Det er krevende å fortelle om tomheten i tilværelsen uten å kjede tilskueren, men med humor, subtile fortellergrep og gode skuespillere skaper Eivind Landsvik en uro i stillstanden og en film som setter seg i kroppen.

Oppfølgeren Tilbake til Tottori tegner et interessant, men mørkt bilde av samtids-Norge.

«Det meditative filmspråket i Kjærast bidrar til å legge fortellingen om Asle og Gerd i et barmhjertig svøp. Man føler seg ledet til å godta et likefremt budskap om at samliv ikke alltid går veien.»

Selv om Butterfly godt kunne ha vært enda sprøere, gir Itonje Søimer Guttormsen plass til det mange andre fortellere – både filmskapere og forfattere – overser.

Ingen tid til forspill, denne referanseguiden går rett på sak!

Dokumentaren om den banebrytende artisten Marianne Faithfull er irriterende formbevisst. Likevel brøyter både dama og musikken seg fram. [1]

«Bak lekenheten i Dancing Queen ligger et eksistensielt alvor som voksne ofte glemmer eller bagatelliserer. Aldri er man mer sårbar enn når man er i ferd med å gå inn i tenårene.»

Årets vinner av Gullpalmen engasjerer med store spørsmål om velferdsstatens inngripen i foreldres barneoppdragelse, men i filmens kjølvann er det mye som blir flytende. [1]