Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Víctor Erices The Spirit of the Beehive (1973) vises fra og med torsdag 1. mai – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Víctor Erices The Spirit of the Beehive («El espíritu de la colmena», 1973) er en av de største spanske filmklassikerne, og ikke uten grunn. I sin allegoriske fortelling om barn og fascisme lykkes Erice med utsøkt filmpoesi, som perfekt balanserer mellom tematisk utforskning og stemning. Dette toneangivende mesterverket returnerer nå til visninger på Cinematekene, og filmens tidløse tematikk er dessverre igjen aktuell.
Handlingen utspiller seg i 1940 og er tilsynelatende enkel: vi befinner oss i en landsby i Segovia, og møter to små søstre som setter seg ned for å se James Whales Frankenstein (1931) på en omreisende kinoforestilling, som endelig har nådd deres hjørne av dette grisgrendte platået nord for Madrid.
Filmen gjør inntrykk på de små, og den yngste, Ana (Ana Torrent), blir besatt av tanken på at monsteret er virkelig. Ved leggetid klarer hun ikke forsone seg med de ubesvarte spørsmålene i Frankenstein, og storesøsteren forsøker å betrygge henne med at alt på film er tilgjort og kunstig.
Men Ana er både fascinert og forhekset av monsteret (og jenta han møter i filmen), og hennes egen barnlige tilværelse blir stadig mer til et eget eventyr: i vandring langs togsporene, i utforskning av forlatte hus og deres eget hjem – der uhyggen også finnes. Under dette ulmer en allegori over Spania etter borgerkrigen. Ana ser de voksnes verden med barnets åpne blikk, og hennes nysgjerrighet står i kontrast til både foreldrenes kalde resignasjon og ordløse ensomhet i et stort hus med mange tomme rom.
Erices visuelle språk er subtilt og gjennomtenkt. Fargepaletten domineres av varme, gyldne honningtoner som skaper en følelse av både forfall og langsom forvandling. Dette kommer tydelig frem i scener der Ana utforsker landsbyen, eller når hun sitter i familiens hus og stirrer ut gjennom vinduene, hvor sekskantede sprosser i glasset speiler strukturen i en bikube.
Farens monolog om bikubens kaos understreker dette bildet av et hjem og en verden i konstant bevegelse, men også i en form for urolig stillstand – en metafor for familielivet og Spanias etterkrigstid. Når Ana sniker seg inn i det forlatte huset, er lyset dempet, og filmens stillhet og langsomme tempo understreker hennes indre verden, hvor undring og redsel blandes med undertrykt håp.
Scene for scene stiger frykten frem, og filmen blir underveis et bilde på alt som er tapt når fascismen seirer – og den knugende stillheten som følger. Når barndommen utspiller seg i disse omgivelsene, blir Anas reise (og etter hvert skjebne) det egentlige narrativet vi følger, og Erices mesterlige filmpoesi gir gjenklang i hele vårt intellektuelle og emosjonelle registrer som tilskuere.
Da Víctor Erice spillefilmdebuterte i 1973 med The Spirit of the Beehive skulle man tro at alt lå til rette for at en lovende ny europeisk filmkunstner kunne ta fatt på et flere tiårs produktivt kunstnerskap. Så pustberøvende var talentet. Men fortellingen om Erices karriere er dessverre preget av motgang og ufullendte drømmer – det tok ti år før andrefilmen El sur (1983) så dagens lys (og regissøren ble egentlig heller ikke da ferdig med visjonen, for prosjektet ble avkortet av produsenten). Med årene ble han en stadig mer mytisk skikkelse, en auteur som nesten aldri realiserte påbegynte prosjekter.
Ti nye år passerte før Erice var klar med en ny film, men den ble riktignok invitert til hovedkonkurransen Cannes selv om det var en dokumentar. Kunstnerportrettet Dream of Light («El sol del membrillo», 1992) vant både FIPRESCI- og juryprisen, men så gikk det tretti år før hans returnerte i 2023 med sin siste film, Close Your Eyes («Cerrar los ojos»), som Cannes-festivalen inkluderte i “til side”-seksjonen Premiere med den konsekvens at Erice ikke selv møtte opp (og i etterkant skrev et bittert brev om sviket fra Cannes’ programsjef Thierry Frémaux). Filmen sirkler rundt spørsmål om identitet, tapte liv, minner og filmens egen evne til å bevare det som går tapt — altså en slags syntese av alt Erice har vært opptatt av.
*
Det er noe bittert over fortellingen om Víctor Erices karriere, og alle prosjektene han aldri fikk fullført. At et så bemerkelsesverdig talent aldri fikk blomstre fritt, føles som et tap – ikke bare for ham, men for alle oss som elsker film. Når jeg tenker på hva som kunne ha vært, tenker jeg på iranske Abbas Kiarostami. De er født med en ukes mellomrom i 1940, og etablerte et vennskap seg i mellom.
Allerede tidlig i Kiarostamis karriere lyktes han med det Erice bare så vidt fikk begynne på: å lage filmer der barnets blikk blir et poetisk og politisk redskap for å se de voksnes verden. Hvor er min venns hus? (1987) står som et slags søsterverk til The Spirit of the Beehive – to filmer som med enkelhetens poesi og emosjonell kraft lar barnets bevegelser gjennom et landskap av taushet, frykt og autoritet bli selve fortellingen.
For snart tyve år siden besøkte jeg utstillingen Correspondences på Centre Pompidou i Paris (den returnerte i 2021), et samarbeid mellom Erice og Kiarostami. Der ble slektskapet mellom dem enda tydeligere. I en serie videobrevvekslinger fra 2005-2006 svarte de på hverandres små observasjoner med nye bilder – en gutt som følger en bille på et kjøkkenbord i Spania, et barn som ser etter en sommerfugl i Iran. Det var lavmælt, men fullt av resonans. Utstillingen inkluderte også en full retrospektiv av begge filmskapernes verk, og Erice fikk dessuten carte blanche til å vise rundt tjue filmer knyttet til barndom.
Jeg hadde på det tidspunktet bare sett The Spirit of the Beehive én gang, men i utstillingen ble det enda tydeligere hvor sterkt Erice kunne uttrykke seg med nesten ingenting, og hvor mye han og Kiarostami hadde til felles: en tro på kraften i bildets stillhet, på det uuttalte som filmens språk, og på tilskuerens evne til å kjenne og forstå uten at noe forklares. Når Anas blikk søker etter monsteret i landsbyruinene, er det ikke ulikt hvordan vi i flere av Kiarostamis filmer følger barn gjennom støv og bakker – på jakt etter noe vi kanskje aldri får svar på, men som filmens form likevel lar oss komme nært.
Når vi ser tilbake på The Spirit of the Beehive i anledning visningene nå utover i mai på Cinematekene, er det vanskelig å ikke knytte denne filmens betydning til en tradisjon som står i fare for å gå tapt – en slags tålmodig filmpoesi som også har politisk kraft.
Og likevel: selv om Erice forble en slags mytisk figur i europeisk film, har The Spirit of the Beehive kastet lange skygger. Guillermo Del Toro, som med Djevelens ryggrad, Pans labyrint og flere andre filmer åpnet døren til monstrenes rike for en hel ny generasjon kinogjengere, har vært tydelig på filmens innflytelse på ham: «The Spirit of the Beehive is a movie that transformed my life. Whatever I do in life, two shadows are cast upon my own: one is James Whale’s Frankenstein, and the other one is Víctor Erice’s The Spirit of the Beehive, and they are both one and the same,» uttalte han til The Criterion Collection for noen år siden – og Del Toro har på sin måte bygget videre på arven etter Erice.
Kanskje er det nettopp slik The Spirit of the Beehive forblir levende: gjennom sin tidløse aktualitet, i andre filmskaperes drømmer, og ikke minst i våre egne.