Det har vært en lang filmhistorisk reise for enhjørningen Wanda (1970), som ble Barbara Lodens første og eneste spillefilm, og som denne uken for første gang blir vist i Norge, på de digitale Cinematekene. [2]
«Du overanalyserer!» En vanlig anklage i diskusjon med filminteresserte. The Shining-dokumentaren Room 237 vever nye og rare mønstre i Kubricks klassiker, og er et eksempel på at også overdrevne analyser kan være inspirerende. [15]
Operasjon Mørkemann er første filmatisering fra den populære bokserien om Detektivbyrå nr. 2, og Grethe Bøe-Waal forsøker å kombinere en sjarmerende barnefilmfortelling med sjangergrep fra både kriminal- og grøsserfilm.
Kosmorama 2019: I denne episoden snakker vi om skuespiller Jonah Hills regidebut Mid90s, som under filmfestivalen Kosmorama i Trondheim har sine første visninger i Norge, før kinopremieren i slutten av april.
Vi ser tilbake på det unike samarbeidet mellom komponist Danny Elfman og regissør Tim Burton, der Edward Saksehånd (1990) fremdeles står som Elfmans opus magnum, akkurat som den er Burtons mest personlige film. [3]
Kosmorama 2019: Olivier Assayas fortsetter å undersøke forholdet mellom mennesker og objekter, det forgjengelige og det evige i komedien Mellom linjene.
Kosmorama 2019: I dag deles Kanonprisen ut i Trondheim, og selv om arrangementet preges av god stemning og kolleger som hyller hverandres prestasjoner, står filmbransjens egen prisutdeling overfor problematiske fallgruver.
I dette omfattende intervjuet med Montages diskuterer regissør Henrik Martin Dahlsbakken sine fem spillefilmer, og på hvilken måte hans ideer og metoder har gitt form til det som allerede har blitt en variert filmografi.
«Forløsningen i Psychobitch oppstår i bruddet med polonesens sekteriske natur og stramme massekontroll – å elske og å leve, ja, det er å være ute av takt.»
Kosmorama 2019: Årets utgave av Trondheims internasjonale filmfestival, Kosmorama, er i gang. I denne artikkelen presenterer vi fem filmer fra programmet du nødig vil gå glipp av. [3]
Med Burning velger regissør Lee Chang-dong å dvele i rommet mellom konfrontasjonene, mellom linjene og mellom handlingselementene. Det flyktige og rotløse skal føles, ikke forstås. [1]
«Dersom vi enes om at kunst kan bidra til å opprettholde eller reprodusere fordommer og stereotypier, er det åpenbart at filmer som tar for seg perspektivene og historien til «den andre» spiller en viktig rolle.»
Jean Vigo (1905–1934) rakk bare å lage én spillefilm før han døde, altfor ung, men satte likevel sine spor med mesterverket L’Atalante, et møte mellom flyktig impresjonisme og poetisk realisme.
Hvor går veien videre for Oscar? Vi har gjort oss fem håpefulle tanker om Oscar-utdelingens fremtid. [3]
Oscar-utdelingen 2019 står i fokus i denne tradisjonsrike episoden av Filmfrelst, der vi som vanlig like før showet går gjennom alle de nominerte filmene, og kommer med våre tips til både hvem vi tror vinner, og hvem vi håper vinner. [4]
Det er mange år siden Carlos Reygadas laget sin forrige film, den dypt personlige Post Tenebras Lux (2012). Med Nuestro tiempo («Our Time») vender han tilbake – til seg selv, sin familie og huset der de bor.
Say what you want about M. Night Shyamalan’s foray into disaster movie terrain, but its last 25 minutes are excellent, carefully walked through in this screenshot-based analysis.
Berlinalen 2019: I denne episoden diskuterer vi den britiske regissøren Joanna Hoggs nye, selvbiografiske film, med Tilda Swintons datter – nykommer Honor Swinton Byrne – i hovedrollen.
Dario Argento har sjelden vært mer «på moten» enn akkurat nå. Dette er hans fem beste filmer, mener vi. [2]
