Montages logo Montages logo
  • Analysen
  • Topplister
  • Flashback
  • Filmfrelst
  • Coup de Cœur
  • Mer Mer
Japanske filmer fra den alternative Cannes-festivalen som diskuteres i denne episoden: «Hengingen» (1968, Ôshima) og «Tokyo Sonata» (2008, K. Kurosawa).

Cannes 2020

Filmfrelst #400: Cannes 2020 – Dag 9

Cannes 2020: I denne niende episoden om filmer fra Montages’ alternative Cannes-festival, lar vi de japanske perlene fra programmet trille utover det virtuelle rundebordet.

Kortklipt

Første trailer ute for Spike Lees Vietnam-film Da 5 Bloods

Luca Guadagnino regisserer ny Scarface med manus av Coen-brødrene

Fra vårt alternative Cannes-program: Cate Shortlands «Somersault» (2004), som er avslutningsfilm i sideseksjonen Un certain regard.

Nye filmer lagt til i Montages’ alternative festivalprogram for Cannes

Daft Punk skriver musikken til Dario Argentos nye film Black Glasses [2]

Analysen - Norsk film. Kjøp bøkene! (annonse) Analysen - Norsk film. Kjæp bøkene! (annonse)

Omtale

Fornøyelig, men rotete sjangerderivat i William Eubanks Underwater

Underwater dras mellom to poler – det er som om regissør William Eubank har forsøkt å gjøre to ting på én gang fremfor å kombinere dem sømløst som i sine to første filmer.

Filmer fra den alternative Cannes-festivalen som diskuteres i denne episoden: «Tusen og en natt» (1974, Pasolini) og «Farvel, min konkubine» (1993, Kaige).

Cannes 2020

Filmfrelst #399: Cannes 2020 – Dag 8

Cannes 2020: I denne åttende podkastepisoden fra Montages’ alternative Cannes-festival diskuterer panelet filmer av regissører som Pedro Costa, Pier Paolo Pasolini, Chen Kaige og Idrissa Ouédraogo.

Cannes 2020

Langs veggene: Agnès Vardas Mur murs (1981)  

Cannes 2020: I Agnès Vardas dokumentarfilm Mur murs (1981) presenteres vi for en sidelengs poetikk, en bestemmelsesløs utforsking av områder som omgir oss i det daglige.

Analysen

Fuglane (2019)

«Å filmatisere Tarjei Vesaas’ roman Fuglane er nærmest en filmatisk ekstremsport. Fallhøyden er uvanlig stor og muligheten for mageplask det samme.»

Mark Jenkin’s Bait (2019) rouses the sleeping giant of class-consciousness – in a quaint Cornish cove

«Mark Jenkin’s Bait (2019) pulls back the commercial façade to provide another sort of experience, one you won’t find in any tourist brochure or its cousin, the feel-good movie.»

TIFF 2020

Filmfrelst #358: Roman Polanskis En offiser og spion («J’accuse»)

I denne podkastepisoden diskuterer vi Roman Polanskis En offiser og spion, som handler om den kompliserte Dreyfus-affæren i årene 1894–1906. NRK Filmpolitiets Birger Vestmo er gjest i panelet.

Kortklipt

Grønt lys for oppfølger til Andre Øvredals Scary Stories to Tell in the Dark

Her er de første bildene fra Denis Villeneuves Dune [6]

Cannes-festivalen så godt som kansellert: Frankrike beholder koronatiltak frem til sommeren

Kortfilmfestivalen blir digital – årets program er sluppet

Fra Mai Zetterlings «Älskande par» (1964), en av filmene regissør Johanna Pyykkö har sett under den alternative Cannes-festivalen. (Foto av Pyykkö: Mattias Pollak.)

Cannes 2020

Her er regissør Johanna Pyykkös tre favoritter fra den alternative Cannes-festivalen

Cannes 2020: Vi har spurt norske og internasjonale filmpersonligheter om minner fra Cannes og anbefalinger fra vårt egenkomponerte festivalprogram. I dag deler regissør Johanna Pyykkö (The Manila Lover) sine historier og favoritter.

Filmer fra den alternative Cannes-festivalen som diskuteres i denne episoden: «Voldtekt» (1971, Breien) og «En mann og en kvinne» (1966, Lelouch).

Cannes 2020

Filmfrelst #398: Cannes 2020 – Dag 7

Cannes 2020: Vår dekning fra den alternative Cannes-festivalen fortsetter – og i denne spesialepisoden snakker vi med filmkritiker Tommaso Tocci, om filmer som Voldtekt (1971, Breien) og En mann og en kvinne (1966, Lelouch).

Omtale

Poetiske klisjeer i Casablanca

Michael Curtiz’ Casablanca er en av historiens mest elskede filmer. Skyldes det Ingrid Bergmans ikoniske ansikt? Curtiz’ atmosfæriske lyssettinger? Vi ser nærmere på denne banebrytende klassikeren. [1]

Deltar digitalt på Kortfilmfestivalen 2020: «Sult» (2020, Karlstad) og filmskaper i fokus, Amanda Kernell.

Her er det komplette programmet for den virtuelle Kortfilmfestivalen 2020

Kortfilmfestivalen 2020: Årets utgave av Kortfilmfestivalen arrangeres på nett, og i dag er det komplette programmet sluppet – med filmer av regissører som Yorgos Lanthimos, Jonathan Glazer og Amanda Kernell.

Filmer fra den alternative Cannes-festivalen som diskuteres i denne episoden: «Og tranene flyr» (1957, Kalatozov) og «Le vent d'est» (1970, Dziga Vertov-gruppen).

Cannes 2020

Filmfrelst #397: Cannes 2020 – Dag 6

Cannes 2020: Den alternative Cannes-festivalen er over midtveis, og i denne sjette podkastepisoden diskuterer vi en ny samling filmer, som inkluderer Og tranene flyr (1957), Mysteriet Picasso (1956) og Le vent d’est (1970). [2]

«Konfrontasjon».

Cannes 2020

Konfrontasjon i Cannes: Miklós Jancsós historiske avslutningsfilm

Cannes 2020: Konfrontasjon er et tvetydig og tankevekkende verk som synliggjør den tynne linjen mellom idealisme og fanatisme gjennom 31 observerende tagninger.  [1]

Kortklipt

NFI-direktør Kjersti Mo og klapperen fra første innspillingsdag på «Verdens verste menneske» (Foto: NFI / Thomas Robsahm)

Her er to viktige grep fra Norsk filminstitutt som kan redde påbegynte norske filmer

Joachim Trier under opptak av «Louder Than Bombs» og klapperen fra første innspillingsdag på «Verdens verste menneske» (Foto/tillatelse: Thomas Robsahm)

Koronakrisen stopper Joachim Triers nye film – innspillingen av Verdens verste menneske på vent

(Foto: Mirosław Pietruszyński. Lisens: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International)

Krzysztof Penderecki (1933-2020) [1]

Utsnitt fra bokomslaget til «Are Snakes Necessary?».

Brian De Palmas «Weinstein-skrekkfilm» er fortsatt på trappene, under ny tittel

Filmer fra den alternative Cannes-festivalen som diskuteres i denne episoden: «Fedora» (1978, Wilder) og «Girlfight» (2000, Kusama).

Cannes 2020

Filmfrelst #396: Cannes 2020 – Dag 5

Cannes 2020: I denne femte festivalepisoden samles vårt podkastpanel for å diskutere særlig to utvalgte filmer fra det alternative Cannes-programmet: Fedora (1978, Wilder) og Girlfight (2000, Kusama). [1]

Fra venstre: Den røde løperen under Cannes-festivalen i 2019 og filmkritiker Christine Masson.

Cannes 2020

Filmkritiker Christine Massons «souvenirer» fra 35 år på Cannes-festivalen

Cannes 2020: Den franske filmkritikeren Christine Masson deler minner fra imponerende 35 år i Cannes.

Filmer fra den alternative Cannes-festivalen som diskuteres i denne episoden: «The Hit» (1984, Frears) og «Harlan County U.S.A.» (1976, Kopple).

Cannes 2020

Filmfrelst #395: Cannes 2020 – Dag 4

Cannes 2020: Den alternative Cannes-festivalen er midtveis, og i denne podkastepisoden snakker vi om et variert knippe filmer fra programmet, blant dem The Hit (1984, Frears) og Harlan County U.S.A. (1976, Kopple). [1]

Omtale

Mysteriet deg: Pablo Larraíns Ema

Ema er magisk. Ema er glovarm, Ema er iskald. Ema er kalkulerende, Ema er naiv. Ema er en man blir fullstendig oppslukt av.

Italienske filmer i fokus, fra den alternative Cannes-festivalen: «Hevet over mistanke» (1970, Petri) og «Corpo celeste» (2011, Rohrwacher).

Cannes 2020

Filmfrelst #394: Cannes 2020 – Dag 3

Cannes 2020: I denne tredje podkastepisoden fra vår alternative Cannes-festival har vi valgt et italiensk fokus. [1]

Festivalmotivet for Montages' alternative Cannes-festival, fra Mohsen Makhmalbafs «Det persiske teppet» (1996), som vises i Un certain regard-seksjonen.

Cannes 2020

Bli med til Cannes 2020 – på trygg avstand: Montages presenterer et alternativt festivalprogram

Hvis vi ikke kan dra til Cannes – hva om Cannes kommer til oss? Her er vår alternative utgave av årets festival. [16]

Se flere artikler →

Diskusjon

  • Lars Ole Kristiansen til Filmfrelst #397: Cannes 2020 – Dag 6: Herlig med dine kommentarer, Jon – veldig morsomt at du har fulgt festivalen tett...
  • Anders Magnussen til Fjols til fjells (2020): Dette er min første kommentar i noe som helst kommentarfelt, ever. Har alltid...
  • Dag Sødtholt til Konfrontasjon i Cannes: Miklós Jancsós historiske avslutningsfilm: David Bordwell analyserer en del av denne filmen i detalj i sin bok "Narration in the...

Anbefalte Blogger

Speilet

1980-tallet: 561 – 570. plass

570 Witchboard (1986) Ouijabrett-horrorsjangeren har funnet...

Ord om Criterion

Ballad of a Soldier

Ballad of a Soldier (Criterion nr.148) (DVD)...

Ekkelt
En gang, for lenge siden, lenge før både barn og banklån over to mill, våknet jeg på natta av at det klødde intenst på noen steder av kroppen. Ikke noe uvanlig det, for så vidt. Noen ganger er det jo bare sånn, tørr hud, overdreven bruk av skyllemiddel eller noe man ikke tåler. Det fortsatte på jobb. Når jeg kom hjem fra jobb,- og videre utover kvelden og natta. Tilslutt klødde det så fælt og så intenst at jeg kjente på tendensen av å bli gal og fantaserte om å hente raspen i skuffen og skrelle av meg huden. Jeg dro til fastlegen, som konstantterte (uten videre undersøkelse) at det var traumer, siden jeg hadde vært utsatt for et voldsoverfall en stund før. Jeg sa (som ung og naiv) takk, betalte og tok rådet om å kjøpe masse dyre kremer, salver og beroligende tabletter. Ingenting hjalp og kløen eskalerte. Noen netter kunne jeg skli inn i en marerittlignende tilstand, hvor jeg så for meg masse små dyr som prøvde å spise seg ut av huden min og tilintetgjøre meg. Noe en skrekkfilmfanatiker fiiint klarer å visualisere oppi et overtrøtt hode. Du kan jo forestille deg, når jeg da noen uker senere betalte dyre dommer for en hudspesialist, som kunne fortelle meg at det var omtrent akkurat det som var tilfelle, at jeg trodde jeg rett og slett jeg skulle besvime av vemmelse. Jeg hadde fått skabb. Skabb. Bare ordet får deg til å tenke på steinalderske primitive holdninger og jeg hadde vanskelig for å sette det i kontekst med mitt nymotens liv på øvre Løkka. Etter vemmelsen kom skammen og frykten for å fortelle det til folk,- for du må faktisk det. Alle du har vært sammen med må vaske eller fryse ned tingene du har vært i kontakt med. Skabb lever i 3 døgn i klær og sengetøy. Når du blir smittet kan det ta 2 uker før utbruddet trer inn i sin fulle kraft. Hva ville folk tro om meg? At jeg er en møkkasabb som ikke vasker meg? Jeg ringte rundt med krum rygg og måtte informere alle om skitten min og hvordan jeg hadde forpestet deres liv og sofa. Senere fikk jeg vite at skabb faktisk er vanligere enn man tror og det har ikke nødvendigvis noe å gjøre med å være skitten. Det er bare det at folk som har det, naturlig nok ikke prater så høyt om det. Veldig mange vet ikke at de er smittet og derfor smitter andre. Høres kjent ut? Jeg sporet meg fram til å ha ligget over på et nashspiel nede i en kjeller og lånt et teppe som skulle vise seg å være smittebæreren. Etter et par kremkurer og frysing av puter dyner og iherdig vasking, var jeg kvitt det. Trodde jeg…. En person som jeg var nærgående med på den tia (som jeg kjøpte kur til og innstendig ba han om å ta) Hadde ikke trua på sånt og tok hele dritten med tilbake til meg uten å si noe. Dvs han latet som at han hadde tatt kuren, men ikke giddi. Så var hele hælvete i gang igjen. Det dere akkurat leste var mitt første møte med smitte på den måten, og hvordan det tok all plass i mitt liv en kort periode. Når jeg nå sitter her permittert fra jobb, desperat prøver å komme inn på NAV sine sider i en uvirkelig hverdag og leser skremmende nyhetsoppdateringer, får jeg noen av de samme følelsene. Selv om mitt skabbtilfellet ikke engang kan begynne å måle seg opp mot disse korona konsekvensene, er det fortsatt interessant (og skremmende) å følge med på hvordan smitte sprer seg, oppfører seg, og hvilke enorme ringvirkninger det kan ha for enkeltmenneske og samfunnet hvis det bare får fotfeste. Tilfeldighetene ville det til at jeg så Contagion rett før viruset tok av i Norge. Det kan dog ha ligget i underbevisstheten min;  Overskrifter i avisen om ”Kina-viruset” og noe som virket så fjernt den gang, som kriser i utlandet ofte gjør. Contagion handler om mye av det samme vi opplever i dag. Et ukjent og smittsomt virus sprer seg raskt over hele verden. Det finnes ingen vaksine og det er nesten umulig å kontrollere. Contagion er laget i 2011 og inspiret av bla Sars og svineinfluensa. Filmen begynner med at vi følger Beth (Gwynett Paltrow), en dame som er på en flyplass og skal hjem fra Hong kong. Hun har dratt på seg noe som ligner på en lett forkjølelse, men virker ved godt mot. Da hun noen dager senere presterer å få slag over en kaffekopp og senere på sykehuset rett og slett å dør foran legene, går det en støkk i meg og filmens alvor introduseres. Hva faan skjedde? Hun virket jo ikke så syk. Mannens replikk i filmen sier det meste om sjokket: ”Your wife died sir, im sorry”  ”Yes, but can I talk to her” ? Hvis du noen gang har fantasert om å være inni Gwynnet har du sjangsen nå,- dvs innsiden av skallen hennes. Det som slår meg, etter å ha stått midt oppi dette i noen intense dager og dialoger på jobb (matbransjen) er hvor realistisk (så realistisk som amerikanske filmer blir) Contagion faktisk er. Steven Soderbergh som er reggisøren har gjort leksa si når det kommer til research. Alle mennesketypene som trer fram i en sånn krisesituasjon er realistisk skildret i filmen; De som bagatelliserer, de som sammenligner, de som krisemaksimerer og de som for enhver pris kjemper for å holde panikken nede og fortsette dagliglivet. Også de som kjemper da. Som gjør alt i sin makt for å stoppe det. En ting som slo meg mens jeg ennå var på jobb, er hvor vanskelig det er å dra folk ut av vanene sine. Hverdagen sin. Det var fasinerende og underlig å se folk bli helt fra seg over at vi måtte kutte salatbaren i kantina. Altså jeg så mer panikk i det, enn når folk leste avisen om det første dødsfallet. Man må tilgi sånt. Folk takler ofte bedre de ”små krisene” fordi de store blir for mye å ta inn i våre opptråkka spor i hodet. Det er lettere å frike ut over at vi må kutte mattilbudet, enn å se det store bildet og ta innover seg en usikker og omfattende omveltning i sitt eget liv. Det å bli kastet inn i noe annet enn hverdagen på under en uke, kan være smått traumatiserende for folk flest. De samme situasjonene er gjenskapt i filmen Contagion. Folk som rett og slett ikke klarer å omstille seg i takt med epedemiens spredning. Filmen gir et troverdig bilde av hvordan et samfunn rakner i sømmene og det brennkvikt. Panikkhamstring, regjeringen som vil unngå panikk og heller holde igjen informasjon, folk som bryter karantene fordi de bare måtte har ferskt brød og mye av de samme tingene vi har vært vitne til de siste dagene, også her i Norge. Også den smått overdrevne scenen i filmen om at folk stormer butikkene og river ut fra hyllene, er ikke så langt unna sannheten som jeg skulle ønske. Da jeg på torsdag skulle inn på Rema og ha tannkrem måtte jeg gni meg i øya ; Butikken var en eneste kang kø. Tilstander. Stressa småbarnsforeldre og folk med rullator som løp rundt som hodeløse høns i butikken. Stappfulle handlevogner. Det som fasinerte meg var to ting. For det første hva folk hamstret; 7 poser tortillachips og et brett med føkkings urter?? Hvis du først skal hamstre så kjøp i hvert fall no hermetikk da? Det andre som snek seg innpå og fikk det hånlige smilet mitt til å stivne var dette; Jeg begynte å føle på en trang til å rive med meg masse pasta og øl selv. Tenk om det blir tomt? Må jeg og dattera mi bruke opp alle juleserviettene for å få tørka oss i rumpa? Poenget er at vi er flokkdyr og lett påvirkelig. Det er mye lettere å skape en panikkstrøm enn å få 10 2-klassinger til å gå på rekke. Sånn sett er denne filmen spot on. Reggisøren sa han ville lage en ultra realistisk film om folkelig helse og vitenskapens reaksjon til en pandemi ute av kontroll. Kollapsen i et samfunn og oppbygningen i tiden etter. Rollene som viskes ut etterhvert som viruset spiser seg innover også i autoriteten. Alle mennesker havner på lik linje. Akkurat nå har vi mest av alt felles å være i live. Soderbergh ville vise alle aspektene ved et slikt utbrudd og fra en som står midt oppi det selv om dagen, synes jeg han leverer på mange plan. Jeg skal ikke gå så langt som å si at Contagion er pensum, men i disse dager (hvis man orker å se og høre mer om virus og smitte) kan det på sett og vis være informativt. Regissøren presiserte at filmen ikke handler om viruset og sykdommen selv, men hvordan et samfunn takler en slik pandemi. Filmen Contagion leker også med flere teorier rundt viruset; Noen tror det er et biovåpen som er satt i gang som en slags terroraksjon. Konspirasjonsteorier om medisinbransjen, utpressing eller rett og slett Gud (en av de) som skal ta et oppgjør med oss mennesker. En ting er felles for alle mennesketyper ved en slik krise; Alle har en mening. Vi følger en frilans journalist som mener å ha funnet opp en kur og en vaksine som han streamer virkningen av på nett. Ikke undervurder hva folk vil tro på i en desperat situasjon. Jeg hadde sikkert gjort det samme selv. Folk går over lik for å skaffe seg dette serumet. Spørsmålet er om det faktisk virker. Det jeg liker med Contagion er at det ikke er noen helter. Ingen av hovedpersonene er ”trygge”. Alle kan bli smittet og det gir filmen den realistiske tyngden den trenger. Det hjelper ikke å være pen eller at vi har fulgt deg 2/3 deler av filmen. Du kan fortsatt dø. Det vi opplever nå om dagen er ikke film (selv om det føltes sånn når jeg tok en tom buss til jobb på fredag) men likevel synes jeg det er vanskelig å røske seg ut av en slags uvirkelig boble. Det som er underlig er at jeg også opplever et sterkere felleskap mellom menneskene. Kanskje det på en merkelig måte fører oss sammen ved å ”kjempe” mot en felles fiende. Om ikkeno annet er det en ganske effektiv fokusflytter fra våre dagligdagse dilemmaer. Vi mennesker liker kontroll. Og det mest skremmende med både Contagion og virkeligheten for meg er hvor skjørt det hele er ,- hvor sterk illusjonen av kontroll er. Når de viser kartet over verden på et tidspunkt i filmen og det blir krystallklart hvor mye og hvor fort det sprer seg og hvor usannsynlig lite det lar seg kontrollere, føler jeg på en snikende (og i hvert fall pr i dag) ekkel følelse. Som å prøve å stoppe en foss med en bøtte med vann. Jeg har ingen garantier eller grunn til å antyde at alt kommer til å gå bra, men jeg tror det. Jeg tror virkelig det. Andre filmer hvor samfunnet blir satt på prøve (både fiksjon og fakta) Threads Outbreak World war z 28 dager/uker senere Blindness Carriers Monsters Invasion of the body snachers 12 monkeys (Serien og filmen) REC 1984 The age of stupid Children of men The handmaids tale The lobster The matrix The planet of the apes Falling skies Day/ Dawn/ night of the dead ….Og mange mange flere. Tentakler for EKKELhet (og det har mye å gjøre med dagens situasjon) 6/8

Soderberghs Contagion og andre smittevekster.

En gang, for lenge siden, lenge før både barn og banklån...

Følg Montages

@montages på Twitter

Populære saker

Analysen

Thelma (2017) [26]

Analysen

Norske byggeklosser (2018)

Analysen

Beatles (2014) [2]

Analysen

Kongens nei (2016)

Fra Alice Rohrwachers «Corpo Celeste» (2011), en av filmene produsent Maria Ekerhovd skal se under den alternative Cannes-festivalen.

Her er produsent Maria Ekerhovds guide til den alternative Cannes-festivalen

Fra venstre, norske kortfilmer i Cannes-programmet: «Sniffer» (2006, Peers), «Fartsfeber» (1958, Carlsby) og «Naturlige briller» (2001, Lien)

Cannes 2020

Norske kortfilmer i fokus – her er det alternative kortfilmprogrammet for Cannes 2020

Annonser

  • Montages
    Montages AS
    Narums Vei 3
    3430 Spikkestad
    post@montages.no
    • Om Montages
    • Våre medarbeidere

  • Seksjoner

    • Forsiden
    • Analysen
    • Topplister
    • Flashback
    • Filmfrelst
    • Coup de Cœur
    • Om Montages

  • Nyhetsbrev

    Montages sender jevnlig ut nyhetsbrev med de siste sakene og godbiter fra sidene våre. Meld deg på:

    RSS iconVi har også RSS-feed

  • Montages-appen

    Last ned fra App Store
Montages på Facebook @montages på Twitter Montages på Google+ mtages på YouTube ©2020 Montages.no Ansvarlige redaktører: 
Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen Personvern og cookies