Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. David Schickeles Bushman (1971) vises fra og med torsdag 15. februar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Noen ganger børster arkivarer støv av gamle filmruller og avdekker vitale arbeider som vibrerer i takt med vår egen samtid. David Schickeles Bushman (1971) er en av disse – et verk som imponerer både i sitt visuelle språk og sin tematiske kompleksitet. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne har vakt oppsikt og begeistring på sin relanseringsturné. Denne uken vises filmen på Cinematekene i syv norske byer.
Filmer som lenge har vært utilgjengelige, men plutselig dukker opp igjen og gjør sterkt inntrykk blant filmelskere, skaper alltid store forventninger. For tre år siden ble den glimrende iranske filmen Chess of the Wind (1976) gjenoppdaget, etter å ha blitt sensurert og gjemt vekk av konservative iranske myndigheter i 1979 (les vår artikkel). Utrolig nok var det den iranske regissørens barn som tilfeldigvis oppdaget intakte filmruller i en bruktbutikk i 2014. En av de mest berømte historiene av denne typen, er naturligvis redningen av Carl Theodor Dreyers La passion de Jeanne d’Arc (1928), som ved en tilfeldighet ble funnet i forbindelse med ryddingen av Dikemark sykehus i Oslo på 1980-tallet. Slike lykketreff skaper håp om at det fortsatt finnes uoppdagede skatter som venter på å bli funnet – for eksempel Erich Von Stroheims lange versjon av Greed (1924) eller F.W. Murnaus 4 Devils (1928), begge blant de mest ettertraktede «tapte filmene».
Bushmans reise tilbake til publikum er ikke like utrolig som Chess of the Wind eller Jeanne D’arc: Filmen vant priser i forbindelse med premieren, blant annet på Chicago International Film Festival, og var generelt godt mottatt. Berkeley Art Museum sikret seg en fysisk kopi av Bushman allerede den gangen, men det er først nå, 52 år senere, at filmen er vekket til live igjen. (Restaureringen er utført gjennom en 4K-skanning av de originale negativene, som et samarbeid mellom Berkeley Art Museum, University of California, Pacific Film Archive og The Film Foundation, med Milestone Films og Kino Lorber som distributører.)
Noe som imidlertid er oppsiktsvekkende og fascinerende, er at Bushman ble sabotert av amerikanske myndigheter under innspillingen, og hovedrolleinnhaveren ble arrestert og deportert før opptakene var ferdige. Virkelighet og fiksjon flyter over i hverandre i en film som preges av 60-tallsparanoiaen og myndighetenes hardhendte behandling av personer (spesielt på venstresiden) som muligens drev med aktiviteter som undergravet den rådende ideologien.
Bushman ble påbegynt i den radikale ungdomsbevegelsens kulminasjonsår 1968, og springer direkte ut av denne konteksten, med sin energiske, politisk bevisste fremtoning. Svarte amerikaneres politiske oppvåkning og diskusjonen rundt kolonisering og vestens hegemoni står i fokus.
I denne epoken av amerikansk historie ble det ble populært å gå med afro-hår, man skulle finne tilbake til sine afrikanske røtter, og mange konverterte til islam. Det er denne konteksten David Schickeles film trer inn i; et prosjekt som føles veldig som en undersøkelse av maktstrukturene i samfunnet via en slags stilistisk blanding av cinéma vérité, neorealisme og essayfilm. Den er veldig fint fotografert i svart-hvitt av David Myers, og har noen nydelige sekvenser langs landeveien som minner meg om noe Pasolini kunne filmet i Mamma Roma (1962) eller Fellini i sin neorealistiske periode.
Bushman er en poetisk film som ikke presenterer historien lineært, men hele tiden hopper frem og tilbake i tid. Det er uklart hva som vises i disse tilbakeblikkene. Er det minner? Fantasier? Eller kommentarer til det vi ser? Av og til skaper den Claire Denis-aktige ellipser i fortellingen hvor man som seer må fylle inn hva som har skjedd mellom klippene. Det er tydelig at Schickele (som klippet filmen selv, i samarbeid med Jennifer Chinlund) har lært av både den franske nybølgen og den mer moderne/modernistiske neorealismen man fant i Italia på 60-tallet.
Filmens hovedperson, Gabriel (spilt av Paul Eyam Nzie Okpokam), er en ung nigeriansk intellektuell som ankommer 60-tallets San Francisco for å undervise medlemmer i The Peace Corps mens hans hjemland herjes av borgerkrig. Han er belest, veltalende og har en utstråling som tiltrekker andre rundt ham. Gabriel er en såkalt liminal karakter; en som er hverken her eller der, men som står i en slags mellomposisjon mellom ulike kulturer og som gir oss et slags utsideblikk på vestlig kultur.
En av filmens andre rollefigurer, Alma (Elaine Featherstone), kaller Gabriel for en «white man» og prøver å lære ham hvordan han skal «talk like a black man», altså tonefall og vokabular som brukes på gata. I stedet for å ta denne leksjonen seriøst, synger Gabriel fleipete på den tradisjonelle folkesangen We Shall Overcome mens hun, pinlig berørt, prøver å få ham til å tie. Sekvensen viser gapet mellom Gabriels nigerianske væremåte og svart kultur i USA.
Gabriel får ikke til å «talk like a black man» for han har en slags nigeriansk-engelsk aksent som høres litt britisk ut. Han er for besudlet av hvithet i den amerikanske konteksten. Da de senere prater i en stengt kafé, påpeker Gabriel på sin side at disse svarte mennene som henger på veggen har en merkelig hvithet ved seg. Det hentydes kanskje til at svarte artister som Nat King Cole og Sam Cooke måtte gjøre musikken sin litt mer lik musikk som hvite likte å høre på for å tekkes et større publikum.
Når Gabriel går gatelangs og synger We Shall Overcome, ledes tankene til borgerrettsbevegelsen og Martin Luther King Jr. sin pasifistiske kamp for svartes rettigheter. På denne tiden i svart kultur var det uenighet innad i miljøet fordi mange var desillusjonert av Kings pragmatiske taktikk, og dessuten var hans kristne bakgrunn også et tegn på innlemmelse i vestlig kultur og tankegang. Dermed ble mange svarte heller inspirert av Malcolm X og mer radikale venstrefigurer som Stokely Carmichael som hadde en mer aktivistisk og mindre pasifistisk inngang til spørsmålet om svartes rettigheter og posisjon i det amerikanske samfunnet. De argumenterte for black power, altså at svarte måtte slutte å la seg assimilere, og heller dyrke sin annerledeshet og unikhet.
Filmen skildrer dissonansene mellom Gabriel og de afroamerikanske rollefigurene. De prøver å koble seg på en slags opprinnelig afrikansk kultur, men de er likevel et hav unna hverandre. Han opplever å bli eksotisert og beundret for å være en slags autentisk svart mann, men han opplever også forakt når han flørter med en hvit kvinne på en bar og den svarte servitøren setter fra seg ølet med et demonstrativt smell.
Bushman viser likevel at det finnes paralleller. I en scene danser Alma til Aretha Franklins Respect, barbent foran en jukebox. Schickele viser hennes føtter i nærbilder og for et øyeblikk er hun transportert ut av sin urbane, amerikanske omgivelse.
Filmen har også en suggererende rytme, der det dokumentar-aktige narrativet blir avbrutt av korte glimt av Gabriels minner og vi får også et intervju hvor han snakker til kamera om sin afrikanske kultur og sin bakgrunn. Det er vanskelig å vite i hvor stor grad skuespilleren Paul Eyam Nzie Okpokam selv er inkorporert i Gabriel, men det føles ut som at i hvert fall noen elementer av filmen er biografiske. Det sier litt om hvor autentisk denne filmen er.
For min del ligger mye av appellen i hvor fascinert man blir av denne hovedpersonen, og i hvor stor grad Schickele har klart å lage en kompleks og troverdig karakter som aldri er stereotypisk. Han er veldig godt skrevet og blir en slags ekstern stemme som kommenterer og evaluerer vestlig kultur.
Han avdekker hykleri, men også hvordan vestlig kolonisering har ødelagt og trengt seg på hans liv. Han forteller om hvordan det var vanlig at jenter gikk med bare bryster i sin landsby, men at katolikker i hjemlandet fikk ham til å se på nakenhet som synd. Nå var ikke dette lenger noe naturlig for ham og han var redd for å begå en synd ved å se på deres bryster.
Mot slutten av filmen skjer denne brå vendingen nevnt innledningsvis, hvor dramatiske hendelser relatert til Okpokam bryter inn i filmen. Uten å avsløre for mye så oppstår det hendelser i det virkelige liv som harmonerer veldig tydelig med filmens sentrale tematikk. De siste femten minuttene av filmen blir fortalt i ren dokumentarstil av øyenvitner, kombinert med ulike stillbilder.
For mange er det denne delen som gjør at Bushman skiller seg litt ekstra ut og mange vil nok la seg fascinere av denne tvisten. For min del så kjente jeg at det var litt synd, og at jeg brått ble rykket ut av den oppslukende fortellingen. Jeg ville se mer av Gabriel og følge hans ferd til sin logiske konklusjon. Når det likevel ikke ble slik, av nødvendige grunner, så var det bra Schickele klarte å få gjennomført filmen. Det tok flere år fra de første opptaksdag før den endelig fikk sin premiere i 1971.
Det ligger før øvrig noen underlige koblinger til David Lynch her, som jeg må kommentere avslutningsvis. Gabriel bærer med seg en tykk stokk/kubbe i deler av filmen og da Blue Velvet av Bobby Vinton blir spilt begynte jeg å tenke på The Log Lady fra Twin Peaks. Jeg avfeide raskt denne tanken som en tilfeldighet, men da Jack Nance, hovedrolleinnehaveren i Eraserhead (1977) og skuespiller i flere av Lynchs filmer, dukker opp som en ensom homofil mann som prøver å forføre Gabriel slo det meg at dette kanskje er en av disse filmene som Lynch har internalisert i sin psyke.
Bushman er en sterk portrettering av svarte amerikaneres kulturelle og politiske dialog fra 60-tallet, men poengene og skildringene er fortsatt relevant i dagens kontekst. Den aktuelle nyrestaureringen byr på en herlig gjenoppdagelse, og Schickeles film bør ses på som en viktig brikke i den uavhengige amerikanske filmens historie.