Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Sergio Corbuccis The Great Silence («Il grande silenzio», 1968) vises fra og med torsdag 12. desember  – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Sergios Corbuccis iskalde, snødekte The Great Silence (1968) vises på cinemateker rundt i landet som en slags alternativ julefilm i adventstiden. Det er en utmerket anledning til å oppdage et viktig referanseverk innenfor spagettiwestern-sjangeren. 

The Great Silence åpner, som tittelen tilsier, i stillhet. En lang panorering sveiper over et snødekt landskap. Et gæver dukker opp blant noen busker, før vi får øye på en skikkelse som beveger seg bortover. Det er drapsmannen Silence (Jean-Louis Trintignant) som aner at det snart er fare på ferde.

Sergio Corbuccis The Great Silence utspiller seg i Utah, 1989. En voldsom snøstorm herjer i de snødekte fjellandskapene, og spenningen mellom myndighetene og forbrytere er mer anspent enn noen gang. En bande med dusørjegere, ledet av Tigrero (Loco i den engelsk-dubbede versjonen, spilt av Klaus Kinski), har gjort likvideringer av lovløse til et effektivt levebrød, og skyter dem ned med kaldt blod én etter én, etter hvert som de blir tvunget ut av hjemmene sine på grunn av stormen.

Når Tigrero tar livet av ektemannen til en kvinne i Snow Hill, tilkaller hun den stumme og æresfulle drapsmannen Silence (Trintignant) for å hevne drapet.

I kjølvannet av Django (1966) og en rekke andre spagettiwestern-filmer, ble Sergio Corbucci en av Italias fremtredende regissører, i samme sjikt som Sergio Leone. Med The Great Silence dro han sjangeren i en litt annerledes retning, som endte opp med å sjokkere både publikum og filmens distributører.

Allerede i åpningsscenen blir det etablert at dette er en western utenom det vanlige. Støvete ørken og kvelende hete er byttet ut med snølandskaper. Vinterkulden er mer enn bare et estetisk valg; den speiler fortellingens isnende tone og rollefigurenes indre frost. Stormen som igangsetter handlingen skildres rått og fiendtlig – det er som om den når som helst kan dra med seg kinolerretet.

De røffe typene og kvikke replikkene man forbinder med sjangeren, er fraværende; den stumme, dystre protagonisten opererer i bakgrunnen. Drapene skjer uten noen følelse av heltemot, ingen får glorie rundt hodet, alt er barbarisk. Nærbilder av snødekte lik og blodpøler i snøen er et gjennomgangsmotiv. Dette er spagetti med tjukk rød saus, sprinklet med masse hvit parmesan!

Med The Great Silence ønsket Corbucci å se nærmere på korrupsjonen i det amerikanske justissystemet i perioden fortellingen utspiller seg, og grusomhetene som etter hvert førte til at utlysning av dusører for drap ble forbudt. Dusørjegerne, som stort sett hadde vært fremstilt som modige skikkelser med noenlunde hederlige hensikter i tidligere spagettiwesternfilmer, ble her omgjort til antagonister. Corbucci formidler brutalitetene gjennom Klaus Kinskis rollefigur Tigrero – som har gjort drap på stakkarslige kriminelle, ute av stand til å yte motstand, til en lønnsom virksomhet – og den korrupte staten som rettferdiggjør grusomhetene.

Kinski, kjent for sine uttrykksfulle rolleprestasjoner (og krakilske raserianfall), spiller psykopaten Tigrero med den samme intensiteten vi forbinder med Herzog-filmene han er mest kjent for. De sadistiske massedrapene som liksom begås av nødvendighet, fremstår provoserende – ikke minst fordi Kinski formidler det irrasjonelle ved handlingene med så stor kraft.

Som en motvekt til Kinskis store fakter, er Jean-Louis Trintignant lavmælt og melankolsk. I et tilbakeblikk settes Silence sin personlige relasjon til dusørjegere i en ny kontekst, og etter hvert som avsløringene gjør det tydelig at de to drapsmennene befinner seg på en dødelig kollisjonskurs, stiger spenningen.

The Great Silence ble en stor suksess i Italia, men filmens dystre tematikk og nådeløse fremstilling av vold kolliderte med forventningene fra utenlandske distributører, og den ble forbudt i bl.a. USA, Storbritannia og Norge. Da filmen omsider skulle bli vist på TV i England på nittitallet, bemerket kultregissøren Alex Cox at «The film, like most Italian westerns, is incredibly pessimistic; but worse, it has the most horrible ending of any film I’ve ever seen.» Produsentene tvang Corbucci til å filme flere alternative slutter, og disse er så til de grader på kollisjonskurs med resten av filmen at man må spekulere i om Corbucci gjorde dem slik med vilje, i protest.

Sergio Corbucci har inspirert en rekke filmskapere, inkl. Quentin Tarantino, som på ingen måte har lagt skjul på sin begeistring. Django Unchained (2012) er en variasjon over Django, og snølandskapet, hestekjerrene og den fiendtlige stemningen som preger The Hateful Eight (2015), er som løftet ut av The Great Silence.

The Great Silence fortjener med andre ord å bli dratt opp av fryseren som en klassiker innen spagettiwestern-sjangeren, og dessuten som en annerledes julefilm!

*