Oscar-utdelingen 2019 står i fokus i denne tradisjonsrike episoden av Filmfrelst, der vi som vanlig like før showet går gjennom alle de nominerte filmene, og kommer med våre tips til både hvem vi tror vinner, og hvem vi håper vinner.
Say what you want about M. Night Shyamalan’s foray into disaster movie terrain, but its last 25 minutes are excellent, carefully walked through in this screenshot-based analysis.
Berlinalen 2019: I denne episoden diskuterer vi den britiske regissøren Joanna Hoggs nye, selvbiografiske film, med Tilda Swintons datter – nykommer Honor Swinton Byrne – i hovedrollen.
Dario Argento har sjelden vært mer «på moten» enn akkurat nå. Dette er hans fem beste filmer, mener vi. [1]
Henrik Martin Dahlsbakkens En affære er møysommelig i sin svulstige, ofte arkitektoniske iscenesettelse av begjærets fysiske og emosjonelle former og komplikasjoner.
Berlinalen 2019: I denne festivalepisoden fra Berlin diskuterer vi Hans Petter Molands Ut og stjæle hester, samt et par andre norske prosjekter som vises i Berlin.
Det er mange år siden Carlos Reygadas laget sin forrige film, den dypt personlige Post Tenebras Lux (2012). Med Nuestro tiempo («Our Time») vender han tilbake – til seg selv, sin familie og huset der de bor.
Berlinalen 2019: I denne første festivalepisoden fra årets Berlinale diskuterer vi Adam McKays Oscar-nominerte komedie Vice og Agnieszka Hollands mellomkrigstidsdrama Mr. Jones. [2]
Vi har besøkt Hong Kong, og i denne spesialepisoden forteller redaktørene om sine observasjoner og opplevelser i byen, som på 80- og 90-tallet var sentrum for en av de mest dynamiske og innflytelsesrike filmkulturene i verden. [3]
«Kameraet snurrer og sveiper seg høyt og lavt rundt danserne, og etter hvert som tempoet stiger, blir opplevelsen av kroppslig ubehag påtakende.»
«Joern Utkilens Vann over ild er et absurd skråblikk på vår virkelighet, iscenesatt i western-filmens kontrastfylte genreverden. Filmen oppleves som en kritikk av vår samtid, sett gjennom barnets lekne og naive blikk.»
TIFF 2019: Til å være en film tilsynelatende prega av spreke fortellergrep og estetiske sprell, er Bart Laytons sannhistoriefarse om det såkalte «Transy Book Heist» sjokkerende kjedelig.
Hector Babencos prisbelønte brasilianske dokudrama Pixote (1981) er nå endelig tilgjengelig igjen for publikum, gjennom en nyrestaurert kopi som denne uken vises på de digitale Cinematekene i syv norske byer.
Filmåret 2018 er historie, og endelig er vår notorisk forsinkede, men grundige kåring av fjorårets beste filmer klar. [16]
Hvilke stumfilmer kan egentlig sies å være genuint underholdende for et moderne publikum? Buster Keatons Generalen er et lokomotiv som måker unna støvet mellom den moderne tilskuer og filmhistoriens arkiver. [2]
«Menneskekroppen blir kunst idet den ødelegger eller ødelegges. Og fordi kunsten er større, sannere og viktigere enn vi er i stand til å fatte, er den verd å ofre menneskeliv for.»
TIFF 2019: «Traumene, de åpne sårene og smertene fra forferdelige erfaringer, er private og innadvendte. De er vanskelige å snakke om, artikulere og dele – og tilsvarende vanskelige å ta imot, leve seg inn i eller forstå.» [2]
I denne podkastepisoden snakker vi om den japanske animasjonsfilmen Maquia: When the Promised Flower Blooms (2018), som vises på de digitale cinematekene rundt om i landet.
An initial response to the narratively complex and structurally beautiful Glass, which concludes the diverse trilogy of the meditative mood piece Unbreakable and the character-oriented suspense film Split.
