Filmskaper Mona Fastvold debuterte med Søvngjengeren i 2014, og har siden da jobbet som både manusforfatter og regissør i kreativt tospann med Brady Corbet. Nylig var hun Oscar-nominert i kategorien beste originalmanus for kinoaktuelle The Brutalist, og i dette intervjuet snakker vi med henne om blant annet det nære samarbeidet med Corbet, og hva som måtte til for å virkeliggjøre et så komplisert verk som The Brutalist.

Duoen Mona Fastvold og Brady Corbet er partnere både privat og kreativt, og de har hittil skapt fem ferdige spillefilmer (den sjette får premiere senere i 2025). Corbet skrev Søvngjengeren med Fastvold (og bidro i en liten birolle), og Fastvold var co-manusforfatter både på Corbets debut The Childhood of a Leader (2015) og mesterverket Vox Lux (2018). (I denne episoden av Filmfrelst fra 2019 snakket vi med de to om sistnevnte.)

Da Fastvold regisserte sin andre spillefilm, The World to Come (2020), som hadde premiere i Venezias hovedkonkurranse, var den basert på et eksisterende manus skrevet av Ron Hansen og Jim Shepard, men Corbet og Fastvold var allerede da i gang med The Brutalist. Og etter mange års krevende utviklings- og finansieringsarbeid – i møte med både verdensomspennende pandemi, og deretter krig i Europa – ble den omsider presentert i Venezia i 2024, der Corbet vant prisen for beste regi. Og deretter ble The Brutalist som kjent en av vinterens store Oscar-favoritter, og vant til slutt priser for beste foto, musikk og mannlige hovedrolle.

Suksessen har for alvor gjort Fastvold til en stjerne, og selv om Montages har vært fans siden starten – og ærlig talt var vi vel kanskje den eneste filmpublikasjonen i verden som kåret Vox Lux til sitt års aller beste film? – har hun nå i norsk sammenheng virkelig steget opp som en av våre aller heteste internasjonale filmnavn.

The Brutalist vises i disse dager på norske kinoer, og samtalen nedenfor ble gjennomført kort tid før Oscar-utdelingen søndag 2. mars.

*

Lars Ole Kristiansen (LO): Jeg husker at dere snakket om The Brutalist allerede i 2019, da vi intervjuet dere på Vega Scene i anledning den norske premieren på Vox Lux. Men året etter kom pandemien, og da ble produksjonen satt på pause. Kan du fortelle litt om den lange reisen dere har hatt med dette prosjektet, og hvordan det forandret seg underveis – fra idé til ferdig kinofilm?

Mona Fastvold (MF): Ja, manuset har faktisk ikke endret seg så mye, det meste som er bevart finner man også i det første utkastet. Den viktigste grunnen til at det tok så lang tid å få filmen på beina, er at den er så ambisiøs. Det første budsjettet vårt var minst fire ganger så høyt som det vi endte opp med å lage filmen for. The Brutalist ble presentert for filmmarkedene samme uke som verden begynte å gå i lockdown, så timingen var mildt sagt dårlig – vi ønsket jo egentlig å trekke alt tilbake og vente, men da var det allerede for sent. Det ble starten på en periode der alle slet med å få finansiert filmene sine, og et prosjekt som The Brutalist var simpelthen umulig å få penger til.

Senere fikk vi på plass en rollebesetning vi var fornøyde med, og planla å gjøre opptakene i Polen. Så inntradd [invasjonen av Ukraina], og da ble det komplisert å avvikle en innspilling så nært grensen mot Russland. Nå kan jeg ikke forestille meg andre skuespillere enn de vi har endt opp med å bruke, men vi har hatt flere sammensetninger underveis i prosessen. Vi var klare til å begynne mange ganger, for så å måtte avbryte alt sammen.

Så det var frustrerende, men selve fortellingen har ikke endret seg nevneverdig – vi har holdt på visjonen hele veien.

LO: Å være kompromissløs er jo et motiv i fortellingen – og The Brutalist er ambisiøs og virtuos som få, men har et budsjett på under $10 millioner. Dette er vel ikke noe man får til uten store personlige omkostninger – og kanskje enkelte kompromisser?

MF: Da vi begynte å skrive, sa jeg til Brady at vi burde legge vekk produsentsiden av hjernene våre – for å være helt frie, og bare la historien ta oss dit den ønsket. Under innspillingen unnlot vi å inngå kompromisser hva gjelder det kunstneriske, selv om vi hadde et trangt budsjett. Vi klarte å gjøre ting som nesten virket umulig – som å få med hele crewet vårt til marmorbruddene i Carrara!

Men alle burde fått bedre betalt, eller: betalt i det hele tatt. Det er ikke bærekraftig å fortsette å lage film på denne måten, der vi blir nødt til å spørre om så mange tjenester underveis. Ikke dermed sagt at vi burde hatt femti millioner i stedet for ti, for The Brutalist hadde ikke blitt en annerledes film om det var tilfellet. Nei, vi ønsket bare litt mer, så folk kunne fått ordentlig betalt. Og det hadde vært fint med fire-fem ekstra innspillingsdager.

Blir budsjettet for høyt, må en liksom stå til rette for det; en eller annen studiosjef vil overvåke hver minste bevegelse hele veien. Hvis man vil utforske temaer, teste ut tekniske løsninger og fortellermåter utenom det vanlige, blir det vanskelig hvis budsjettet er for stort. Til gjengjeld er man nødt til å lage en detaljert plan og følge den, og de forskjellige fagfunksjonene må samarbeide tett. Det kan være noe så konkret som at man ikke vil ha råd til å lyssette et helt rom, og derfor må finne utsnitt som bare fanger inn deler av det.

LO: Å skyte på analog film, og denne gangen det svære formatet VistaVision, er vel også disiplinerende?

MF: Absolutt, og det er en illusjon at det å skyte på digital video er gratis! De kameraene vi bruker får man så billig at det nesten ikke er en utgiftspost en gang. Vi skyter på film fordi det er riktig for filmene vi lager, og vår erfaring er at det ikke koster så mye mer enn å gjøre ting digitalt. En bruker mye mer tid i postproduksjon for å få digital video til å se ut som film, for eksempel.

Så jeg oppfordrer norske regissører til å opponere når produsentene kommer med den gamle leksa om at analog film er for dyrt – ring meg, så skal jeg komme med gode råd! Ingen kan si at det er dyrt å skyte på 16mm, for eksempel, det er bare tull. Det er imidlertid et problem at Oslo ikke har noen lab for fremkalling, og den i Stockholm er også stengt nå – noen må starte opp en ny i Skandinavia.

LO: The Brutalist handler om jødiske immigranter i USA etter andre verdenskrig, men oppleves også som en fabel og derfor en mer tidløs skildring av immigranters opplevelser – det selvutslettende som ligger i å gi avkall på hele sin identitet i møte med kulturforskjeller og fordommer.

MF: Det er mange filmskapere jeg elsker som lager små, varsomme filmer. Men sånn er ikke vi – vi lager operatiske, fabellignende filmer med en slags tidløs kvalitet.

LO: Og både Vox Lux og The Brutalist er kunstnerportretter?

MF: Man må undersøke de mørke sidene av seg selv og hvor man kan ende opp, ha-ha. Nei, men jeg tror det er uunngåelig å lage film og ikke implementere noen egne erfaringer, noe som er relaterbart for en selv.

LO: Ja, for selv om de filmene er operatiske fabler, så er de jo også dypt personlige?

MF: Helt klart, og det er også den neste [filmen min som regissør], selv om den utspiller seg på 1700-tallet. Under de første visningene av The Brutalist føltes det nesten litt pinlig å skulle dele noe så personlig med andre – men det er man jo nødt til å risikere.

LO: Jeg tenkte en del på Paul Thomas Andersons The Master og There Will Be Blood, men også Charlie Kaufmans Synecdoche, New York da jeg så filmen. Hvilke historier har dere hentet inspirasjon fra? Og stemmer det ikke at også Anderson har skutt sin nye film på VistaVision?

MF: Ja, det stemmer – og han tok kontakt i forkant av innspillingen sin, for å snakke om komplikasjonene med å skyte på Vista! Synecdoche, New York er en fantastisk film, synes jeg, men det ærlige svaret er at når jeg selv skriver så ser jeg færre filmer enn ellers. Både Brady og jeg er cinefile, og veldig godt kjent med filmhistorien, men når vi er i prosess bruker vi heller litteratur, malerier og fotografier som inspirasjonskilder. Når det er sagt, tenkte vi masse på Hitchcock og filmer som er skutt på VistaVision, og det ble gjensyn med f.eks. Vertigo, sekstitallsversjonen av The Parent Trap og Nagisa Ōshimas Sansenes rike.

Det var særlig kamerabevegelsene vi studerte, for det er et tungt og vanskelig kamera å flytte rundt. Vi måtte bygge en helt ny steadicam-rigg for kameraet for den siste scenen, som er i én tagning. Den skulle alltid være i én tagning, og det var ikke mulig å legge track for den delen. Magasinet ligger sidelengs, så i stedet for at filmen ruller rundt, så samles filmen bakover.

LO: Det er utrolig kult at dere valgte å skyte på VistaVision. En annen ting som gleder meg, med tanke på anerkjennelsen og alle prisene som er blitt The Brutalist til del, er at veldig mange flere kommer til å oppdage de foregående filmene deres.

MF: Og The Brutalist kunne vært en norsk coproduksjon! Men Norsk filminstitutt syntes manuset var svakt.

LO: Ja, og det er jo nesten litt komisk – med tanke på at filmen deres nettopp handler om kunstneren i møte med et konservativt blikk. Og at kompetansen hans som arkitekt er verdiløs før den kan omsettes i penger, eller få folkelig aksept og anerkjennelse.

MF: Vi ville gjøre det som en co-produksjon med Oslo Pictures, men NFI syntes ikke dette var noe særlig i det hele tatt, så da ble ikke det noe av.

LO: The World to Come var din forrige film som regissør, og musikalen Ann Lee er den neste – denne er i likhet med The Brutalist skrevet av deg og Brady i samarbeid. Kan du fortelle litt om hva vi har i vente? Amanda Seyfried spiller tittelrollen, med Thomasin McKenzie og deres faste makker Christopher Abbott i øvrige roller, og igjen er musikk, dans og idolatri temaer.

MF: Ja, man tror at man lager noe nytt, men så er man tilbake og utforsker de samme temaene igjen og igjen. Jeg oppdaget Ann Lee og Shaker-bevegelsen da jeg gjorde research i forkant av The World To Come. Jeg leste en bok om oppblomstringen av forskjellige kulter og radikale religiøse miljøer på slutten av 1700-tallet. Det var mange som flyttet til USA for religionsfrihet den gangen, særlig fra Storbritannia. Ann Lee og shakerne er vel i dag mest kjent for sine bidrag til moderne, minimalistisk amerikansk arkitektur og design, men de laget også over tusen såkalte gift songs, og Lees evne til å samle folk og bygge et slags utopisk samfunn er fascinerende.

Hun er en feministisk foregangsfigur det snakkes altfor lite om. Spontan sang og dans var en viktig del av shakernes hverdag, og ettersom jeg ønsket jeg å legge meg så tett som mulig opp til universet de skapte, er filmen blitt en musikal.

*

The Brutalist hadde norsk kinopremiere 28. februar, og vises nå over hele landet.