Allerede før hun ble Oscar-nominert for manuset til The Brutalist var Mona Fastvold ferdig med innspillingen av sin neste film som regissør. Nå er det klart at The Testament of Ann Lee (en musikal!) er invitert til å ha verdenspremiere i Venezia, etterfulgt av visninger på filmfestivalen i Toronto.
«It’s really crazy,» sa hovedrolleinnehaver Amanda Seyfried om filmen (som Fastvold igjen har skrevet sammen med sin partner Brady Corbet) da hun ble intervjuet av The Hollywood Reporter i mars. «Brady and Mona are dear friends of mine. […] This is what they’re good at. And I got to play a famous cult leader in a musical set in the 1770s! All of the fun things.» The Testament of Ann Lee handler om Seyfrieds tittelfigur, en historisk person som var leder for shaker-bevegelsen.
At filmen får en prestisjetung festivalpremiere kommer riktignok ikke som noen overraskelse – Fastvold deltok i Venezias hovedkonkurranse også med sin forrige film The World to Come i 2020– men vi skal heller ikke ta denne typen tungtveiende internasjonal anerkjennelse av norske filmskapere for gitt. Dette er en stor begivenhet, og i kjølvannet av suksessen med The Brutalist er Fastvold nå for alvor å regne som en av Norges mest markante internasjonale auteurer. (Nylig ble hun også invitert inn i Oscar-akademiet.)
Her på Montages har vi fulgt Mona Fastvolds filmkunstnerskap tett helt siden debuten med Søvngjengeren i 2014, som professor Anne Gjelsvik i sin analyse blant annet beskrev slik: «Til å være en såpass symboltung film om skyggene i menneskelig sinn (overgrep, psykisk sykdom, fortrengning) glir fortellingen lett, og [Søvngjengeren] er etter min mening en av de norske filmene som beveger seg tryggest og mest målbevisst i dette kratt-terrenget av en tematikk.»
Vi møtte Fastvold til intervjuer både om The World to Come i 2020 (les samtalen her) og i anledning The Brutalist, og i sistnevnte prat fortalte hun bl.a. litt om hva vi kan vente fra The Testament of Ann Lee:
Jeg leste en bok om oppblomstringen av forskjellige kulter og radikale religiøse miljøer på slutten av 1700-tallet. Det var mange som flyttet til USA for religionsfrihet den gangen, særlig fra Storbritannia. Ann Lee og shakerne er vel i dag mest kjent for sine bidrag til moderne, minimalistisk amerikansk arkitektur og design, men de laget også over tusen såkalte gift songs, og Lees evne til å samle folk og bygge et slags utopisk samfunn er fascinerende.
Hun er en feministisk foregangsfigur det snakkes altfor lite om. Spontan sang og dans var en viktig del av shakernes hverdag, og ettersom jeg ønsket jeg å legge meg så tett som mulig opp til universet de skapte, er filmen blitt en musikal.
The Testament of Ann Lee er fotografert på analog 35mm-film og festivalene skal etter sigende vise den på 70mm («Presented in 70mm» fremgår det hos Toronto) – så dette lover allerede godt for filmens visuelle fremtoning.