen Makhmalbaf – de to viktigste iranske filmskaperne på dette tidspunktet – seg også som internasjonalt betydningsfulle navn. Makhmalbafs mest interessante film på 90-tallet, kanskje også han beste i karrieren, er A Moment of Innocence (1996). Denne delvis selvbiografiske filmen tar utgangspunkt i en hendelse fra regissørens egen oppvekst, da han knivstakk en politimann under en demonstrasjon og ble satt i fengsel. 20 år senere støter Makhmalbaf og politimannen igjen på hverandre, når politimannen oppsøker regissøren med ønske om å spille i hans neste film (Salaam Cinema, 1995). Møtet resulterer i et forsøk på å forsone seg med det som skjedde, og A Moment of Innocence er en gjenskapning av dette, der vi følger Makhmalbaf og Mirhadi Tayebi (politimannen) mens de prøver å lage en tilfredstillende filmatisering av den dramatiske hendelsen. De mange meta-lagene oppleves ikke som finurlige grep, men som en riktig måte å utforske fortid og minner på. A Moment of Innocence forteller noe om både iransk kultur og individuelle behov, og Makhmalbafs avslutning på filmen bærer et optimistisk bud om forandring. —SW

*

Denne kåringen av 90-tallets 100 beste filmer fortsetter med plasseringene 80-71. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 11 kommentarer

  1. David Auby sier:

    Spennende prosjekt! Håper dere følger opp med noen saftige (og aldri for lange) podcaster. Har selv ca 80 nittitallsfilmer på best of-lista, så blir interessant å se hva som matcher!

  2. Jon sier:

    Når kommer filmfrelst podcastene til listen?

  3. Mads sier:

    Nesten skammelig å si det men jeg har aldri hørt om Wag the Dog (1997) før jeg leste denne listen. Så filmen i går og det var en herlig oppdagelse, morsomste filmen jeg har sett på lenge.

    Ser frem til resten av listen og flere tilskudd til den evig lange watchlisten :)

  4. Eivind sier:

    Herlig initiativ! God lesning. Gleder meg til noen laaange podcaster om temaet:)

  5. Vegard sier:

    Mathilda i Léon! Passe forelsket i henne da jeg var 13… <3 Lov å si det eller? Action-heltinne nr 1 i min bok…

  6. Kaare Broset sier:

    Hvis fuckings Fight Club er høyere enn A Moment Of Innocence har jeg helt mistet den lille respekten jeg hadde for Montages.

    Og en kåring over 90-tallets beste filmer? Circlejerk rundt filmene staben forelsket seg i da de ble filmnerder isteden for en måte å bringe oppmerksomhet til filmer som fortjener det. Psejg.

    • Kom igjen’a, Kaare, nå synes jeg du går litt over styr. Makhmalbafs A Moment of Innocence er en film de færreste har sett, og den løftes frem her i kåringen – som vel bør være verdt å glede seg over? Antar at du setter filmen høyt, ettersom den engasjerer deg til å kommentere, så kan du ikke dele noen tanker rundt den, slik at flere blir oppmerksomme på verket?

      Dette hadde vært fint å høre mer om dine opplevelser av filmene, fremfor det som – ærlig talt – smaker av sure oppstøt i bemerkningene dine over . Du sa det jo så bra selv, i denne diskusjonen for et år siden: «Dessuten er høy/lav dikotomien i snakket om kunst uinteressant fordi det forhindrer folk i å snakke om sin opplevelse av filmen.»

      Ettersom regelen er you don’t talk about Fight Club, avstår jeg fra å si noe om den her. God helg!

  7. Morten Olsen sier:

    Karsten

    Mener du at A Moment of Innocence kom hoeyere opp fordi det er en film de fearreste har sett? Jeg undrer meg ogsaa over at Dangerous Games slaar Ferraras mesterverk som Bad Lieutenant og The Addiction. Skal earlig innroemme at Dangerous Games ikke er saa ille som mange skulle ha det stil, men den er paa langt near saa god som Bad Lieutenant. Det finner jeg noe konstruert. Proever vi aa veare litt mer orginale enn vi egentlig er?

    • Hei Morten. Nei, jeg mener ikke det. Det jeg mener er at siden “A Moment of Innocence” er en film de færreste har sett, og Kaare åpenbart er en av dem som har sett den og liker den, så kunne det vært enda bedre om han skrev litt om filmen og bidro til å åpne opp samtalen om den.

      Jeg er ikke den største Abel Ferrara-kjenneren i redaksjonen, så kanskje er det andre som er bedre egnet til å reflektere over hans filmer, men du er i alle fall ikke alene om å holde flere av 90-talls-filmene hans høyt. Når hele listen er publisert er det lettere å diskutere filmer som ikke er på listen; vi håper å holde litt på den spenningen, så jeg kan ikke gå nærmere inn på det nå.

  8. Morten Olsen sier:

    Personlig haaper jeg andre av hans filmer kommer inn paa listen, men slik det er skrevet virker det jo som at denne trakk den lengste straaet. Uheldigvis. Jeg ser ikke helt poenget med aa dra frem denne, om man da ikke er blodfan og dermed har mistet litt av den kritiske sansen. Men for slike lister mener jeg man burde ha en viss standard. Kill your darling, om man vil.

    For meg er D.Games mer et fall enn noe annet. Den er med aa markere slutten for Ferrara, som til da hadde gjort en rekke glimrende filmer. Han hadde et par godbiter paa lur, og gjoer ennaa interessante ting. Men i stor grad preges de av en mann som er mer opptatt av rus enn film.

    Hadde veart morsomt aa se deres personlige lister. Synes foroevrig at 100 filmer er noe voldsomt, men for all del :)

    • Hei Morten,

      Jeg kan godt forstå at «Dangerous Game» er et overraskende valg som den ene Ferrara-filmen på listen (jeg har allerede spoilet at det ikke dukker opp flere i omtalen, så ser ingen grunn til å skape mystikk). Personlig skulle jeg likt å ha flere – helst tre. Disse hadde vært «Bad Lieutenant», «The Addiction» og «Dangerous Game» («Body Snatchers» er runner-up). Men da balansen mellom demokratiet og den redaksjonelle samtalen pekte mot å innlemme bare én Ferrara-film, føltes «Dangerous Game» riktig, fordi den oppsummerer denne perioden i Ferraras karriere, og føles ekstra nær og svett fordi den ligger så nærme regissørens egen hverdag. Filmen kan sikkert oppleves som et fall, slik du skriver, men det er et ærlig fall; en film om det å famle og falle sammen, vandre i tåken, der inne i den ensomme kunsten. Det er også noe med filmens foto og iscenesettelse som føles genuint 90-talls, og dette med å være et avtrykk fra sin tid er et av mange kriterier vi har diskutert underveis i forbindelse med flere filmer, og som ofte har slått positivt ut.

      Da «Dangerous Game» kom ble den i all hovedsak avvist som en drittfilm, men jeg har vanskelig for å forstå hvorfor så mange fikk så lite ut av akkurat denne Ferrara-filmen. I dag er den – som jeg skriver – fortsatt en slags acquired taste, men jeg må understreke at den deler Ferrara-fansen i to, og den nyter svært høy status hos enkelte. Jeg kjenner flere som betrakter den som en av hans beste.

      Mener du virkelig at 100 filmer er voldsomt? Vi synes hovedsakelig at det har vært frustrerende få plasser å fylle, for den stakkars filmfamilien som er etterlatt på den såkalte “101. plass” rommer utallige gode titler.

      PS: Vi kan sikkert dele personlige lister til slutt! (Da i kommentarfeltene.)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>