Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Volker Schlöndorffs Blikktrommen (1979) vises fra og med torsdag 24. oktober  – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Oskar Matzerath nekter å vokse og alt han vil her i verden er å slå på den vesle blikktrommen sin. Trosser du ham, setter gutten i et forferdelig skrik som knuser glass. Filmatiseringen av Blikktrommen (1979) er skamløst underholdende og deilig provoserende, men rommer filmen så mye som den gir seg ut for?

Volker Schlöndorffs filmatiske bearbeiding av den tyske forfatteren Günter Grass sin roman med samme navn, har skapt både begeistring og kontroverser siden den ble lansert. I 1979 delte filmen Gullpalmen med Francis Ford Coppolas Apocalypse nå! (1979) under filmfestivalen i Cannes, vant en Oscar for beste utenlandske film og ble i tillegg en betydelig publikumssuksess i Tyskland.

I ettertid av lanseringen kom det derimot reaksjoner mot at filmens hovedrolleinnehaver David Bennent, da elleve år, simulerte sex med sin tretten år eldre kvinnelige medskuespiller. I en scene begraver Bennent tilsynelatende ansiktet sitt i det nakne skrittet til kvinnen. Tilsynelatende fordi Schlöndorff strengt tatt brukte filmtriks, men likevel ser det ut som om den unge skuespilleren gjør alt sammen på ordentlig. Det var nok til at Canada stemplet filmen som barnepornografisk og staten Oklahoma i USA forbød den og truet med å gå til sak mot de som hadde anskaffet seg kopi på hjemmevideo. Anmeldelsen ble siden trukket tilbake og i 2004 relanserte Criterion Collection filmen et amerikansk publikum.

I 2006 oppstod nok en skandale da Günter Grass røpet at han var frivillig medlem av Waffen-SS, inngått så sent som i 1944. Mange har derfor gått langt i sin fordømmelse av den nobelprisvinnende forfatteren og prøvd å diskreditere virket hans.  Men uansett hva man mener om Grass krigsdeltagelse, burde ikke det ødelegge opplevelsen av hans kunst – og heller ikke av denne filmen. Blikktrommen kan med bakgrunn i Grass sine erkjennelser leses som forfatterens oppgjør med seg selv, og sin egen nazistiske fortid. Som filmens hovedperson Oskar Matzerath sier: «There was once a credulous people… who believed in Santa Claus. But Santa Claus was really… the gas man!»

Åpningen av Blikktrommen, en pseudo-skapelsesberetning hvor Oskars bestemor gjemmer en mann på flukt fra politiet under skjørtet sitt, er uforglemmelig. Ettersom mannen tar seg friheten med å åpne buksesmekken mens han er i sitt lille tekstil-asyl, blir hun gravid og føder Oskars mor. Schlöndorff portretterer den store potetåkeren nesten som et mytisk ødeland og sår frøene for den nesten utenomjordisk merkverdige Oskar. Fotografert med håndholdt kamera og med en bruk av iris shots, manes det frem en fengslende stumfilmestetik, forsterket av Maurice Jarres gåtefulle originalmusikk, der tonene fra en fujara-fløyte dominerer. Filmen gjør det klart at den skal fortelle noe utenom det vanlige — et fint nikk til Grass’ magiske realisme.

Oskars mor har heller ikke noe A4-liv når det kommer til kjærlighet. Hun har et forhold til to menn, en polsk og en tysk, og Oskar ser på seg selv som et produkt av denne «treenigheten», som han kaller den. Dermed er det uklart hvem som egentlig er faren hans, men rent symbolsk virker det til å spille på Gdansks splittede posisjon som fristat mellom Polen og Tyskland— et liminalt sted hvor de to kulturene møtes.

Videre inntreffer filmens beste øyeblikk når Schlöndorff viser oss fødselen av Oskar. Bildene av Oskar som ser alvorlig, nesten ondt i kamera fra livmoren, er et bilde som setter tonen for resten av filmen — han protesterer nærmest mot å bli født! Traumatisert ligger han i vannstampen og holder hendene beskyttende opp mot hodet sitt mens han stirrer olmt på sine lykkelige foreldre. Kroppsspråket hans viser at han lengter tilbake til livmoren, et motiv som senere manifesterer seg i hans ødipale dragning mot moren. Det hintes også til at Oskar er klarsynt, for når under fødselen får vi se at han allerede her visualiserer seg selv som gutt med blikktrommen festet på kroppen. Gutten er virkelig noe utenom det vanlige.

Når Oskar er tre år nekter han å vokse mer, og på magisk vis lykkes han med å stanse veksten ved å kaste seg nedover en kjellertrapp. Dette er et av de mange symbolske elementene som gjennomsyrer Blikktrommen. Er motviljen mot å vokse Oskars samfunnsprotest som skal symbolisere hvor fæle og avstumpede voksne mennesker blir? Eller er det en direkte hentydning til en infantil og naiv tysk folkegruppe som kunne støtte nazistenes krigspropaganda?

Oskars ødipaIe dragning mot moren kommer tydelig frem i en sekvens der han følger etter henne og finner ut at hun har et kjærlighetsforhold på si. I et uttrykk av sjalusi klatrer han opp i et tårn, dæljer løs på på trommen sin og skriker så høyt at alle vinduene i byen knuser. Den freudianske tematikken er i det hele tatt en nøkkel i Blikktrommens symbolske univers: Oskars progresjon starter med en sterk morskjærlighet og ender i en kamp mot farsfiguren.

Hvordan skal vi egentlig forstå Oskar? Er han et uskyldig barn som protesterer mot uretten han ser rundt seg? Jeg tror Oskar er en drittunge – en kald og kynisk person som nekter å bry seg om omverdenen, og som i stedet vil leve i sitt eget fantasiunivers. Han lar gjerne liv gå tapt så lenge han får beholde blikktrommen sin. Mot slutten viser Oskar sin ondskapsfulle side når han med overlegg får sin far drept. Idet Oskar og familien hans blir ransaket av russiske soldater som har inntatt Gdansk, stikker han sin fars nazi-pin i hånden hans. I et desperat forsøk på å unngå å bli avslørt som nazist, prøver Oskars far å svelge den. Han setter den i halsen og i tumultene som følger blir han skutt av en russisk soldat. Oskar fullbyrder altså de ødipale tendensene vi har sett tidligere i filmen. Han har også kuttet sin nazistiske tilknytning og hendelsen kan således tolkes som Tysklands bitre oppgjør med sin egen slekt.

Blikktrommen blir til slutt kastet i farens grav. Krigshissingen er over og Oskar kan endelig bli voksen igjen. Dette indikerer at avgjørelsen om å slutte å vokse er direkte knyttet til fascismen, for først når fascismen er død og begravet vil han vokse opp. Tysklands infantilitet er derfor direkte knyttet til hovedkarakteren; den titulære trommen kan forstås som krigstrommen som maner folket frem og likeså kan Oskars glassplintrendre skrik hentyde til ødeleggelsen tyskerne hadde utrettet. Oskar er med andre ord en legemliggjøring av Tysklands høyrevridde befolkning. Hvilket må sies å være en grov forenkling av de intrikate sosiale hendelsene Schlöndorff dramatiserer.

Utover enkelte sekvenser, tilfører ikke Schlöndorffs filmspråk Grass sin beretning noe av vesentlig betydning. Tidvis kan det virke som om han har iscenesatt romanen i stedet for å la formen tilføre historien dybde. Hver scene leder deg videre til den neste i raskt tempo, uten noen form for undring. Desto viktigere er det at den unge Bennent, med sitt fengslende oppsyn er så troverdig og god.

En annen innvending er at Schlöndorff går amok med allegorier og symboler, nærmest for moro skyld. I en scene ødelegger Oskar et nazi-møte da han overdøver marsjtrommene med en valsetakt som får de sinte nazistene til å begynne å danse. Det er som om filmen spør seg: Hvorfor er de så sure? Hvorfor kan de ikke bare glemme den dystre ideologien og danse i stedet? Det virker banalt. Blikktrommen forteller oss egentlig forbausende lite om samfunnet den kritiserer.

Filmens jødiske rollefigur er kraftig underutviklet. Han eier leketøysbutikken hvor Oskar får sine blikktrommer fra, og vi får se han prate med Oskar, han blir kastet ut av begravelsen til Oskars mor fordi han er jødisk og i neste øyeblikk har han begått selvmord — en handling som ikke gjør inntrykk fordi vi knapt har blitt kjent med rollefiguren. Han fremstår rett og slett som en karikatur, og siden han alene representerer det jødiske folk i filmen, sier det seg selv at dette blir problematisk, i lys av hvilke historiske hendelser Blikktrommen tar for seg.

Blikktrommen er særdeles medrivende – det er ikke uten grunn at filmen har opparbeidet seg kultstatus. Det virker imidlertid uklart hva regissør Volker Schlöndorff egentlig ønsker å formidle med adaptasjonen sin, og tar man et gjensyn kan Blikktrommen virke mindre kompleks enn den utgir seg for. Uforglemmelig er den likevel, mye takket være surrealistiske enkeltsekvenser og David Bennents suverene rolleprestasjon.