Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Abel Ferraras Bad Lieutenant (1992) vises fra og med torsdag 31. oktober  – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Regissør Abel Ferrara er i fokus på Cinematekene denne uken, med en serie visninger av hans kontroversielle kultfilm Bad Lieutenant (1992) i nyrestaurert utgave – av mange ansett å være det ultimate destillatet av Ferraras kunstnerskap. Vi har benyttet anledningen til å ta et gjensyn med filmen, og diskuterer i dialogen nedenfor hvordan vår oppfatning har endret seg med årene.

«Abel Ferrara er ute av stand til å lage likegyldige, late filmer,» skrev Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen i sin omtale av regissørens biografifilm om Pasolini i 2014, og det er en presis oppsummering. Denne uregjerlige egenskapen – som konkretiserer seg særlig i Ferraras pågående, uredde og konfronterende fortellerstil – gir noe uomtvistelig interessant til alle hans filmer, selv de svakeste, og løfter de beste opp til et særlig høyt nivå.

Harvey Keitel spiller en navnløs politietterforsker i New York («LT» på rulleteksten) som bruker vel så mye av arbeidstiden på å ruse seg og skjule egne forbrytelser, som å løse det som måtte være av byens kriminalsaker. Allerede fra første scene merker man en uro som signaliserer at denne rollefiguren er i en nedadgående spiral, og filmen tar oss med på denne indre og ytre reisen som frakter «the bad lieutenant» ned i mørket.

I samtalen nedenfor reflekterer Karsten Meinich og Erik Vågnes over sitt gjensyn med filmen, og dykker ned i hvordan Ferraras særtrekk kommer til uttrykk i nettopp Bad Lieutenant, samt sine egne reaksjoner på de mest kontroversielle og eksplisitte scenene. Er de like intense som før, eller har tidens tann slipt ned sjokkeffekten?

*

Karsten Meinich (K): Det er godt og vel mer enn ti år siden sist jeg så Bad Lieutenant (1992), og da var det i anledning arbeidet vårt her på Montages med kåringen av 1990-tallets hundre beste filmer. Jeg husker diskusjonene rundt Abel Ferraras ulike nittitallstitler gikk litt varmt i redaksjonen, og at vi endte med kun én av dem på listen, Dangerous Game (1993). Det var jo å regne som litt kontrært nesten, da særlig King of New York (1990), Bad Lieutenant og The Addiction (1995) stod høyt i kurs hos mange. Føyer man til The Funeral (1996) også, begynner nok den mest ihuga Ferrara-fansen å svimle – han ble på 90-tallet en nesten geniforklart kult-auteur fra den litt usikkelige amerikanske, New York-baserte indiefilmen. Så i ettertid er det enkelt å se at det nok ble for lite med bare én tittel på listen.

Å plukke opp Bad Lieutenant igjen nå, gjorde meg litt spent på hva som ventet. Ikke minst også fordi Ferraras filmer på 2010- og 2020-tallet har vært av en ganske annen «art».

Erik Vågnes (E): Ja, og Dangerous Game har jeg faktisk ikke sett, men det var spenstig å velge kun den – med tanke på statusen til de andre Ferrara-filmene du akkurat nevnte. Mitt forhold til ham er nok litt blandet. Han er en litt uforutsigbar og temperamentsfull regissør, men den siden av ham setter jeg pris på. Han tar en del sjanser, som av og til funker bra.

Jeg er nok litt lunken til King of New York, og filmer som Body Snatchers (1993) og New Rose Hotel (1998) er interessante uten å helt overbevise meg, mens The Addiction ville jeg nok ha inkludert på min 90-tallsliste. Den er en nydelig moderne horrorfilm som fremstår tidløs. Når det kommer til Bad Lieutenant var det nå sikkert over 10 år siden forrige gang jeg så den, men jeg husket godt enkelte av nøkkelscenene. Hadde filmen endret seg for deg, med tanke på at det har gått ti år siden sist?

K: Ja, opplevelsen av filmen ble annerledes. Alle som har sett tre-fire Abel Ferrara-filmer (eller mer) vil nok kunne peke ut noen ganske tydelige trekk ved ham som regissør. Og Bad Lieutenant er i den sammenheng et slags nøkkelverk – religion, vold, avhengighet, skyld og moral er grunnleggende temaer som gjennomsyrer Ferraras filmer, og her får man alt.

Så gjensynet mitt med filmen ble tidvis en bekreftelse på alt dette, samtidig som det bød på en ekte overraskelse: Jeg ble mer sjokkert av de eksplisitte skildringene, inkludert det ekstremt ubehagelige seksuelle maktovergrepet han utfører mot to unge kvinner i en bil han stanser, tilsynelatende som en offisiell politiaktivitet. Så kanskje er det jeg som har blitt eldre, og filmen som viser sin holdbare sjokkeffekt. Hvordan var gjensynet for deg?

E: Helt enig. Jeg ble også mer sjokkert og følte i større grad på filmens ubehag enn jeg kan huske jeg gjorde første gangen. Jeg ble også slått i bakken av Harvey Keitels rolleprestasjon, som jeg synes er pitch perfect hele veien. Mye er også visstnok improvisert i øyeblikket, noe som gjør rollefiguren mer troverdig, i all sin eksess.

Det er helt riktig at Bad Lieutenant er typisk Ferrara, selv om han i enkelte av sine tidligere filmer, som Fear City og King of New York, var ganske fargesprakende i sin visuelle stil. Denne er nedtonet, med utstrakt bruk av sort og et kontrollert bildespråk, med unntak av den nevnte voldtektsscenen.

K: Kanskje det er småbarnslivene våre som bryter ned den yngre filmnerdens herdede skall? Ha-ha. Vel, altså, Harvey Keitels overbevisende innlevelse som tittelfiguren går nesten gjennom arket. Jeg kan ikke huske ham like god som dette i noen annen rolle? Han er så drøy og intens at det «selvfølgelig» ikke ble noen Oscar-nominasjon, og det er egentlig litt skamfullt for Akademiet at Keitel gjennom en så rikholdig karriere kun er nominert én gang – og da for sin birolle i Barry Levinsons Bugsy.

Hovedpersonen i Bad Lieutenant synker ned i avgrunnen, og Keitel gestalter det med en dypt ubehagelig, men like fullt mesterlig intensitet. Tidvis er lidelsesskildringene i filmen nærmest blasfemiske å bevitne – selv for meg som sekulær tilskuer! Og utrolig nok, føler man jo en slags sympati for ham til slutt.

E: Ja, denne og Mean Streets (1973) må være hans beste roller! Interessant det du sier om blasfemisk, for her tror jeg rett og slett Ferrara trekker inspirasjon fra Pier Paolo Pasolini, og muligens fra hans debutfilm Accattone (1961), som for øvrig er et mesterverk. Et av Pasolinis grep var å helliggjøre de usle gjennom religiøs symbolikk.

Tittelfiguren i Accattone (en hallik) er umulig å båssette moralsk. Han er både avskyelig og beundringsverdig, og dermed blir vi som seere tvunget til å se hans menneskelighet og kompleksitet fremfor å kun innta en komfortabel, moralsk fordømmende posisjon. Akkurat dette finner vi også i Keitels «LT», der han iscenesettes i en kristus-på-korset-positur i hans stadig mer destruktive spiral.

K: Ja, og det blir jo helt konkret når Jesus selv trer frem i kirken mot slutten, der Manhattans minst rettskafne purk står i en eksistensiell krise. Her føles det virkelig som at Ferrara uttrykker en dypt personlig visjon, ved å trenge inn i lidelsen med en nærmest guddommelig inngripen – og gi hovedpersonen en slags invitasjon til frelse.

Jeg tror det var særlig denne dristigheten hos Ferrara, hans vilje til å plassere det hellige ved siden av det ugudelige, som provoserte så mange den gang. Det er interessant at vi begge kjente på økt sjokkeffekt. Filmen ble gitt strengeste aldersgrense (NC-17) da den i sin tid gikk på kino i USA, og disse møtepunktene mellom religiøse symboler og grusom synd (nonnen som voldtas ved sakristiet i samme kirke) er bare noen få av de mange rystende scenene i denne filmen. Det føles som et Pasolini-Ferrara-retrospektiv med ulike titler kuratert sammen, side om side, er en god idé som nærmest ber om å bli satt ut i livet. (Denne symbiosen tolket vel Ferrara nærmest bokstavelig, da han lagde Pasolini i 2014.)

E: Absolutt! Pier Paolo Pasolini var ateist, men likevel kulturelt en katolikk, mens Ferrara må vel kunne sies å være en katolsk filmskaper (selv om han på et personlig nivå sikkert er en ambivalent katolikk). Derfor ser jeg blasfemien i Bad Lieutenant kanskje mer som en selvkritisk katolikks utforskning av gnisninger og spenninger innad i religionen enn kun vulgær blasfemi.

Det ligger et dypere kunstnerisk prosjekt rundt skyld og straff, lidelse og frelse. Følte du Keitels rollefigur oppnår frelse på slutten? Har han restituert seg som rollefigur for deg personlig?

K: Ja, jeg tror det intellektuelt sett selvkritiske og fysisk sett selvpinende, absolutt er en dramatisk motor for Ferrara. Og at det nettopp er utforskningene av motsigelsene – mellom menneskets dyriske krefter og disiplinen fra organisert religion – som motiverer ham til å gjenta disse stadige filmkunstneriske studiene av rollefigurer som rives i stykker. Og dette var også enda tydeligere for meg nå da jeg så Bad Lieutenant denne gangen, at Ferrara pisker Keitels figur nærmest som et slags rituale.

Jeg opplever ikke helt at «LT» oppnår frelse. Og for meg var han nok også mer fascinerende «drøy» som hovedperson før enn nå – under dette gjensynet kjente jeg på større grad av avsky. Men samtidig var jeg mer emosjonell etter filmens siste scene; så kanskje har jeg med årene utviklet en større melankoli selv over «det fortapte», på noe vis. Hva tenker du?

Ferrara legger åpenbart mye av seg selv i sine rollefigurer, men han har jo selv en mørk sans for humor og uttrykker en sjarmerende «coolness», noe som definitivt ikke er overført til hovedpersonen her.

E: Ja, han er i likhet med Martin Scorsese opptatt av mennesker som mister troen, eller at troen river og sliter i dem. Men der Scorsese ofte har skildret mafiamedlemmer med sine aseptiske forbrytelser, ruller Ferraras karakterer seg i møkka. Det er, som du sier, det dyriske de strever med å kontrollere. Jeg følte ikke melankoli på slutten av Bad Lieutenant, men kanskje mer en lettelse, om du skjønner hva jeg mener? «LT» sin ferd er så intens, og så destruktiv. Han pines og pines, noe som gjør veldig inntrykk – ikke minst på lydsiden, gjennom Keitels ulveaktige klynk i flere av nøkkelscenene.

Figuren har en slags motpol, en kontrastkarakter, i den fromme nonnen som har blitt voldtatt. Hun ønsker å tilgi sine overgrepsmenn, og snu vold til kjærlighet. Dette forundrer «LT», som med sitt ultramaskuline verdisyn bruker vold til å kue andre, eller straffe forbrytere. Jeg følte hans transformasjon kommer veldig brått: Den kommer kanskje ikke innenfra, men påtvinges av nonnens holdning, samt hans egen tro. Det føltes ikke for meg som om hans gode handling er basert på en slags dyp erkjennelse.

K: Nei, det kan stemme – så da er det vel desperasjon som driver ham til slutt? Han får jo ikke bukt med rusavhengigheten, og gamblingen leder jo bare til stadig større gjeld, så det kan hende at et altruistisk grep er siste kort han har på hånden.

E: En interessant liten ting til slutt: Manuset til Bad Lieutenant har Ferrara skrevet i samarbeid med Zoë Tamerlis Lund (som spilte hovedrollen i Ferraras Ms. 45 [1981]). Hun er også i filmen selv, som «LT» sin narkomane venninne. Lund var en som i sitt virkelige liv glorifiserte narkotika, men som ironisk nok betalte den høyeste prisen da hun gikk bort, bare 37 år gammel, av hjerteinfarkt relatert til kokainbruk.

Hennes rollefigur har en av filmens mest ikoniske replikker, der hun påpeker til «LT» at vampyrer har det lett – «they can feed on others, we gotta eat away at ourselves». Kanskje et slags frempek til filmen Ferrara laget noen år senere, The Addiction, men også en viktig observasjon om «LT» sin skjebne.

*