Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i september 2020, i anledning filmfestivalen i Venezia, og republiseres i anledning den norske kinopremieren 6. august 2021, for Mona Fastvolds film The World to Come.

*

Venezia 2020: Vi intervjuet norske Mona Fastvold i Venezia, der hennes andre spillefilm som regissør, The World to Come, hadde verdenspremiere under festivalen.

The World to Come er adaptert fra den titulære novellen i forfatter Jim Shepards novellesamling, og utspiller seg på midten av 1800-tallet i et værhardt miljø på den amerikanske østkysten, der to kvinner i hvert sitt ektepar – Abigail (Katherine Waterston) og Dyer Casey Affleck, Tallie (Vanessa Kirby) og Finney (Christopher Abbott) – forelsker seg i hverandre.

Fastvolds film mottok strålende kritikker (blant annet på Montages), og var i manges øyne en sterk Gulløve-kandidat. Venezia-festivalens 77. årgang har naturligvis vært preget av smittevern og avstand, så selv om vi kom i prat med Fastvold under en gallavisning, måtte selve intervjuet avvikles digitalt, over WhatsApp, mens hun befant seg på et hotellrom et annet sted i byen.

*

Andrea Skotland: I The World to Come er bilde, lyd og fortelling elegant vevd sammen og bearbeidet til et helhetlig uttrykk. I enkelte partier er lyden av omgivelser, vær og hovedpersonenes tilstander nærmest sammenvevd.

Mona Fastvold: Jeg samarbeidet tett med komponisten Daniel Blumberg allerede fra begynnelsen av manusutviklingen, og vi har arbeidet mye med å utvikle lydbildet sammen. Det er et av de mest interessante prosessene jeg har vært med på. Blumberg var også med under innspillingen og arbeidet med oss på location mens vi filmet. Han lot seg inspirere av de naturlige lydene der vi befant oss, som for eksempel sauebjeller som man kunne høre over fjellet mot slutten av hver dag. Vi endte opp med å integrere lyder fra de naturlige omgivelsene i filmen. I tillegg brakte han med seg en rekke avantgarde-musikere, blant andre Peter Brosman som spiller under brannen og i snøstormen. I etterarbeidet var jeg i «lockdown» med lyddesigner Leslie Schatz. Vi hadde en lang mikseperiode som var vesentlig for å skape filmens rytme.

AS: Kan du fortelle mer om originalmusikken til Blumberg og hvordan dere arbeidet med denne?

MF: Daniel brakte med seg Josefine Foster, som bidro med kor og stemme. Vi hadde lyst til å jobbe med en kombinasjon av noe ekstremt romantisk og totalt atonalt. Vi ville leke med det som kunne gi dissonans, og det som kunne forsterke følelsen av noe. Jeg ville at musikken skulle snakke direkte til, og være i tandem med, all teksten som Abigail leverer. Jeg ønsket at den kunne oppleves som «spoken words» av og til, og at den kunne henge sammen som en sang.

AS: Selv om handlingen er lagt til midten av 1800-tallet i Upstate New York, oppleves filmen tidløs. Var dette en målsetting?

MF: Ja, absolutt! Jeg ønsket å fortelle en kjærlighetshistorie alle kan identifisere seg med, og alle enten kan drømme om å oppleve, eller har opplevd. Det å plutselig møte noen du får en så dyp kontakt med og forståelse for, at det føles som det største som noensinne har skjedd deg.

AS: Jeg antar du har satt sammen rollebesetningen på en spesifikk måte for å kunne uttrykke disse følelsene med kraft og troverdighet?

MF: Med en gang jeg fikk manuset i hendene var jeg helt sikker på at jeg ville ha Katherine Waterston i hovedrollen. Jeg har alltid vært begeistret for hennes arbeid, og så henne så klart for meg i denne rollen. Hun er så utrolig vakker, samtidig som hun har en subtil fremtoning og spillestil. Hun ser ut som hun alltid holder på en hemmelighet, og jeg tenkte fra begynnelsen av at Abigail må være en person man blir nysgjerrig på. Jeg synes at Katherine har den kvaliteten. Hun gjør lite og samtidig får man så lyst til å vite mer, og jeg tenkte at akkurat det er en veldigviktig del av den rollefiguren. I tillegg synes jeg at hun hører hjemme i dette fiksjonsuniverset, og hun skjenker Abigail en helt nødvendig styrke og kraft. Katherine er et «open wound» av en skuespillerinne – alle følelsene er tilgjengelige.

Casey Affleck har arbeidet som produsent på filmen, og mente det var opp til meg om han skulle spille Dyer eller ikke. Han lurte spesifikt på om jeg kanskje heller ville ha noen som så mer typisk «farmer» ut, og understreket at jeg måtte være sikker på at jeg syntes det var riktig å bruke ham. Casey har en sårbarhet og en skjørhet ved seg som overføres til alle rollefigurene han gestalter, og den egenskapen synes jeg gjorde noe veldig spennende med Dyer – som kunne fremstått nokså annerledes om noen andre spilte ham.

AS: Afflecks rollefigur er – tatt tidsepoken i betraktning – noe så sjelden som et tvers igjennom godt menneske.

MF: Ja, han er det! Det er bare omgivelsene han lever i som gjør at han ikke kan forstå, og som gjør at det blir så vanskelig for han, men han prøver så godt han kan og ser på Abigail som sin partner. Hun er en person han respekterer, som han vil forstå. Han ønsker at hun skal finne en måte å helbrede sorgen på etter å ha mistet barnet sitt, så det er en velvilje der jeg synes er hjerteskjærende, og som gjør det mye mer komplekst for Abigail. Det er disse nyansene som gjør dramaet interessant.

Det har ikke egentlig noe med disse karene å gjøre at de finner hverandre, de finner hverandre bare fordi… de finner hverandre. De har en «connection», og det er ikke fordi de ikke har stimulerende partnere, det er fordi de er tiltrukket av hverandre og kjenner på en sterk kobling seg i mellom. Og det kan jo skje, det skjer nå og det har skjedd i hundrevis av år og i alle tider. Disse dramaene har skjedd, men bare unntaksvis blitt fortalt dra dette perspektivet.

AS: Filmen er skutt på 16 mm og blir vist på 35 mm, og det er noen brutalt ved formspråket. Det fremstår gammeldags og storslått, som et oljemaleri. Hvordan forholder du deg til det å skyte analogt?

MF: Jeg er veldig glad i å jobbe med det formatet, og når jeg bestemte meg for å lage denne filmen så tenkte jeg med en gang at den mmåtte skytes på 16 mm. Jeg tenkte veldig mye på maleri helt fra starten av, og det var definitivt en viktig referanse for både fotografen, André Chemetoff, og meg. 16 mm er et komplisert format å jobbe med, som krever mye fra fotografen, men André hadde mye spesifikk erfaring, så det var en av årsakene til at det var så gøy å jobbe sammen på akkurat dette prosjektet.

Hva gjelder inspirasjon tenkte jeg også mye på gamle westernfilmer, og at det kunne være morsomt å trekke inn noe av den estetikken i en historie som så absolutt ikke handler om skyting og hester, men som likevel peker til fortiden rent estetisk. Det er noe med det uperfekte i bildet og mise-en-scène som bringer fram minner om det tilbakelagte – jeg føler at man lettere forsvinner inn i en historisk periode med en slik tekstur. Hvis filmen var skutt i superskarpe digitale bilder, som er et format jeg identifiserer veldig med 2020, ville jeg satt et nåtidsstempel på filmen. Det kan være interessant dersom det er et tydelig kunstnerisk valg, men jeg hadde lyst til å forsvinne inn epoken og tro på den, og da fremstod 16 mm optimalt.

AS: Valget gjør helt klart at filmen fremstår mer tidløs enn for eksempel Céline Sciammas Portrett av en kvinne i flammer – uttrykket er ikke så stivt og glatt.

MF: Ja, men så er det jo også noe interessant ved om man sier: jeg lager en film om fortiden, men det er en representasjon av fortiden som for eksempel Lucrecia Martels Zama (2017), som er veldig digital i uttrykket, er et eksempel på en representasjon av fortiden som blir utrolig fascinerende av å ha noe anakronistisk ved seg. Den digitale videoen snakker med fortiden på en veldig fascinerende måte. Men ønsker man et uttrykk som skal ligne på film, ja, da er det bedre å bare skyte på film.

AS: Vi er veldig nysgjerrige på ditt og Brady Corbets samarbeid. Det virker som dere virkelig har noe stort på gang med The Brutalist.

MF: Vi samarbeider på forskjellige måter med alle prosjektene våre. Brady og jeg har skrevet manuset til The Brutalist sammen, selv om det kanskje ikke har fremkommet så tydelig ennå i presseskriv og den slags. Ellers er jeg i ferd med å utvikle min neste film som regissør, og i høst skal jeg oppholde meg i Oslo og skrive der. Innspillingen av The Brutalist går av stabelen over nyttår.

*

Intervjuet er skrevet i samarbeid med Truls Foss.