Torsdagsfilmen har skiftet navn til Cinematekene, men fortsetter ellers som før (les mer i vår nyhetssak). Cinematekene samarbeider om felles digitale visninger med en film hver uke, og Montages setter fokus på alle filmene som vises med artikler. Particle Fever vises fra og med torsdag 18. september på alle cinematekene, med unntak av Tromsø der den vises onsdag 17. september. Visningstider og mer informasjon finnes her eller på nettsiden til det enkelte cinemateket.
*
Seks CERN-forskere forsøker å løse universets store gåte. Ved å gjenskape øyeblikket da universet ble skapt, kan de finne potensielle løsninger. Slik forklarer gruppen arbeidet når folk spør, men i virkeligheten er forskerne mest opptatt av the basic laws of nature. Spørsmål av enorm karakter, som de håper en gigantisk partikkelakselerator kan hjelpe dem med å finne svar på.
Det er ubestridelig at dokumentarfilmen Particle Fever først og fremst vil appellere til fysikere og andre naturvitenskapelige forskere, for ikke å snakke om engasjerte studenter innenfor de aktuelle fagretningene. For en som kun har bakgrunn fra samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag, er det ikke like enkelt å forstå entusiasmen bak den banebrytende forskningen som foregår. Det ville være løgnaktig å late som om jeg forstår alle begrepene og tankerekkene som presenteres her, men filmen er ikke kjedelig av den grunn – selv for en som står utenfor fagmiljøet.
For ser man forbi all matematikken og fysikken som brukes for å oppdage Higgs-partikkelen (Higgs-boson) – som senere kan forklare opprinnelsen til all masse – finner man velkjente, menneskelige problemstillinger. Hvor kommer universet fra? Og hva med mennesket? Forskere fra land som ellers er i konflikt med hverandre, er i stand til å samarbeide ved CERN (European Organization for Nuclear Research – «Celebrating 60 years of science for peace»), fordi forskningsarbeidet og de potensielle resultatene anses som viktigere enn de respektive landenes krangler om områder og verdier.
Følger man godt med på hva fysikerne forteller, kan Particle Fever gi en fattbar innsikt i denne avanserte forskningen, vanskelighetsgraden tatt i betraktning. I tillegg blir vi kjent med forskernes drivkrefter, ønsker og bekymringer. Noen av dem som arbeider med Higgs-partikkelen har gjort det over flere tiår. Hva om resultatene ikke bærer frukter, var alt da til ingen nytte? Fysiker Savas Dimopoulos forteller en anekdote fra barndommen. Moren forklarte ham at himmelen venter på alle som oppfører seg pent, og at man blir der «for evig». Savas ble redd og fikk panikk, for «evigheten» virket skremmende. For enkelte blir de store spørsmålene så overveldende at man jobber for å holde dem på avstand – for andre, slik som Savas, har de blitt en jobb i seg selv, noe man vil til bunns i.
Filmen viser oss den gigantiske Large Hadron Collider-en, som er verdens største partikkelakselerator. Den brukes til å akselerere protoner, som skaper data man kan anvende for å regne seg frem til hva slags stoff maskinen skaper. Akseleratoren er et imponerende skue, men vil den klare å påvise et Higgs-boson? Snedig animasjon er brukt for å vise hva man kan komme frem til og hvordan dette kan skje.
Regissør Mark Levinson er selv fysiker, og Particle Fever er hans første film på 20 år, etter debuten Prisoner of Time (1993). Han har jobbet med filmlyd i ulike former siden 1988, blant annet for David Lynch og David Fincher. Med seg på laget i denne kritikerroste dokumentaren har han fått den legendariske klipperen/lydmannen Walter Murch, som sørger for at tempoet i filmen er akseptabelt både for de innvidde og de utenforstående.
Particle Fever skildrer kompliserte eksperimenter med nysgjerrighet og respekt, uten fordummende grep, samtidig som tilskueren ikke er avhengig av forkunnskaper for å henge med i svingene. Hvis man sliter med å føle på spenningen, er det likevel mulig å forstå at dette er spennende, og forlate kinosalen med nye refleksjoner omkring eksistensielle spørsmål.
*