Cannes 2021: Årets utgave av filmfestivalen i Cannes ble avsluttet 17. juli, og vår dekning går nå også mot slutten. I denne nest siste podkastrapporten fra festivalen diskuterer vi Leos Carax' Annette og Joanna Hoggs The Souvenir: Part II.

a-ha: The Movie handler om bandets vei til suksess, tilbakeskuende og etterpåklokt. Men det er det indre drivet hos medlemmene, alle dem i mellom og regissørenes evne til å formidle og diskutere musikkens kraft, som er filmens egentlige kjerne.

Den danske regissøren Christian Tafdrup leverer med Speak No Evil en av de rikeste og mest fascinerende verkene i randsonen av skrekkfilmsjangeren på flere år.

«Vi er som et par som har sluttet å ha sex», sier Chirag Rashmikant Patel til sin partner Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid i rappduoen Karpe. Denne korte replikken, kastet ut i forbifarten, sier noe vesentlig om filmen vi skal se.

«Noe av det som blir synlig, som glipper fram, i Antonionis filmer, at vi er alt sammen, samtidig. Alt som er.» Forfatter Hanne Ørstavik skriver om sitt forhold til den italienske regissøren Michelangelo Antonioni. [1]

Regissør Anders Emblem setter ned tempoet og aktiverer tilskueren i A Human Position – en film som i hele sitt vesen ønsker å igangsette dialog og undring.

Vibeke Løkkebergs Hud ble utskjelt da den hadde premiere i 1986 og starten på slutten for det som lenge så ut til å bli en lang og fremgangsrik karriere. Sett med dagens øyne er det en helt annen og vesentlig film som åpner seg. [5]

Moralen i Pixars Rød er en nyttig lekse: Friheten og muligheten til å uttrykke følelser i et bredt spekter, skal ikke tas for gitt. Og med et monster som metafor unngår regissør og manusforfatter Domee Shi en analyse som låser seg fast i det kjønnsspesifikke.

Andrea Arnold (American Honey) tar oss med ut på grønne beitemarker – og inn i fjøset. I disse to rommene, det naturlige og det industrielle, dokumenteres livsløpet til ei britisk melkeku.

Apichatpong Weerasethakuls Memoria foldes ut i en drømmelogikk der lyd er like viktig som bilde, der folklore blandes med buddhistisk tradisjon, insekter og tykk natt, og drevet av en «dyp lengsel etter å gjøre ingenting».