Montages logo Montages logo
  • Analysen
  • Topplister
  • Flashback
  • Filmfrelst
  • Bloggene
  • Coup de Cœur
  • Mer Mer

TIFF 2020

Roman Polanskis J’accuse er en forrykende historietime

TIFF 2020: J’accuse er en forrykende film om nasjonalistisk, institusjonalisert intoleranse og maktmisbruk.

Kortklipt

Regissør Oliver Hermanus («Moffie»).

Filmprat: En samtale med den sørafrikanske regissøren Oliver Hermanus om Moffie

Årets Aurora-pris tildelt Atlantis – Parasitt tok hjem publikumsprisen

Regissør Dag Johan Haugerud («Lyset fra sjokoladefabrikken»).

Filmprat: En samtale med regissør Dag Johan Haugerud om Lyset fra sjokoladefabrikken

Regissør Tonje Hessen Schei («iHuman»).

Filmprat: En samtale med regissør Tonje Hessen Schei om iHuman

Analysen - Norsk film. Kjøp bøkene! (annonse) Analysen - Norsk film. Kjæp bøkene! (annonse)

TIFF 2020

Filmfrelst #374: Sam Mendes’ 1917 og Taika Waititis Jojo Rabbit

TIFF 2020: I denne episoden diskuterer vi Oscar-kandidatene 1917 og Jojo Rabbit.

TIFF 2020

Filmfrelst #373: Greta Gerwigs Little Women

TIFF 2020: I denne festivalepisoden fra Tromsø snakker vi om årets avslutningsfilm, Greta Gerwigs Little Women, som nylig fikk seks Oscar-nominasjoner, og fremstår som et av vinterens store kinohøydepunkt.

Kinoaktuelle filmer

hjelperytteren

Hjelperytteren2019

Les omtalen
judy

Judy2019

Les omtalen
askeladden-i-soria-moria-slott

Askeladden – I Soria Moria slott2019

Les omtalen
smerte-og-aere

Smerte og ære2019

Les omtalen

TIFF 2020

State Funeral er en leksjon i historisk ydmykhet

TIFF 2020: State Funeral er et imponerende filmatisk reisverk, et ambisiøst forsøk på å konstruere et sammenhengende narrativ fra allerede konstruerte bilder om en konstruert statlig sorgprosess

TIFF 2020

Les Misérables er et løvebrøl

TIFF 2020: Les Misérables er en intens og drivende film hvor en rådvill mistenksomhet rår.

TIFF 2020

Filmfrelst #358: Roman Polanskis J’accuse

TIFF 2020: I denne episoden diskuterer vi Roman Polanskis J’accuse, som handler om den kompliserte Dreyfus-affæren i årene 1894–1906. NRK Filmpolitiets Birger Vestmo er gjest i panelet.

TIFF 2020

Presens-apokalypse i Alejandro Landes’ Monos

TIFF 2020: Festivalsnakkisen Monos lover veldig mye gjennom sin glimrende førsteakt, men mister noe av sin nedslagskraft når den ikke helt klarer å bestemme seg for hvilken virkning den vil ha på publikum.

Kortklipt

Regissør Roman Bondarchuk («Ukrainian Sheriffs», «Volcano»).

Filmprat: En samtale med regissør Roman Bondarchuk om Ukrainian Sheriffs og Volcano

Årets Oscar-nominasjoner er offentliggjort: Joker leder an med 11 nominasjoner

1917 og Once Upon a Time… in Hollywood vant de gjeveste Golden Globe-prisene [1]

Maria Sødahls «Håp» (til venstre) og den danske debuten «Kød & Blod» (til høyre) er begge invitert til Berlinalens sideprogram Panorama.

Første filmslipp for den revitaliserte, 70. utgaven av Berlinalen: Maria Sødahls Håp til Panorama

TIFF 2020

Xavier Dolans Matthias & Maxime er et prematurt oppsummeringsverk

TIFF 2020: Xavier Dolan er blitt historiens yngste Cannes-veteran. I Matthias & Maxime virker han mer personlig og sårbar enn noensinne, smertefullt til stede i sin egen historie, uten overblikk. [2]

TIFF 2020

Vår guide til TIFF 2020: Fem filmer du bør se

TIFF 2020: Årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival nærmer seg. I denne artikkelen presenterer vi fem høydepunkter fra programmet, som vi av ulike årsaker mener publikum vil ha glede av å se under festivalen. [1]

Analysen

KuToppen (2018)

«Med burlesk humor, en solid porsjon grøss og gru, og frisk animert oppfinnsomhet, tar Lise I. Osvolls KuToppen opp en rekke sentrale temaer i samtiden.»

Filmfrelst

Filmfrelst #344: Céline Sciammas Portrett av en kvinne i flammer

I denne episoden diskuterer vi Céline Sciammas fascinerende, nye film, som endelig er kinoaktuell. [1]

Omtale

Maritim metafysikk: Children of the Sea

Children of the Sea er et overflødighetshorn av animerte ideer og filosofisk tankespinn.

Filmfrelst

Filmfrelst #372: En samtale med regissør Gabriel Mascaro (Guddommelig kjærlighet)

I denne episoden av Filmfrelst presenterer vi en samtale mellom Montages-redaktør Karsten Meinich og den brasilianske regissøren Gabriel Mascaro, som er kinoaktuell i Norge med sin nye film Guddommelig kjærlighet.

Kortklipt

Det franske nybølge-ikonet Anna Karina er død (1940-2019)

Golden Globe-nominerte skuespillere i Netflix-filmer: Joe Pesci («The Irishman») og Scarlett Johansson («Marriage Story»).

Her er årets Golden Globe-nominasjoner – Netflix leder an og ser ut til å stjele showet i 2020

Åpningsfilmen på TIFF 2020 blir One Day in the Life of Noah Piugattuk

Paul Thomas Anderson returnerer til California med periodefilm satt til 70-tallet

Regissør Céline Sciamma (foto: Håkon Borg/Magpie Visuals) og Noémie Merlant fra «Portrett av en kvinne i flammer» (Arthaus).

Filmfrelst

Filmfrelst #371: En samtale med regissør Céline Sciamma (Portrett av en kvinne i flammer)

I denne episoden av Filmfrelst presenterer vi en samtale med den franske regissøren Céline Sciamma, som er kinoaktuell i Norge med sin nye film Portrett av en kvinne i flammer.

Omtale

Ingen kos med Cats, bare kloring og kattejammer

Tom Hoopers forrige musikal, Les Misérables (2012), omtalte jeg som «en kattepine». Denne gangen blir ord fattige. [6]

Analysen

Askeladden – I Soria Moria slott (2019)

Vi lever i den nasjonalromantiske reproduksjonens tidsalder, og en film som Mikkel Brænne Sandemoses Askeladden – I Soria Moria slott skriver seg rett inn i denne tradisjonen.

Filmfrelst

Filmfrelst #370: Det norske filmåret 2019

I denne ekstra lange episoden av Filmfrelst tar vi det norske filmåret 2019 nærmere i øyesyn, og dykker ned i en rekke av de norske filmene som har preget kinoåret vi nå legger bak oss.

Martin Scorseses filmer – 2010-tallet

Martin Scorseses komplette filmografi ble presentert på Montages i 2012, og i denne nye saken i artikkelserien fyller vi på med en gjennomgang av regissørens ferskeste filmer, fra 2010-tallet, inkludert Netflix-aktuelle The Irishman.

Se flere artikler →

Diskusjon

  • Øystein til Filmfrelst #354: Noah Baumbachs Marriage Story: Team Pernille! Vil trekke frem Blue Valentine som en sammenligning.
  • Lars Ole Kristiansen til Montages kårer 90-tallets 100 beste filmer: Takk! Åttitallslisten nærmer seg...! 00-tallskåringen må gjøres på nytt,...
  • Mads til 00-tallets beste filmer: 100-76: Letterboxd liste: https://letterboxd.com/mkej/list/montages-00-tallets-beste-filmer/

Anbefalte Blogger

Ord om Criterion
Dont Look Back (Criterion nr.786) (Blu-ray) https://youtu.be/1inL6s1htio USA - 1967 – D.A.Pennebaker (svart-hvitt) –96 minutter – Musikkdokumentar Tett på Dylan Nivå 1 (uten spoilers) 1965. Vi får følge Bob Dylan på en turnè i London, på en intim og alltid tilstedeværende måte. Dette var hans siste akustiske konserter. Her er nachspiel, reising og forberedelse til konsert. I overraskende liten grad konsertopptak. Nivå 2 (med spoilers) D.A.Pennebaker har en stil og et vesen som gjør at han klarer å forevige magiske øyeblikk på film i sine dokumentarer. Dette er mannen bak Monterey Pop og The War Room. Kameraet går og går, og til slutt er de tilstedeværende så vant til kameraet at den ekte personligheten trer frem. Da får man øyeblikk som når Dylan rasende vil vite hvem som har kastet et glass ned på en bil på gata fra hans hotellrom, eller forhandlingene om honorar mellom Dylans manager og eierne av konsertstedene. En annen spesiell sekvens beskrives i Øyeblikket. I denne perioden, rundt 1965, var Donovan en folksinger på vei opp. Filmen viser oss avisklipp om Donovan, personer snakker om ham, og han bygges opp som en konkurrent til Bob Dylan. Til slutt får vi se ham på hotellet, og Dylan setter den unge gutten på plass med subtile grep. Mesteren mot læregutten. Donovan synger en Dylansang på nachspielet på en fantastisk måte, en sang han trodde var en gammel folksang. Han virker som en veldig mild og hyggelig ung mann, som er umulig å ikke like. Dylan synger til og med om ham på en av konsertene: «I looked in the closet, and there was Donovan». Joan Baez er med hele veien, og hun og Dylan jammer og synger sammen på hotellrommet. Alan Price fra The Animals dukker opp og er til stede i store deler av filmen. I et magisk øyeblikk røper han at han er ferdig i The Animals. Slike øyeblikk er det noen av i filmen. Den som er til stede og tålmodig vil klare å fange det på film. Og det er Pennebaker. Vi følger artistene og crewet rundt på reise mellom konsertene, og får ta del i mange av samtalene mellom dem. De gir et helt unikt og ufiltrert innblikk i livet på turnè. Men Pennebaker bruker ikke materiale uten at det er i en god kontekst. Det hendte Dylan kastet et blikk på Pennebaker ved spesielle anledninger, som om han sa: «dette skal du vel ikke bruke?» Når filmen tipper 1 time og 2 minutter, mener Pennebaker at vendepunktet i Dont Look Back kommer. Heretter går filmen utforbakke, ting blir mer alvorlig og mørkt. Alle filmer har et punkt hvor den går utforbakke eller skifter retning. Filmen viser minimalt med konsertopptak, selv om Pennebaker satt på masse konsertmateriale. Han er mer interessert i Dylans person bak scenen. Dermed blir ikke dette en typisk musikkdokumentar, men noe annet. En karakterstudie, kanskje? Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Gimme Shelter, Salesman, The War Room, Grey Gardens og Monterey Pop. Øyeblikket: En journalist har kommet opp på hotellrommet til Dylan, og Dylan og Alan Price (fra The Animals) lar han virkelig gjennomgå. Her får vi se en ubehagelig og kjip Dylan bruke retorikk for å ydmyke og gjøre narr av en stakkar. Men det skal sies at journalisten ikke gjør det lett å like ham heller. Det har tydeligvis vært en foranledning til den sekvensen vi får se, og den hadde det virkelig vært interessant å få se. Dylan har ofte en grunn for slik oppførsel, så jeg tipper at han har reagert på noe journalisten har sagt, og bestemt seg for å sette ham på plass. Lyd og bilde Bildeformatet er 1.37:1. Det er svart/hvitt, og på grunn av Pennebakers jakt etter det unike og autentiske, er det ofte naturlig lys her. Han er ikke redd for å hive seg rundt for å være i begivenhetenes sentrum, så her rigges det ikke til lys for opptak. Dermed får vi en del mørke scener, og fokus stilles så godt det lar seg gjøre. Perfekt er det ikke, men det gir en følelse av autentisitet du ikke kan slå. Lyden er bra, med imponerende arbeid av lydfolka. De er smidig plassert i bildet eller bak kameraet, alt ettersom hva som trengs. Når de er i bildet, kan du ikke være sikker på hvem som tar opp lyden. De ser ut som en person som bare henger i en sofa. Lydformatet er mono. Ekstramateriale Audio commentary from 1999 featuring Pennebaker and tour manager Bob Neuwirth: Et OK kommentatorspor. Vi får innsideinformasjon om scener i filmen, som hvorfor Dylan opptrer såpass aggressivt mot pressen. Noen av dem visste ikke hvem Joan Baez var, kanskje heller ikke helt hvem Dylan var. Det gjorde at Dylan fikk liten respekt for dem. 65 Revisited, a 2006 documentary by Pennebaker: Ubrukte klipp fra filmmaterialet. Her er det mye mer konsertopptak enn det er i filmen. 65 minutter. Audio excerpt from a 2000 interview with Bob Dylan for the documentary No Direction Home, cut to previously unseen outtakes from Dont Look Back: Han snakker om hvor hands-on filmskaperne var. De hang på, løp etter osv. Dylan satset på at de visste hva de gjorde. 4 minutter. New documentary about the evolution of Pennebaker’s filming style: It’s About the Music- Handler om å elske det du gjør, og se musikerne på nært hold. Pennebaker vil bli inspirert av det, og helst bare observere. 29 minutter. Daybreak Express (1953), Baby (1954), and Lambert & Co. (1964), three short films by Pennebaker: Daylight Express (9 min m/intro) består av Duke Ellingtons musikk kombinert med opptak av tog. Fin rytme. Baby (6 min) handler om Pennebakers datter som flyr rundt i zoo med ballong. Pennebaker filmet dyrene som så på henne. Han lærte mye om å filme i denne filmen. Lambert & Co (14 min) består stort sett av studioinnspilling. New conversation between Pennebaker and Neuwirth about their work together: Morsomme klipp hvor Dylan vender kameraet mot Pennebaker. Neuwirth og Pennebaker har gode diskusjoner om filmen «Jane». Fonda leser en svært negativ anmeldelse av stykket hun spiller i, med tilhørende slakt av hennes innsats, i sin helhet, uoppfordret. Sporty. 34 minutter. Snapshots from the Tour, a new piece featuring never-before-seen outtakes from Dont Look Back: Greit. Filmklipp som aldri har blitt sett før fra Dylans turnè. Endel jamming. 26 minutter. New interview with musician Patti Smith: Skikkelig fangirl! Hun er veldig opptatt av Dylan, klærne hans og måten han går på. Bob Neuwirth tok henne under sine vinger. Hun ønsket å gjøre ham glad og begynte å skrive låter. Han forsøkte også å beskytte Janis Joplin. Han virker å ha vært en fin fyr. 14 minutter. Conversation between music critic Greil Marcus and Pennebaker from 2010: Mye morsomt her. De snakker om hvordan Dylan «ødelegger» Donovan på nachspielet. De kommenterer det merkelige i at diskusjonen om honorar dreier seg om en differanse på $600. De mener også at filmen ser ut som en pornofilm (!) 18 minutter. Alternate version of the film’s “Subterranean Homesick Blues” cue card sequence: I denne versjonen er opptaket gjort i en park. 2 minutter 17 sekunder. Five audio recordings of Dylan songs not used in the film: It Ain’t Me, Babe (4 min), It’s All Over Now, Baby Blue (7.45), Love Minus Zero/No Limit (5.22), The Lonesome Death of Hattie Carroll (6.50), To Ramona (4.29). Trailer: Subterranean Homesick Blues filmet i en bakgate. 2 minutter, 17 sekunder. A booklet featuring an essay by critic and poet Robert Polito: Tykt hefte med masse finurlig informasjon. Mange bilder.  

Dont Look Back

Dont Look Back (Criterion nr.786) (Blu-ray) USA –...

Ekkelt
Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid har forbundet julen med spøkelseshistorier. Kan det være de mørke hjørnene og de lange skyggene? At kirkegården ser ut som en egen galakse med brennende stjerner? Kanskje fordi de siste årene har jula vært mer tåkete enn noe annet og sett mest ut som en episode av Åndenes makt. Den sterkeste mistanken hviler dog på et barndomsminne som ble satt i gang av min storesøster en jul på tidlig nittitallet. Hun ga meg et julehefte. Det var ”En julefortelling” (A christmas carol m Scrooge osv) i Donald Duck format. Det var for så vidt uskyldig nok i seg selv, men jeg hadde aldri sett Disney bli fremstilt så dystert noen gang; Mikke med poser under øynene, lille Tim som krøpling, og totalboikott av jula generelt. Når Onkel skrue (i Scrooges karakter) stirret ned i den brennende grava som visstnok er hans egen, både rystet og inspirerte det meg. Om dette har påvirket filmtradisjonen min vet jeg ikke, men ofte er mine faste julefilmfavoritter preget av mystikk, gjenferd, blodig julepynt og knakende skritt rundt hushjørnet. Noen ganger øks også. En av de filmene som har slengt seg på samlinga de siste år, er John Irvins Ghost story. Selv om det ikke er så mye som ei litta julekule i filmen, kunne jeg ikke fått en bedre julegrøsser om jeg hadde snekra den sjæl. Den har alle ingrediensene til som trengs for å bake sammen en skikkelig stemningsfull god spøkelsesfilm. Pompøst soundtrack, fykende filler av snø, uklare ansikter og tunge vinrøde skinnstoler foran en knitrende peis. Gamle knirkete hus, gjenspikra vinduer, en mystisk historie som ingen vil tro på og et gufs fra fortiden Brandy og gin. For ikke å snakke om folk som kaster seg i vill redsel ut fra en bro ned i en isbelagt elv. Det er jul. Litt om handlingen De 4 aldrende mennene i The Chowder society (som de kaller gruppa) møtes regelmessig og forteller hverandre spøkelseshistorier. Stearinen drypper i takt med ironien og stemningen er, som den bare kan være mellom mennesker som har kjent hverandre i en årrekke. Det hele kunne vært riktig så koselig i den varme stua rundt peisen, men noe er i veien. De er redde. En innestengt frykt preger de rynkete ansiktene deres. Noe skremmer dem, og det er ikke historien om gravvokteren som blir fortalt den kvelden. Noe kommer nærmere. Filmen starter med å vise oss at alle disse 4 gamlingene virker å slite med det samme. De sover dårlig. Noe hjemsøker dem. Vettskremt og kaldsvettene våkner de om natta etter uhyggelige drømmer. Den ene prøver til og med å kvele sin kone i vill panikk i søvne, men når de blir vekket eller våkner av sine egne skrik, bare avfeier de det som såkalt ”ingenting” og kniper den blodfattige leppa sammen. Ingen av de gamle stabeistene vil snakke om det. Når de har sine møter i The Chowder society, ligger det noe tjukt i lufta. Noe uforløst og mørkt, som ingen vil flerre lufta med. Som en brønn uten vann. Men med et ekko som virker å vare. Den ene mannen gjør et desperat forsøk på et av møtene deres, tilsynelatende helt oppspist av frykt, men blir holdt igjen av gruppens mest autoritære og bastante figur. ”Coincedence” snøfter han mens han bælmer en stor slurk brandy og unngår enhver øyekontakt. Drømmene fortsetter og ting går fra dårlig til verre. Det hele tar en twist når sønnen til den ene herren kommer hjem etter at broren har dødd under mystiske omstendigheter. Han forteller en underlig historie, som på fantastisk vis virker å være linket til The Chowder societys dypt begravde, grusomme hemmelighet. Noen av oppdagelsene disse mennene gjør når den unge sønnen kommer til byen er oppsiktsvekkende, men likevel utenfor fatteevne og det hele blir liggende å ulme som lufta rett før tordnevær. ”Funny world, getting to be a damn funny world” konstanteres det over tunge krystallglass med prosentholdig drikke. Noen drikker mer enn andre. Mennene spilles utsøkt av kjente fjes som Fred Astaire, Melvyn Douglas, Douglas Fairbanks jr og John Houseman. Det artige med denne castingen var at alle disse 4 skuespillerne var pensjonerte under innspilling og på mange måter spilte de bare seg selv. Ghost story ble deres siste film. En annen snodig ting er at 3 av de 4 skuespillerne som spilte gamlingene som unge i filmen, døde før de fylte 60år. En døde av Aids og to av de andre i sykkelulykker. #Symphoni no.5 Beeethoven# Store deler av filmen fortelles gjennom tilbakeblikk og vi utforsker 3 forskjellige tidsscenarioer. Helt tilbake da gamlingene var uerfarne, fnisete 20 åringer og fram til nåtid hvor mennene er på sin siste etappe i livet. Det føles egentlig som å se to filmer. En kvinne preger alle tidssonene. En tiltrekkende skjønnhet, men med en mørk og mystisk bakside.  I will take you placec you have never been I will show you things you have never seen Det er først når enda et dødsfall inntreffer at gruppa åpner opp for flere tolkninger og forstår at de må gjøre noe. De tvinges nærmere et stup og overnaturlige krefter virker å ha en innvirkning på det hele. De må grave dypere i fortiden og utforske det de frykter mest. De oppsøker kvinnens gamle hus og flere underlige ting kobles inn og kompliserer det ytteligere. Utrolige tilfeldigheter som bare kan ha en forklaring, skjønt den forklaringen vil også innebære at de må gi opp sin kjente, kjære virkelighetsoppfatning og gi rom for at det finns mer mellom himmel og jord enn de kan begripe. Kan de døde komme tilbake og kreve noe? Ghost story er også en film om langvarig vennskap, men jeg aner et lite spørsmålstegn; Er det sånn at de man har kjent lengst, nødvendigvis er de man kjenner best? Det kan også virke som frykten har holdt dem sammen. Eller at de har hatt lyst til å ha en slags kontroll på hverandre for å holde hemmeligheten i sjakk. Tid er relativt og det er også et viktig element i denne filmen. Tid og rom kan opphøre hvis fotsporet er dypt nok. Jeg ser for meg en spiral som går rundt og rundt helt til sirkelen får en avslutning. Dette er klassisk i mange spøkelseshistorier, likevel vil jeg si at Ghost story skiller seg ut i måten den forteller historien på. Filmen er basert på Peter Straubs bok med samme navn. Jeg har ikke lest den, men jeg har lest en annen favoritt av samme forfatter,  Julia, som senere ble den utsøkte filmen The haunting of Julia aka Full circle.  https://ekkelt.montages.no/2017/05/31/the-haunting-of-julia-aka-full-circle-1977/  Ghost story har noen ekle øyeblikk. Det å se et vaskeekte spøkelse på høylys dag er alltid effektivt, men likevel er det de litt mer subtile, psykologiske tingene som er skumlest i denne filmen; De fleste som involverer seg med denne kvinnen blir sittende fast i en blanding av beundring og frustrasjon. Hun forteller ingenting om seg selv, selv om det er helt tydelig at det koker noe under overflaten. Mennene begjærer henne lidenskapelig, men er også tidvis skremt av hennes underlige vesen. Vi får vår første røde varselklokke når hun og en elsker sitter i badekaret. Han drar henne i bena så hun får hodet under vann. Hun blir under vann en stund og det lange håret hennes får det til å se ut som en skalpert skalle. Helt uten forvarsel dukker hun plutselig opp og skriker som besatt i vill redsel. Hele resten av kvelden er hun fjern og utilnærmelig. ”The water” En annen skummel greie, som jeg alltid synes er ekkelt med denne filmen er når man bare ser ryggen hennes og hører en svak latter. Nesten som et barns latter,- når de har vært rampete. Greia er at den virker å komme fra det indre. Fra et sted langt langt borte og samtidig rett ved øret ditt. Ghost story er en ”koselig” grøsser. Jeg tror jeg har sagt det samme om The Changeling en gang i tia og står for det. Om det er skuespillet, musikken eller historiefortellerelementet vet jeg ikke men, dette er filmer som inneholder en viss varme og sjel. De klarer å kapsle en stemning og man driter i om det gamle huset ser kulisseaktig ut, for fortsatt er det gjort med en viss oppriktighet. Jeg ser denne foran IT 1 og 2 any day for å si det sånn. Det er bare å la seg rive med som man gjør med alt annet i julen. Bli litt mer overtroisk, spis litt mer medisterpølse og ikke tro at en julelunsj er noe som er ferdig kl 17.00…. Tentakler for EKKELhet 3/8 Husk å blås ut lysa da,- selv om du er mørkredd.   God Jul og godt nyttår fra EKKELT.

Ghost story (1981)

Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid har forbundet julen med...

Filmjunkiene

#50 10 års jubileum

Det har gått 10 år siden vi startet Filmjunkiene og dette...

Følg Montages

@montages på Twitter

Populære saker

Analysen

Cave (2016) [1]

Analysen

For vi er gutta (2018)

Analysen

Disco (2019)

Coup de Coeur

Paraplyene i Cherbourg (1964)

Henrik Martin Dahlsbakkens fem spillefilmer, fra venstre: «Å vende tilbake», «Sensommer», «Cave», «Rett vest» og «En affære».

Helt enkelt innviklet – en samtale med Henrik Martin Dahlsbakken om film, inspirasjon og metode

Analysen

Norske byggeklosser (2018)

Annonser

  • Montages
    Montages AS
    Narums Vei 3
    3430 Spikkestad
    post@montages.no
    • Om Montages
    • Våre medarbeidere

  • Seksjoner

    • Forsiden
    • Analysen
    • Topplister
    • Flashback
    • Filmfrelst
    • Bloggene
    • Coup de Cœur
    • Om Montages

  • Nyhetsbrev

    Montages sender jevnlig ut nyhetsbrev med de siste sakene og godbiter fra sidene våre. Meld deg på:

    RSS iconVi har også RSS-feed

  • Montages-appen

    Last ned fra App Store
Montages på Facebook @montages på Twitter Montages på Google+ mtages på YouTube ©2020 Montages.no Ansvarlige redaktører: 
Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen Personvern og cookies