Nytt liv for død film om levende lik – The Chess Game of Wind er en gjenfødt iransk klassiker

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Mohammad Reza AslaniThe Chess Game of Wind (1976) vises fra og med torsdag 4. februar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. (NB: Cinemateket i Oslo er fortsatt stengt, som følge av kommunens smitteverntiltak.)

*

Hva hvis en Visconti-lignende familietragedie gjendiktet som en gotisk giallo, med stearinlysfoto inspirert av Barry Lyndon og et plott verdig Shakespeare, ble spilt inn i Iran på midten av 1970-tallet for så å bli nektet visning, sensurert, gjemt vekk og ansett som tapt – frem til nå? Velkommen til The Chess Game of Wind («Shatranj-e baad», 1976), som i sin nyrestaurerte form hadde festivalpremiere under Il Cinema Ritrovato i Bologna i fjor høst, og nå skal bli vist i Norge.

Vi befinner oss i en herskapelig villa i Teheran på 1920-tallet, der en rik, gammel matriark har gått ut av tiden – like før filmens første bilde. Vi trer altså inn i et hus fylt av sorg og bitterhet, der gribbene sirkler hverandre og kvesser klørne, for å komme først til arven som venter. Fra overdådige rom drapert i makeløse tepper i husets øverste etasjer, hvor teen serveres med safran, hendene vaskes i fat av sølv og røkelsen spres rikelig fra en svingende gral, flytter fortellingen seg også ned trappene til en tett tåke av uklare allianser med tjenerskapet, der osen er fylt av like deler gift og syre, en eim huset bokstavelig talt brytes ned av.

I en tidlig, ondsinnet krangel mellom patriarken Hadji Amoo og hans to sønner, snerres det frem et så utilslørt hat at man nesten lurer på om ikke rollefigurene straks vil trekke dolk og se til at struper kuttes, men heldigvis (med tanke på opprettholdelsen av filmens suspense) holder vi oss like under dette voldsfremkallende kokepunktet en god stund inn i narrativet.

Det er fortellingens to kvinner som står i fokus, med matriarkens datter (Fakhri Khorvash) som et sentralt omdreiningspunkt, ettersom hun både er arving til den avdøde og et yndet begjærsobjekt for flere andre rollefigurer (ikke ulikt Catherine Sloper i William Wylers The Heiress). I tillegg er hun lenket til en rullestol, som gir den unge tjenestepiken (Shohreh Aghdashloo) en ikke ueffen makt i kritiske øyeblikk (ikke ulikt Miss Balfour i Billy Wilders Fedora). Og selv om filmen ikke akkurat henfaller til exploitation, er det motiver i voldsutøvelsen her som sender tankene til andre blodtørstige filmfigurer (Gogo Yubari-style).

Scenen er altså satt for spenning – på den ene siden begrenset til et konvensjonelt drama om arv og miljø, på den andre siden åpnet opp for lek og utforskning, med både oppfinnsom visualitet og dristige sjangergrep. (Fotograf Houshang Baharlou fortjener en spesiell honnør.) Dette utnyttes til det fulle – godt hjulpet av høydramatiske konfliktlinjer mellom rollefigurene, og en akkurat passe balanse mellom mystikk, tradisjoner og realisme. Slik blir The Chess Game of Wind både en spennende fortelling for Agatha Christie-stans, Argento-fans og den ikke fullt så femsifrede gjengen med livstidsabonnement i klubben for kunstnerisk ambisiøs iransk film. (Jeg er medlem i sistnevnte.) Uansett hvilken fix du søker å stilne med å se The Chess Game of Wind, så byr filmen på en generøs underholdningsverdi som er tilgjengelig for alle.

*

Lite visste spillefilmdebutant Mohammad Reza Aslani om at en ublid skjebne ventet ham da The Chess Game of Wind hadde sin første visning på Tehran International Film Festival i 1976. Etter seks års arbeid med produksjonen skulle den unge poetens visjonære filmverk endelig komme til liv på det store lerretet. Slik gikk det ikke. Regissørens datter, Gita Aslani Shahrestani, gjenforteller hendelsesforløpet i programteksten for den restaurerte versjonen:

Due to an artistic conflict between Aslani and the festival curator, the projection was sabotaged, its reels were disrupted and projector malfunctioned. The critics walked out during the screening, as did the jury who pulled the film out of the competition. Instantly deemed elitist, the film was refused by all the distributors. Discouraged, the producer didn’t bother sending the film to the international festivals.

In subsequent private showings, Henri Langlois, Roberto Rossellini and Satyajit Ray had the opportunity to see the film in proper condition and congratulated the young director. After that, Shatranj-e Baad, was never screened again. Following the establishment of the Islamic government in 1979, the film was banned because of its non-Islamic content and the reels were subsequently declared lost.

Og ikke før i 2008 fikk Mohammad Reza Aslani laget en film igjen (The Green Fire), men da var det på sett og vis for sent – i mellomtiden hadde den kunstneriske bølgen innen iransk film på 1980-, 90- og 2000-tallet skylt over verden uten ham ombord. Først da Aslanis to barn, datteren Gita og sønnen Amin, begynte å lete metodisk etter farens «tapte mesterverk» ga det resultater. Med det som må sies å være litt velfortjent flaks, etter en uheldig skjebne, dukket filmens originalnegativer opp som en nål i en høystakk da Amin i 2014 undersøkte innholdet i en stabel filmruller som ble solgt i en brukthandel, og fant farens tapte film.

Til The Guardian fortalte søskenparet i fjor at «the print was smuggled out of the country via a private delivery service to Paris,» ettersom The Chess Game of Wind fortsatt var ansett som en uakseptabel film rent politisk i Iran. Martin Scorseses veldedige stiftelse, The Film Foundation, og deres World Cinema Project, tok ansvar for restaureringsarbeidet i samarbeid med tryllekunstnerne hos La Cineteca di Bologna.

Og nå er altså The Chess Game of Wind klar for å bli del av verdens kollektive filmbevissthet, gjennom visninger på festivaler og cinemateker rundt om i verden – og vi får håpe at både internasjonale og iranske filmhistorikere løfter sine penner og skriver Aslanis arbeid inn i kapittelet om persisk filmkunst fra et Iran før den islamske revolusjonen.

Et så rikt verk som The Chess Game of Wind vil by på tallrike analytiske innganger og ulike perspektiver å forske videre på, men i første omgang er det også mer enn godt nok å ønske filmen velkommen tilbake fra glemselen, og nyte den i all sin prakt.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>