Topplister

Montages kårer 90-tallets beste filmer: 80–71

Hvilke er de 100 beste filmene fra 1990-tallet? For halvannet år siden bestemte vi oss for å finne ut av dette, og nå er listen vår klar. Her er de 100 beste filmene fra 90-tallet, slik Montages ser det.

For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.

For å starte med det viktigste: 90-tallet var et viktig og fantastisk innholdsrikt tiår for film, men alle kåringer av kvaliteten på kunst er omskiftelige og menneskelige. Ideelt sett har vi i Montages nå laget den definitive listen over 90-tallets beste filmer, men sannheten er – og vil alltid være – at diskusjoner rundt film og kvalitet er farget av subjektivitet og smakspreferanser. Vi kan med andre ord ikke gjøre alle til lags, men har brukt mye tid og tankekraft på å kvalitetssikre vurderingene, åpne opp samtalene og belyse hverandres argumenter med kritiske perspektiver.

Vi er nysgjerrige og lidenskapelige når det kommer til film, og med all vår kollektive kunnskap har vi forsøkt å destillere det hele ned til en best mulig kåring. En kåring som speiler hva Montages står for. Selv om filmenes helhetlige kvalitet alltid veier tyngst i våre diskusjoner, har vi også arbeidet inngående med å lage en variert sammensetning av filmer, i forskjellige sjangere og fra ulike deler av verden. Med dette håper vi at dere som lesere vil finne veien inn til filmer dere ikke har hørt om, samtidig som de fleste også vil finne mange kjente filmer de selv elsker.

En avstemning blant totalt 15 av våre bidragsytere har fungert som grunnlag for Montages-redaksjonens arbeid med å kuratere frem den endelige listen. Redaksjonen jobbet svært grundig med å balansere, diskutere og destillere frem de 100 endelige filmene. Til slutt har vi kommet i mål, og vi håper dette blir like gøy for dere som det har vært for oss.

Plasseringene 100.-91. plass og 90.–81.-plass finner du henholdsvis her og her, og nedenfor introduserer vi 80.-71. plass. I ukene fremover presenteres alle filmene på listen. Komplett oversikt kan leses her. God fornøyelse!

*

Tekstene nedenfor om filmene fra 80. til 71. plass er skrevet av Lars Ole Kristiansen (LOK), Sveinung Wålengen (SW), Thor Joachim Haga (TJH) og Atli Bjarnason (AB).

80Exotica

exotica
Kanada, 1994

Atom Egoyans Exotica (1994) har en rammehistorie om ulike skjebner som på forskjellig vis knyttes sammen i kjølvannet av mordet på en ung jente, men filmens styrke er ikke som flettverksfilm. Tvert i mot er det i stemingstablåene – spesielt knyttet til strippeklubben Exotica som er møtepunktet for Bruce Greenwood, Mia Kershner og Elias Koteas. Og dernest dyrebutikken drevet av Don McKellar. Førstnevnte pulserer suggesivt frem og tilbake i mørke blåtoner med Leonard Cohen på lydsporet, mens dyrebutikken fremstår i et grønngrellt laboratorielys som speiler innehaverens knugende frustrasjon.

Nysgjerrigheten knyttet til filmens univers opprettholdes ved hjelp av en ikke-lineær fortellingsstruktur og dvelende bilder av rollefigurenes ulike traumer. Kanskje i enda høyere grad enn Egoyans prisbelønte The Sweet Hereafter (1997), fremstår Exotica som et fantastisk eksempel på hvordan et stilistisk uttrykk kan kommunisere rollefigurers sinnstilstander. Det er en fullkommen hypnotisk filmopplevelse fra begynnelse til slutt. –TJH

Jackie Brown (1997) har ikke fått den samme kultstatusen som Reservoir Dogs og Pulp Fiction, men var Tarantino-filmen som beviste at den genierklærte regissøren ikke bare var et blaff. Med sin klare blaxploitation-inspirasjon er Jackie Brown like stilsikker som Tarantinos tidligere filmer, men har en melankolsk undertone og et rolleregister som isper den vittige dialogen et alvor.

Den gamle blaxploitation-heltinnen Pam Grier spiller hovedrollen, og fascinerer med sitt blotte nærvær i den fantastiske åpningssekvensen. Hun er en middelaldrende flyvertinne som smugler penger fra Mexico til USA for en våpenhandler (Samuel L. Jackson), slik at hun kan få noen sårt tiltrengte ekstrainntekter. Men Jackie blir arrestert, og herfra utvikler det seg et intrikat hendelsesforløp, der deler av historien i kjent Tarantino-stil blir fortalt fra flere vinkler. Mange fargerike birollekarakterer inolveres underveis i det Elmore Leonard-baserte manuset, som gis et filmatisk liv i Tarantinos referansetunge regi. –SW

78Resten av dagen

resten-av-dagen
England, USA, 1993

Regissør James Ivory og produsent Ishmail Merchant var som duo synonymt med forseggjorte kostymedramaer på 90-tallet, og ingen liste over tiåret vil være komplett uten dem. The Remains of the Day (1993), basert på Kazuo Ishiguros kjente roman, er på mange måter deres magnum opus. Historien om en emosjonelt innelukket butler (Anthony Hopkins) og hans ukonsummerte begjær for husholdersken (Emma Thompson) på herregården Darlington benytter huset og omgivelsene som speilbilder på den knugende spenningen i rollefigurenes forhold.

Filmen er vakker i både bilder og toner, med kontrastering i rødt og grønt mot svart/hvitt og Richard Robbins‘ minimalistiske musikk; mettet med hverdagspoesi à la Satyajit Ray, Ivorys store inspirasjonskilde. Samtidig er den et mesterstykke i subtilitet, drevet av Anthony Hopkins‘ kanskje beste rolleprestasjon. Den bygger sin effektivitet i spiraler av farger, kontraster, ladede konfrontasjoner og tilbakeholden intensitet. Tross all sin formalitet, er det egentlig en krutt-tønne av en film. –TJH

77Dangerous Game

dangerous-game
Italia, USA, 1993

Abel Ferrara er en av dem som virkelig eide 90-tallet, med perleraden King of New York, Bad Lieutenant, Body Snatchers, Dangerous Game, The Addiction og The Funeral. Samtlige fortjener en plass på denne listen, og mange vil sikkert stusse på at akkurat Dangerous Game trekker det lengste strået, for filmen ble brutalt slaktet av mange i sin samtid, og er stadig en acquired taste blant regissørens fans. Men ved å skildre en smertefull filminnspilling, føles desperasjonen og svartsinnet som ofte preger Ferraras rollefigurer ekstra nært – det er som om han gir oss et øye der vi ikke burde se. Dangerous Game er skutt i grovkornede bilder – delvis på video – og dyrker et koksgrått drittnittitall, der Drømmenes by defineres av innrøykede hotellrom med vegg-til-vegg-tepper, skitne laken og tomme glass.

Madonnas karriere som skuespiller er brokete, og siden hun og Ferrara kom dårlig overens, har superstjernen fordømt Dangerous Game i ettertid. Det er synd, for hun leverer en sterk rolleprestasjon som den løsslupne primadonnaen Sarah Jennings, som sliter med å hengi seg til rollen i samlivsdramaet «Mother of Mirrors» – takket være de utallige ydmykelsene rollefiguren utsettes for – og avreagerer med å inngå intime relasjoner med både regissøren og hovedrolleinnehaveren, Grace Kellystyle. Den fordrukne, uavhengige filmskaperen Eddie Israel (gestaltet av en sliten og Ferrara-aktig Harvey Keitel) er usikker på hva han egentlig vil med prosjektet sitt, og bringer det uforløste i filmens og innspillingens konflikt med seg hjem til kona (spilt av Nancy Ferrara, Abels hustru), hvorpå familien fremmedgjøres av speilingen mellom deres privatliv og mannens forsøk på å lage dristig kunst. Livet er en film, og filmen er noe skikkelig drit. –LOK

76Det røde ekornet

det-rode-ekornet
Spania, Tyskland, 1993

Det røde ekornet (1993) er basert på en novelle-aktig idé, men er så mye mer enn det – en uhyre visuell fortelling, som utvikler seg lik en impulsiv fantasi. Jota (Nancho Novo) står på en bro og manner seg opp til å ta livet av seg, idet en motorsykkel braser utfor kanten. Jota løper hjelpende til og oppdager at det skjuler seg en vakker kvinne bak hjelmen (Emma Suárez). Hun husker ikke hvem hun er etter den voldsomme ulykken, men ser ellers ut til å være i god behold. Jota faller for fristelsen til å fortelle jenta at de to er et par, og går langt i å konstruere en fortid for henne – et liv hun kan basere seg på.

Julio Medems film er både pervers og poetisk, og har med dette en del til felles med enkelte av landsmannen Pedro Almodóvars filmer. Det røde ekornet er et sensuelt eventyr, som på sitt eget finurlige vis også drøfter maktforhold mellom kjønn, med Txetxo Bengoetxea og Alberto Iglesias‘ mystiske musikk mellom linjene (tidvis ikke helt ulikt det hjemsøkende fløytetemaet fra Possession (1981)). Med ofte dramatiske og lange kameraføringer realiserer fotograf Gonzalo F. Berridi de mange inspirerte, visuelle ideene fra Medems hode. Et stykke fjetrende filmmagi med stor 90-tallsfølelse, som man ikke ønsker at skal ta slutt. –SW

John Lasseters Toy Story (1995) skapte ikke bare revolusjon ved å være den første helaftens data-animasjonsfilmen, den skapte også presedens i sin modne tilnærming til materialet og et mer hverdagslig univers enn eventyrlandskapene Disney dyrket (med stort hell) på 90-tallet for øvrig. Foruten å være universell i sin konkrete historie om barns forhold til leker, er den også en slags parabel på behovet for sosial tilhørighet og vennskap – som i forholdet mellom Woody og Andy på den ene siden og Woody og Buzz Lightyear på den andre. Kanskje føles filmen litt mer ru og mindre fløyelsmyk enn de to oppfølgerne, men dette tar den igjen i emosjonell umiddelbarhet – spesielt gjennom Randy Newmans jordnære musikk og sanger.

Toy Story 2 (1999) fortsetter ganske naturlig der den første slipper, så det føles vanskelig å skille dem fra hverandre i denne kåringen. Derfor jukser vi litt og inkluderer like så godt begge to. Forskjellen er kanskje at oppfølgeren er mer ambisiøs i sin mise-en-scène. Vi beveger oss bort fra Andys nabolag til en leketøysforhandler, og her boltrer filmskaperne seg i kreative overtoninger, spenstige lyssettinger og ikke minst en svært emosjonell montasjesekvens der Jessie tenker tilbake på sin tid med eieren Emily. Filmen drar nytte av teknologiutviklingen siden sist, men passer alltid på å bruke det spektakulære som organisk del av fortellingen, og som en naturlig forlengelse av fiksjonsuniverset i den første filmen. –TJH

Chris ColumbusAlene hjemme (1990) er ikke bare en juleklassiker, den er også en voldsom nostalgitripp for en viss generasjon som kanskje selv er blitt foreldre siden de så den på kino for første gang. Historien om unge Kevin (Macaulay Culkin) som blir glemt hjemme og må kjempe en kløktig kamp mot innbruddstyvene Harry (Joe Pesci) og Marv (Daniel Stern) scorer selvsagt høyt som underholdende slapstick, men først og fremst fascinerer filmen gjennom sine stemingstablåer med glorete amerikansk jul og totalt uhemmet melodrama – Columbus’ spesialitet. Mye av effekten må tilskrives bruken av høytidssanger og ikke minst komponist John Williams‘ nydelige temaer orkestrert med rørklokker, celeste, kor og bjeller.

Akkurat som i Toy Storys tilfelle, klarer vi ikke å omgå oppfølgeren. Alene hjemme 2 – Forlatt i New York (1992) flytter historien til New York, ettersom Kevin nå ender opp på et annet feriefly enn familien. Igjen må han klare seg på egen hånd, og fordøndre meg dukker ikke både Harry og Marv opp nå også. Filmen bruker hele byen som bakteppe og utvider dermed tumleplassen fra forstadshjemmet i første film. Ja, på mange måter er New York en rollefigur i seg selv. Columbus mesker seg i leketøysbutikker, dekorerte gater, en iskald Central Park og all inclusive hotellrom. Julesangene opptrer ikke bare på lydsporet, men også i selveste Carnegie Hall. Alene hjemme 2 er i det hele tatt en “jule-episk” oppfølger. Dette er noen av de viktigste nostalgifilmene fra 90-tallet. –TJH

73Gummo

gummo
USA, 1997

Det er én scene i Gummo som oppsummerer filmen godt. Solomon (Jacob Reynolds) spiser spaghetti i badekaret mens moren vasker håret hans. Moren er umoden, irrasjonell og oppfører seg ansvarsløst, men er likevel en mor, mener det godt, og viser en godhet for den snåle sønnen. Slik behandler også regissør Harmony Korine det miljøet han skildrer i sin debutfilm; han trekker fram det styggeste og mest sjokkerende, men behandler det med estetisk følsomhet og respekt. Filmen er en fragmentarisk og forstyrrende skildring av en rekke snodige menneskeskikkelser, i en by i Ohio som har fått et nesten dystopisk preg etter et tornadoangrep.

Gummo er grusom og vakker, laget av en ung filmkunstner som siden har beholdt sitt øye for samtidens fragmentariske populærkultur. I 2012 nådde Korine et nytt karrierehøydepunkt med Spring Breakers, som på tross av sitt langt mer polerte uttrykk er en forlengelse av det han ville oppnå i debutfilmen. —SW

Regissørduoen Jean Pierre Jeunet og Marc Caro puttes kanskje ikke offisiellt inn i den franske filmbølgen Cinema du look, men de representerer et veldig fransk uttrykk med sine nesten animasjonsaktige fiksjonverdener som kombinerer Terry Gilliam med Tim Burton, det burleske med det karikerte. Delicatessen (1991) er kanskje det ultimate eksemplet, som en slags satire over trange krigsår, der vi følger en gruppe mennesker i et leilighetskompleks med en slakter som prøver å få endene til å møtes i en post-apokalyptisk verden – sågar med mennesker på menyen.

Filmen blåser liv i sin Roald Dahl-aktige historie ved hjelp av visuelle effekter, musikalsk klipperytme og et forbløffende produksjonsdesign; vi møter en dystopisk, bruntonet verden med lekke kraner, knirkete gulv og fuktige tapeter. De quirky rollefigurene opptrer både karikert og tredimensjonalt, ikke ulikt nevnte Burtons kreasjoner. I nesten enda høyere grad enn den mer populære De fortapte barns by (1995), tegner Jeunet & Caro opp en altoppslukende verden i Delicatessen, som følger sin egen, interne logikk og samtidig bærer hjertet tydelig på ermet. –TJH

Spike Jonze gjorde seg bemerket med en rekke innovative musikkvideoer gjennom hele 90-tallet, men med spillefilmdebuten Being John Malkovich skapte han en av tiårets aller mest særegne filmer. Mye av æren går selvsagt til manusforfatter Charlie Kaufman, som ut fra det fantastiske, absurde premisset – oppdagelsen av en portal som leder inn til skuespiller John Malkovichs hode – spinner en mørk, surrealistisk komedie som veksler mellom å være hysterisk morsom og sår, melankolsk, mens den utforsker spørsmål rundt personlig og seksuell identitet og menneskelig desperasjon.

Being John Malkovich er først og fremst eklektisk, men viser tydelig Kaufmans evne til å pakke mørke og hjerteskjærende historier inn i unike og idérike filmunivers. Han skulle gjenta bragden i Adaptation og Synechdoche, New York – to filmer som har fått mesterverkerklæringer kastet etter seg fra ulike hold – men Being John Malkovich er filmen som mest effektivt samler de bisarre enkeltelementene til en besnærende helhet. –AB

*

Denne kåringen av 90-tallets 100 beste filmer fortsetter med plasseringene 70-61. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Anne sier:

    Elsker å følge denne listen. Men når kommer neste del?!?! Får abstinenser! <3

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>