Myten om Dracula går tydeligvis aldri av moten, ei heller fascinasjonen for vampyrer. I denne kåringen trekker vi frem filmhistoriens fem mest minneverdige Dracula-tolkninger.

Det hele startet i 1897 med den irske forfatteren Bram Stokers roman Dracula, som forteller historien om vampyren Grev Dracula fra Transylvania, og forsøket fra et knippe mennesker på å sette en stopper for Draculas ønske om å komme seg til England for å suge til seg friskt blod og spre død og fordervelse.

Dracula skulle raskt vise seg å bli en av populærkulturens mest umiddelbart gjenkjennelige figurer/arketyper. Men selv om opprinnelsen er i Stokers roman, må man kunne si at det er filmmediet som for alvor har skapt vårt kollektive «bilde» av skikkelsen. Erkevampyren har dukket opp i over 200 filmer, og i tillegg i en rekke tv-serier, tegneserier, teateroppsetninger, dataspill, rollespill osv. opp gjennom historien – i så stor grad at Wikipedia-oppslaget om Dracula i popkulturen er tykt som en bok.

Skikkelsens voldsomme tiltrekningskraft på filmskapere har resultert i et knippe virkelig ikoniske Dracula-tolkninger, innflytelsesrike og minneverdige på hver sin måte. Personifiseringene av Dracula på film startet med F.W. Murnaus ekspresjonistiske stumfilmklassiker Nosferatu, eine Symphonie des Grauens (1922) – som ikke var autorisert av Stokers familie.

Ikonet fikk så et byks med Hollywoods egen versjon, Tod Brownings Dracula fra 1931 – av mange ansett som ur-Draculaen. Siden da har det gått slag i slag, og senest i høst har vi altså fått «superhelt»-Dracula omgitt av CGI i Gary Shores Dracula Untold. Stating the obvious: Dracula er… udødelig.

Her er våre fem utvalgte Dracula-tolkninger. Kom gjerne med andre forslag og tips i kommentarfeltet – hva kan eksempelvis sies å være den mest corny Dracula-versjonen?

*

Max Schreck i F.W. Murnaus Nosferatu (1922)

Max Schreck var såpass overbevisende som vampyr i F.W. Murnaus klassiker Nosferatu, eine Symphonie des Grauens at det verserte rykter om at Schreck faktisk var vampyr. Det ble sagt at Murnau fant mannen under innspillingen og at han på mystisk vis forsvant etterpå. [Les mer nedenfor om Shadow of the Vampire.] I realiteten var Max Schreck (Schreck, som betyr skrekk, er faktisk fødenavnet hans) en etablert og meget dyktig teaterskuespiller som bl.a. hadde spilt i stykker av Bertolt Brecht.

Schrecks heslige fortolkning av Dracula med stikkende øyne, lange groteske negler og rotteaktige ører står seg som en av de aller beste skrekkfilmkarakterene gjennom tidene. Murnaus film er både hypnotisk vakker og samtidig grusomt ekkel der Schreck glir gjennom de forlatte gatene og sprer død og fordervelse. Hans krokryggete silhuett med forvridde klør som lister seg opp trappen er som brent fast på netthinnen, og på tross av flere dusin Dracula-varianter siden Murnaus Nosferatu, er Max Schrecks skikkelse fremdeles en rettesnor.

Bela Lugosi i Tod Brownings Dracula (1931)

Den ungarske skuespilleren Bela Lugosi fikk sitt store gjennombrudd i rollen som Dracula i Tod Brownings Dracula (1931). Lugosi ga rollen en mer eksotisk og mystisk aura enn den tvers gjennom fryktinngytende tolkningen Max Schreck hadde levert 9 år tidligere. Lugosis intense blikk og dramatiske ansiktsuttrykk er med på å skape god skrekkfilmatmosfære i filmen, men samtidig kan hans noe oppstyltede skuespill fremkalle et lite smil om munnen.

Tolkningen frembringer mye sjarm, men det er nok ikke tilfeldig at Lugosis karriere ble begrenset til lavbudsjettfilmer i samme lei som Dracula. Likevel, Lugosi gjorde flere minneverdige roller i løpet av sin karriere, blant annet i den sørgelig undervurderte White Zombie (1932), samt Island of Lost Souls (1932) og The Black Cat (1934). Men det er nettopp hans elegante og originale tolkning av Dracula som mange filmelskere holder nærmest sitt hjerte. (Lugosi ble også selv eviggjort i en ikonisk filmrolle, gestaltet av Martin Landau i Tim Burtons Ed Wood i 1994.)

Christopher Lee i Hammer Horrors Dracula-filmer (1958-73)

Christopher Lees fremtoning oser av autoritet, og flere av rollefigurene hans oppleves som ikoniske – være seg The Wicker Man, Duc le Richleau i The Devil Rides Out eller Saruman i Peter Jacksons Tolkien-filmatiseringer. Rollen som Dracula ble hans store gjennombrudd, og i Hammers fargesterke horrorfilmer ble skikkelsen mer teatral og sexy enn tidligere, med rysjeskjorte, rød og sort kappe og fremtredende hvite huggtenner av plast. Lees Dracula-look ligner Halloween-versjonen som spør om knask eller knep, og Hammer-selskapets sans for blod og sjokkerende effekter satte standarden for den appellerende blandingen av vold og erotikk i senere vampyrfilmer.

Etter den suksessfulle blodsugerdebuten i Terence Fishers Dracula (1958), ble Lee presset av Hammer-studioet til å gjenta rollen i det uendelige, og endte opp med å spille fyrsten hele ni ganger – inkludert oppfølgeren Dracula: Prince of Darkness, der han smøg seg rundt dialogen og unngikk å ytre et eneste ord, visstnok fordi den stolte herren nektet å ta det elendige manuskriptet i sin munn.

Klaus Kinski i Werner Herzogs Nosferatu: Nattens vampyr (1979)

I visse miljøer er Francis Ford Coppolas blockbuster fra 1992 den mest aktede tolkningen av Dracula-myten på film, omsvøpt av romantikk med dramatiske lyssettinger, flamboyante kostymer, vakre skuespillere og rikelige mengder goth. En underholdende nerde-drøm, som fortsetter å sanke fans blant unge. Werner Herzogs versjon er typisk nok selve antitesen til den barokke Dracula; en brun og pestbefengt film, tysk og fæl, satt til samme miljøer som F.W. Murnaus stumfilm med samme navn (Herzogs Nosferatu: Nattens vampyr regnes som en nyinnspilling).

I sentrum finner vi Klaus Kinski som en plaget gestalt, vassen og blek, med sine umiskjennelige gester og skulpturerte ansikt – nesten ferdig sminket fra naturens side. Kinskis gjennomborende blikk skuler liksom inn i en annen dimensjon, fremmed for alle andre, men akk så levende for ham. Det er som om Nosferatu må kjempe mot sin utilhørighet i verden, fanget i en sorgfull, parasittisk tilværelse. Når skipene hans legger til kai i Wismar og rottene piler opp på land, er det som om greven maktesløst drar med seg døden på slep og ødelegger alt og alle rundt seg.

Willem Dafoe i E. Elias Merhiges Shadow of the Vampire (2000)

I sjangeren «filmer om filminnspillinger» er E. Elias Merhiges Shadow of the Vampire (2000) en fascinerende hybrid. Filmen gjengir historien om innspillingen av F.W. Murnaus ovennevnte Nosferatu, og ikke minst tar den myten om skuespiller Max Schrecks overjordiske (underjordiske) vampyrtroverdighet på alvor. Selv om Shadow of the Vampire ikke er en spesielt god film i seg selv, er den høyst minneverdig fordi den ga oss en subversiv og interessant vampyrtolkning fra Willem Dafoe.

Schreck i Dafoes skikkelse gjør det enda mer overbevisende at han faktisk var vampyr, og som Roger Ebert en gang skrev: «It is easier for me to believe Schreck was a vampire than he was an actor.» Dafoe har på sin side vært «vampyrlignende» i mange andre roller – Bobby Perus ikoniske «fuck me»-scene fra Wild at Heart har eksempelvis mye Dracula i seg – og i Shadow of the Vampire går han fullstendig opp i rollen som Schreck. Dracula-myten har godt av noen interteksuelle runder i popkulturen, og filtrene «Dafoe som Schreck som Grev Orlok adaptert fra Stokers Dracula» tilfører ikonet en ny dimensjon.

*