Paul Thomas Anderson er blant de beste regissørene i sin generasjon, men i hvilken grad har han definert filmkulturen?
Kunstnerskapet til Paul Thomas Anderson (PTA) har samlet filmelskere som få andre – han er en av få regissører det knapt eksisterer uenigheter om, nesten på linje med Kubrick og Lynch. Selv sjanglete filmer som Inherent Vice og Licorice Pizza blir møtt med enten varme omfavnelser eller stilltiende aksept. PTA kan snuble og vite at noen tar ham imot. For en luksus!
Her forleden skrev forfatter Sam Wasson (The Path to Paradise: A Francis Ford Coppola Story) i et åpent brev til Woody Allen at William Friedkin (Eksorsisten, Sorcerer) pleide å advare mot å flytte til Beverly Hills og drukne ved poolen der. Mange regissører ble for komfortable etter hvert som de ble rike, mente bråkebøtta. Det er noe i det, og jeg kan se for meg at nettopp PTA lunter rundt i skreddersydd kosebukse, tar livet som det faller seg og lager filmene han har mest lyst til å bruke tid på. Leonardo DiCaprio beskrev samarbeidet med ham slik i et intervju med Letterboxd: «Paul doesn’t really do an audition process. He kind of has dinner, there’s a karate session, we sit around, we improvise.»
Selv husker jeg en masterclass med PTA på New York Film Festival i 2014, som var så tilbakelent at han fikk oss i publikum til å føle at vi satt hjemme i stua hans med en joint mellom fingrene. Han viste en musikkvideo med Grimes og en underlig scene fra en film der noen ekstra behårede, nakne menneskekropper fra søttitallet lå henslengt langs en fjellside ved en innsjø og koste seg.
Merkevaren PTA
Hvor viktige har egentlig Paul Thomas Andersons filmer vært etter There Will Be Blood (2007)? Har noen av dem oppnådd popkulturell betydning, og har de påvirket andre regissører i merkbar grad, skapt trender eller satt dagsorden? Har han egentlig tatt noen sjanser, utover å henvende seg til stadig mer spesielt interesserte? Det kan virke som om PTA som kredibel merkevare og filmbro hero er mer populær enn filmene i seg selv, med noen unntak.
Etter gjennombruddet med Boogie Nights (1997), høynet Anderson ambisjonsnivået i Magnolia (1999), en flettverksfilm med store følelser, ditto formgrep og metronom-aktig fortellerstil à la Scorseses Casino (1997). «Alle» snakket om de metaforiske froskene som regnet fra himmelen og Tom Cruise sine crazy monologer. Punch-Drunk Love (2002) ble den første filmen som tok Adam Sandler på alvor som skuespiller, før There Will Be Blood sørget for å gjøre PTA til sertifisert mesterregissør.
Den fremstilte kapitalisme og religion i USA som mytologiske størrelser på en tidløs, nesten bibelsk måte, og slektet på den post-klassiske Hollywood-filmen (såkalt New Hollywood) sin kombinasjon av amerikanske fortellertradisjoner og karakterpsykologi og stilisering fra europeisk modernisme (eks. Taxi Driver og Days of Heaven).
There Will Be Blood ser ut som en støvete bok bundet i svart skinn med opphøyd skrift i bronse på forsiden, men innholdet mellom permene matcher den oppfarende og uforutsigbare hovedpersonen Daniel Plainview, spilt av Daniel Day-Lewis. Den enigmatiske irske skuespilleren er en perfekt match for sin like uutgrunnelige regissør, og Plainview står som en av de ruvende antiheltene i amerikansk filmhistorie.
Og for et navn! PTA er på Tarantino-nivå ved døpefonten, fra Reynolds Woodcock (Day-Lewis i Phantom Thread) til Perfidia Beverly Hills (Teyana Taylor i One Battle After Another). (Selv om førstepremieren i navnekonkurransen innad i One Battle After Another må tildeles skuespiller Chase Infiniti, visstnok oppkalt etter Toy Story-figuren Buzz Lightyear sitt slagord «To infinity, and beyond!»)
Anderson fulgte opp suksessen med de ugjestmilde, vindskeive Joaquin Phoenix-filmene The Master (2012) og Inherent Vice (2014), før han ble gjenforent med Day-Lewis i Phantom Thread (2017) og på ny ble omfavnet av Oscar-akademiet. Licorice Pizza (2021) virket mest som en periode- og stiløvelse for egen skuff, vidunderlig som sådan.
Pop-politisk tidsdokument
One Battle After Another blander den ruvende, nesten påståelige storheten i There Will Be Blood med stoner-sjarmen fra Licorice Pizza, og resultatet er blitt den mest publikumsvennlige, konvensjonelt underholdende PTA-filmen siden Boogie Nights. Og denne gangen risikerer han faktisk noe, for One Battle After Another er hans dyreste film med god margin, og kommenterer den absurde politiske situasjonen i dagens USA.
Ghetto Pat Calhoun (Leonardo DiCaprio) og partneren Perfidia Beverly Hills (Taylor) tilhører den venstreradikale, militante gruppen French 75 som gjennomfører målrettede terroraksjoner mot myndighetene, styrt av høyreekstreme politikere som dehumaniserer minoriteter og vanskeligstilte. I filmens første sekvens stormer de et immigrantfengsel og slipper løs fanger foran nesa på den rasistiske obersten Steven J. Lockjaw (Sean Penn), som må kjempe mot en kraftig ereksjon idet han står overfor sin sorte overkvinne, Perfidia.
Er det selve ydmykelsen eller hennes attributter som gjør ham så påtent? De to utvikler en besynderlig seksuell relasjon, og når Perfidia blir gravid er hun usikker på hvem som er faren. Pat er klar for å prioritere familie, men Perfidia går på veggen og føler seg avstumpet i sin nye rolle. Etter at Lockjaw tar henne på fersken under et raid, velger hun å tyste på de andre French 75-medlemmene for å redde sitt eget skinn, og Pat blir derfor nødt til å bytte identitet.
Seksten år senere møter vi ham under navnet Bob Ferguson i den fiktive byen Baktan Cross, California. Her lever han et tilbaketrukket raddis-liv som forsoffen stoner, sammen med sin fyrrige datter Willa (Chase Infiniti).
Men før han vet ordet av det røskes han ut av rusen fordi Lockjaw er på jakt etter ham og Willa. Obersten står overfor sitt livs mulighet, nemlig å bli innlemmet i frimurerlosjen Christmas Adventurers Club, bestående av rasefanatiske rikinger. Hvis Willa er hans biologiske datter, beviser hun at han har blandet blod med en farget, og derfor må hun ryddes av veien.
One Battle After Another er et pop-politisk tidsdokument, ikke noe debattinnlegg. Selv om flere konservative amerikanere misliker filmen, er det ingenting her som kan utfordre allerede eksisterende synspunkter, bidra til en større forståelse for MAGA-bevegelsens popularitet eller si noe vettugt om hvorfor USA står på terskelen til å bli et fascistisk diktatur. Hete diskusjoner om filmens innhold har uteblitt, fordi den til tross for sin opprørske glød er harmløs underholdning – en virtuos lettvekter, hvis det er lov å si.
For meg er det utelukkende en kvalitet at PTA køddent forholder seg til nåtiden som et tåkelandskap i stedet for å gripe direkte inn og bli eksplisitt politisk. Han dikter fritt videre med utgangspunkt i Donald Trumps USA og lager en alternativ tulleverden, som det barnet av nittitallets uforpliktende postmodernisme han er (selv om resultatet er mer Kubrick-aktig enn lynchian, nærmere fiksjonsuniverset i A Clockwork Orange enn Wild at Heart). Vel og merke forsøker Anderson seg på en sentimental og liksom håpefull avslutning – i kontrast til sine nihilistiske New Hollywood-forbilder – men ellers har han is i magen, slik han pleier.
Ingen tenkepauser
Anderson har ofte skildret fremmedgjorthet og menneskers behov for sammenheng, og hvis One Battle After Another hadde blitt laget rundt midten av totusentallet ville den blitt omtalt som en «revisjonistisk western», som var på moten den gangen. I disse filmene reforhandles Amerika, mens moral, myter og systemer settes under kritisk søkelys og desillusjonerte figurer finner sin egen sannhet, og i den en mening med tilværelsen. Selv om Lockjaws reise går baklengs, vekker han assosiasjoner til John Ford og John Waynes antihelter. Og som i virkelighetens USA har den reaksjonære politikken i One Battle After Another skapt et lovløst samfunn uten trygge rammer, revnet av polarisering.
Ikke dermed sagt at filmen tar seg tenkepauser. Paul Thomas Anderson dyrker actionsjangerens logikk og dragning mot kaos; One Battle After Another er i konstant bevegelse hit og dit, nesten som en drøm vi glir inn og ut av for hver gang øynene åpnes og lukkes. Fortellingen spretter i takt med Johnny Greenwoods høyt miksede, perkusjonsdrevne musikk, som understreker det karikerte i typegalleriet og de forskjellige grupperingene og miljøene. (Da jeg så David Robert Mitchells Los Angeles-noir Under the Silver Lake [2018], tenkte jeg at den var noe så usannsynlig som en blanding av 1973-filmene The Long Goodbye (Robert Altman) og The Holy Mountain (Alejandro Jodorowsky), og mot all formodning ble jeg nå påminnet om denne konstellasjonen.)
Det gir mening at PTA selv har omtalt One Battle After Another som en suppe av en film, men det lyder jo også litt påtatt, som om han bare har rørt rundt, smattet og håpet på det beste. Resultatet er altfor konsistent til å være resultatet av en slik prosess, og stivelsen er antageligvis Thomas Pynchons roman Vineland (1990), som filmen er løst basert på. Da boken ble utgitt var den en kommentar til Ronald Reagans regime, med henvisninger til president Nixons undertrykking.
Katt- og mus-lek
Lockjaw er den ultimate motsetningfulle amerikaner: En rasist med forkjærlighet for sorte kvinner, en lettrørt type som er villig til å drepe sitt eget barn, en som ikke vil bukke for noen og samtidig logrer med halen for å bli tatt opp i en frimurer-aktig forening bestående av ultra-reaksjonære gærninger. Han er beinhard og ettergivende om hverandre, en (som flere har påpekt) Dr. Strangelove-versjon av den allerede outrerte, Simpsons-gule Donald Trump. Uten å avsløre for mye, tas han av skjebnens ironi i en scene som kan minne om David Lynchs Twin Peaks: The Return (2017).
Sean Penn er en sjelfull skuespiller med upopulære meninger og dårlig rykte, preget av livets herjinger. Synet av de sprengte blodkarene på huden som rynker seg rundt nakken hans gjør inntrykk. I noen gripende sekunder, foran speilet i en heis, kammer han luggen sin, og vi får øye på den lett androgyne skjønnheten Penn, som vi trodde var borte.
Hadde han bare spart seg for billige triks som at Lockjaw hele tiden kaster på hodet og lager grimaser med leppene. Ticsene gjør ham tilgjort, nærmere den gjøglete Jack Sparrow i Pirates of the Caribbean-filmene enn Dennis Hoppers livsfarlige Frank Booth i Blue Velvet (1986).
Teyana Taylors Perfidia er på sin side en hyklersk idealist som velger å svikte sine allierte for å unnslippe straff. Vendingen er et stikk til de som tar for gitt at mennesker som fremmer riktige ideologier nødvendigvis er gode mennesker; en rampestrek som destabiliserer fortellingen og gjør den mer uforutsigbar og lumsk. Som i søttitallets paranoide thrillere, kan vi ikke stole på noen.
Bob og Perfidias datter, Willa, er den som gir oss troen på et bedre Amerika. Katt- og mus-leken mellom henne og Lockjaw i tredje akt, gir filmen ny retning og spiss. Far/datter-relasjonen kunne vært bedre utviklet; Bob gir Leonardo DiCaprio for lite å bite i sammenlignet med hans beste roller fra de senere årene. PTA er en mester på karakterportretter (jamfør Daniel Day-Lewis-filmene), men One Battle After Another har for mye annet å sjonglere til å gjøre mennesker ut av typene sine.
DiCaprio er sin generasjon sitt svar på Jack Nicholson, som aldri reduserer seg selv til å bare være en stjerne, slik «konkurrentene» Tom Cruise og Brad Pitt gjør med jevne mellomrom. Utstyrt med en gutteaktig karisma og teft for komikk, klarer han å spikre det som i utgangspunktet er glatte rollefigurer fast til virkeligheten, der livsvalg har konsekvenser. På sitt ypperste vekker han empati for opportunistiske tøysekopper, som de sleske og manipulerende Frank Abagnale Jr. i Catch Me If You Can (2002) og Jordan Belfort i The Wolf of Wall Street (2013), eller den late livsnyteren Rick Dalton i Once Upon a Time… in Hollywood (2019).
Bob Ferguson i One Battle After Another er en søvngjenger som med et rykk våkner opp fra en Tornerose-søvn etter mange års alenefesting, og bakrusen henger såpass i at han aldri våkner helt til live – verken for seg selv eller oss i salen.
Noen hevder Lockjaw er filmens egentlige hovedperson, og at hans utenforskap og eksistensielle krise, emosjonelle distanse og underkastelse i møte med autoriteter symboliserer «alt med Amerika nå», men jeg tror ikke One Battle After Another tar seg selv så høytidelig. Andre, som denne akademikeren i en kommentar for The Conversation, hevder det motsatte, med negativt fortegn – altså at filmen tror den er noe mer enn sant er:
«On NPR, Justin Chang called it “prescient and political”. Michelle Goldberg in the New York Times crowned it the artistic antidote to fascism. But these claims mistake political theatre for genuine engagement. (…) The film is clearly more interested in reckless, self-motivated action than either “ocean waves” or Deandra’s revolutionary motto: “women and children first”. Their underdeveloped stories gesture to a genuinely political film that One Battle After Another doesn’t quite deliver. [It] offers familiar seductions: sexy women with guns, visceral car chases, repellent villains who get what they deserve in the end.»
Alle filmer fortjener å bli vurdert på egne premisser, ikke kritikernes karakteristikker, og PTA er simpelthen for god – og for kul – til å prøve å lage et komplekst karakterdrama eller sin generasjons Kampen om Algerie (1966, som One Battle After Another henviser til) og bare få det til sånn halvveis.
Som actionkomedie regnet, er One Battle After Another en sann svir med solid gjensynsverdi, og med akkurat nok resonans til å fange tidsånden.
Symfonier
Det er enkeltsekvensene og hvordan disse kjedes sammen som gjør One Battle After Another til noe spesielt. Som når Bob sliter med å identifisere seg via telefon til French 75-bevegelsen og må benytte enhver anledning til å lade mobiltelefonen i situasjoner som går av skaftet via lange, kompliserte tagninger. Her er Anderson god til å skildre hvordan den i lang tid frakoblede Bob motvillig slynges tilbake til virkeligheten, og en helt ny som sådan. Alt strevet får dessuten et rørende ekko i filmens avslutning.
Willa og de to fedrene møtes i en biljakt der Paul Thomas Anderson og fotograf Michael Bauman bruker zoom og telelinser – og «Vertigo-formatet» VistaVision – så uttrykksfullt at man lener seg fremover mot lerretet og holder pusten. En av kamerainnstillingene påkaller selveste Flåklypa Grand Prix (1975)! Her blir det tydelig at få kan måle seg med Andersons talent for å komponere cinematiske symfonier.
Chase Infiniti er et funn i rollen som forulempede Willa. Hun er som en viper – la den være i fred, eller løft kroppen forsiktig, hvis ikke blir du bitt. Med list slynger hun seg ut av den ene farlige situasjonen etter den andre, i en stil som kan minne om Quentin Tarantinos hevnere. Infiniti er innadvendt, men fylt med undertrykt aggresjon; det er som om kameraet skjelver hver gang hun snur seg og stirrer mot oss med de ofte tåreskutte øynene sine.
Blodslinje-motivet er det mest ladede i filmen. Multikulturelle USA er besatt av rase, biologi og hudfarge, på måter som kan fremstå abstrakte sett utenfra, og PTA fanger dette med satirisk presisjon når Lockjaw sanker spytt fra Willa, drar frem et DNA-testapparat og med oppsperrede øyne følger med på hvordan strekene flytter seg på skjermen.
PTA just made American movies great again!
Det har nylig oppstått en debatt rundt promoteringen av Chloé Zhaos Hamnet (2025), en annen av vinterens Oscar-håpefulle filmer, der plakaten bruker et sitat som påstår at dette er den beste filmen som noensinne er laget. Indiewires hovedkritiker David Ehrlich har på sin side utropt One Battle After Another til årtusenets film, og skuespiller Jennifer Lawrence har dratt hyllesten enda lenger. I Letterboxd- og A24-æraen er slike lynkanoniseringer vanligere enn før, og trenden gir inntrykk av at mange ønsker å late som om filmkunsten er på vei inn i en ny gullalder – som jo er en luftspeiling.
Er One Battle After Another liksom bedre enn The Wolf of Wall Street (2013) og Once Upon a Time… in Hollywood (2019), bare for å nevne to DiCaprio-filmer? Det er nonsens. At sistnevnte, med sine fantasifullt dekorerte settinger og finstemte tidskoloritt, kostet mindre enn One Battle After Another er for øvrig et mysterium, men det er vel bare inflasjonen som snakker.
Alt ligger nå til rette for at PTA får en særdeles fortjent Oscar for beste regi. Det blir etter Christopher Nolan, men før David Fincher, Wes Anderson, Sofia Coppola og Quentin Tarantino, som ved siden av Anderson må regnes som de største amerikanske Gen X-auteurene.
I en Oscar-sesong uten skarp konkurranse virker det opplagt at One Battle After Another er årets amerikanske filmbegivenhet; ingen kan matche bevegelsesenergien og skapergleden her. Den kunne i og for seg hevdet seg når som helst, med sin blanding av slentrende sjarme à la Hal Ashby (Shampoo) og Peter Bogdanovich (They All Laughed) og splættervold av typen Coen-brødrene og Tarantino dyrker. Ingrediensene er hver for seg kjente, men sammensetningen og balansen er forfriskende.
Paul Thomas Anderson er betydningsfull fordi han fortsetter å være et unikum, en som holder på med sitt og ikke lar seg påvirke av forventninger og trender. Med One Battle After Another henvender han seg til et større publikum enn på lenge, i en generøst underholdende actionkomedie-stil med nikk til både New Hollywood og det postmoderne nittitallet.