«Døden i Venedig» (1971)

Topplister

Topp 5: Filmer i Venezia

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Luchino Viscontis Døden i Venedig (1971) vises fra og med torsdag 17. januar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Venezia er utvilsomt et av verdens vakreste og mest egenartede steder, og ikke overraskende har byens ærverdige bygninger, plasser, gater og kanaler inspirert en rekke kunstnere opp gjennom historien – også filmskapere. I anledning Cinematekenes visninger av den nyrestaurerte digitale kopien av Luchino Viscontis Døden i Venedig (1971), presenterer vi en kåring av fem filmhistoriske høydepunkter med skildringer av Venezia.

La oss ha det sagt først som sist: Venezias umiddelbare postkortskjønne omgivelser gjør byen til et nesten opplagt alternativ for storfilmer som ønsker å «krydre» fortellingen med en «visitt til Venezia», og én av dem har funnet veien inn på vår liste nedenfor. Men i hovedsak har vi ønsket å trekke frem filmer her i denne saken som i sin helhet anvender Venezia til å uttrykke mer enn bare byens pustberøvende, poetiske kvaliteter; filmer som tar i bruk byen som en slags narrativ medspiller.

Viscontis Døden i Venedig oppfyller på mange måter alle disse premissene, og i Thomas Manns kortroman fra 1912 ligger også mange av ideene om denne skjønne byens mørke, morbide side nedfelt. Og selv om filmhistorien er rik på Venezia-portretter, kan den (naturligvis) ikke måle seg med kunst- og litteraturhistorien, som treffende nok eksemplifiseres av at flere filmer nevnt i denne saken er basert på (you guessed it) litterære forelegg.

Noen vil kanskje savne filmer som Dangerous Beauty (Herskovitz, 1998), Paul Schraders The Comfort of Strangers (1990) og Henry James-adaptasjonen The Wings of the Dove (Softley, 1997) på listen nedenfor, men vi fant dessverre ikke plass til disse. Selv om dette er en litt uhøytidelig «kåring», som har forsøkt å balansere filmens kvalitet med dens måte å skildre Venezia på, falt noen av de litt mer overfladiske (men fortsatt visuelt vakre) filmene utenfor.

Omtalene på listen nedenfor er skrevet av Sveinung Wålengen (SW), Karsten Meinich (KM) og Lars Ole Kristiansen (LOK).

*

Summertime (1955)

Vakrere by enn Venezia skal man lete lenge etter, og aldri har Venezia vært vakrere på film enn i David Leans sjarmerende og sødmefylte romanse Summertime fra 1955. Venezias skjønnhet truer med å gi Jane Hudson (Katharine Hepburn) akutt Stendhals syndrom før hun har rukket å sette ned koffertene sine på det idylliske lille Pensione Fiorini, for Hepburns ansikt artikulerer akkurat den følelsen, av at altfor mange inntrykk kjemper om oppmerksomheten. Men når støyen endelig stilner, og kanalenes gondoler glir uinteresserte forbi henne, senker den fredelige feriefølelsen seg, og Jane merker at noe ligger i luften.

En ro. En frisk bris. En kaffe på Markusplassen. Venezias blomstrende romantikk venter ikke lenge med å gi henne røde roser i kinnene. En forsiktig blikkveskling blir til et raskt hjerteslag, og før vi vet ordet av det er scenen satt for en romantisk historie av den gode, gamle sorten. I all sin letthet og skjønnhet er likevel ikke Summertime en film som kan beskyldes for å være overfladisk eller forenklende; den viser oss Jane Hudsons ensomhet i samme åndedrag som den puster farger og musikk inn i tilværelsen hennes. David Lean iscenesetter ikke bare Venezia i solglans, men viser også de beksorte skyggene som gjør kanalene og piazzaene til skremmende abstraksjoner om natten. –KM

*

Døden i Venedig (1971)

Den aldrende forfatteren Gustav von Aschenbach (Dirk Bogarde) reiser til Venezia for å finne ro og inspirasjon, samt pleie for sin skrantende helse, men som vi får se i Døden i Venedig blir oppholdet hans på Lido en nedadgående spiral, preget av innestengte følelser og et gradvis sammenbrudd, igangsatt av Von Aschenbachs uforløste begjær overfor en ung, vakker gutt fra en ferierende polsk familie på samme hotell. Den aldrende mannen tør aldri veksle ord med 13-årige Tadzio, og mot slutten av historien drives han til vanvidd både av sin manglende evne til å uttrykke sine følelser, og sin paranoide overbevisning om at Venezia er rammet av pest.

Døden i Venedig er en seig, stemningsfylt film, som skildrer byen fra Gustav von Aschenbachs sykelige perspektiv – noe som gir den vakre byen et ubehagelig preg – utrolig nok, ettersom innspillingsstedene valgt i fortellingen (fra de nydelige strendende på Lido, majestetiske Markusplassen, og flere andre landemerker) er alt annet enn kvalmende i virkeligheten. Men Vischontis adaptasjon av Thomas Manns bok lykkes i å gjengi hovedpersonens indre demoner i så stor grad at Venezia omformes til en slags helvetes forgård; et kompromissløst og dvelende filmverk, som portretterer et Venezia man håper å aldri møte på i virkeligheten. –KM

*

Don’t Look Now (1973)

Nicolas Roeg la alltid vekt på det visuelle i filmene sine. Flere av de mest sentrale scenene i Don’t Look Now og Walkabout (1971) foregår uten dialog, og det som er av replikker drukner gjerne i omgivelsene. Dette enten som følge av det overveldende naturlige, som i den australske Walkabout-ørkenens ubarmhjertighet, eller det trykkende overnaturlige, som i Don’t Look Nows gåtefulle Venezia.

Under den nervepirrende jakten mot slutten lukker John Baxter (Donald Sutherland) en port; musikken opphører, og hvert skritt, vindkast og åndedrag fylles med mening. Han befinner seg nå i hjertet av sorgen over datteren som døde i filmens begynnelse, fortapt i et forlokkende håp om at det er hun som løper omkring mellom Venezias kanaler. Det okkulte har vist seg i korte øyeblikk gjennom hele filmen, og nå lar Roeg dette omslutte hovedrolleparet fullstendig, med snirklende tåke, urovekkende ul og overraskende kamerabevegelser. Roeg lar Venezia pakke seg rundt rollefigurene, bli en forlengelse av deres indre kaos. Den pittoreske byen forvandles til et skvulpende, kvalmende mareritt. –SW

*

Fellinis Casanova (1976)

Federico Fellini er en av de største regissørstjernene verden har sett. Etter den internasjonale braksuksessen La dolce vita (1960, den gang tidenes mest innbringende italienske film) og etterfølgeren (1963) – den kunstneriske krisen som resulterte i en ny triumf – kunne Fellini gjøre som han ville. Satyricon (1970) og Roma (1972) er de mest forbløffende eksemplene på hvilken kunstnerisk frihet Fellini hadde, to fullstendig kompromissløse kunstfilmer på megabudsjett, bygget for hånd inne på drømmefabrikken Cinecitta. Om Fellini mistet en og annen tilskuer i denne perioden, vant han dem tilbake igjen med den selvbiografiske, nostalgiske mimrefilmen Amarcord («jeg husker», 1973) – og i kjølvannet av suksessen oppstod nye muligheter.

Nå var det dags for å lage en film med internasjonal rollebesetning, og den dramatisk utseende Donald Sutherland fikk æren av å spille hovedrollen i Casanova (1976), filmen om den berømte kåtbukken fra Venezia (basert på hovedpersonen Giacomo Casanovas selvbiografi). Fellinis Venezia er Cinecittas Venezia, «Venezia», en drøm, en fantasmagori, de overdrevne minnene til en upålitelig forteller. Produksjons- og kostymedesigner Danilo Donati overgår seg selv i dekorert kunstighet, iscenesettelsen er mer utilslørt karnevalesk og gjøglete enn i noen annen Fellini-film. Selv om filmen til dels er mislykket, er den virkelig fascinerende som Venezia-portrett. Denne mystiske byen har aldri virket mer innelukket og klaustrofobisk, en syndens labyrint. – LOK

*

Indiana Jones and the Last Crusade (1989)

De lærde strides om hvilken Indiana Jones-film som er den beste. Mange synes Raiders of the Lost Ark (1981) har en spenningskurve oppfølgerne ikke kan måle seg med, og The Temple of Doom (1984) som lenge var ansett som et feilskjær – ikke minst av Spielberg selv – er blitt en slags omdiskutert kultfilm. Sjeldnere er det at noen snakker om det siste kapittelet i den opprinnelige trilogien, The Last Crusade, med River Phoenix som den unge Indy og Sean Connery som hovedpersonens far.

Noe av gleden med å se Indiana Jones-filmene, er å tas med rundt omkring på spektakulære locations over hele verden, og The Last Crusade bringer oss blant annet til Venezia, i en høyst minneverdig sekvens der Professor Henry Jones (Connery) blir kidnappet av nazister. Spielberg og fotograf Douglas Slocombe får maksimalt ut av kulissene, bak et nesten gulnet ferniss som både er «tidskoloritt» og eventyrforsterker. Det er vanskelig å tenke på The Last Crusade som en utpreget Venezia-film, så i denne sammenhengen representerer den de mange blockbusterne som har sneiet innom byen, inkludert James Bond i henholdvis From Russia With Love (1963), Moonraker (1979) og Casino Royale (2006). –LOK

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>