Med sine 141 kompakte minutter er musikalen Annette en krevende affære.
Kultklassikeren Diva (1979) av forfatteren Delacorta (psevdonym for Daniel Odier) var en av mine tenåringsbesettelser og grunnen til at jeg ga jeg-fortelleren i min egen debutbok navnet Alba, som protagonisten i den franske kortromanen, en kinky kleptoman på tretten år som bor med den eldre, utbrente pianisten Serge Gorodish.
Popkunst-estetikken er lett å falle for i en livsfase der bevissthetsstrømmen pendler mellom skolearbeid, erotiske oppheng og den nokså uskyldige lysten på softis med strøssel. «Cinéma du look»-tradisjonen var også et ungdommelig opprør mot forløperne fra Cahiers du cinéma, med vesentlige bidrag som adapsjonen av nevnte Diva (1981) og Betty Blue (1986), begge regissert av Jean-Jacques Beineix, som døde i januar i år.
Luc Bessons Nikita (1990) og Leo Carax´s De elskende på Pont Neuf (1991) nevnes gjerne som nøkkelverk fra samme generasjon – filmer kjennetegnet av glatte overflater, visuelle blikkfang og en vektlegging av stil fremfor narrativ.
I Beineix’ versjon av divafilmen kjører postbudet Jules (Frédéric Andréi) på en signalgul moped gjennom et Paris opplyst av neon, forelsket i den amerikanske sopranen Cynthia Hawkins (spilt av sangeren Wilhelmenia Fernandez) som nekter at det gjøres lydopptak under forestillinger. Alba (Luu Thuy An) går kledd i en rosa trenchcoat av plast og stjeler vinylplater med jazz. Hun sier ting som at «Innerst inne er du lyrisk».
Carax’ rockemusikal Annette (2021), som nå vises på norske kinoer, er en videreføring eller forsøk på nyskaping av samme tradisjon. Spennet mellom den høyverdige kunsten (opera) og den folkelige popkulturen introduseres fra starten der Adam Driver, i rollen som den avskyelige standup-komikeren Henry McHenry, går av scenen etter kveldens show, setter seg på motorsykkelen og kjører gjennom en grønn tunnel til sin store kjærlighet (blir vi fortalt) Ann (Marion Cotillard). Ann er sopran og nettopp ferdig med dagens forestilling. Filmplakatøyeblikket kulminerer utenfor operahuset der hun med beige trenchcoat og blomsterbukett i hånden omfavner ham med motorsykkelhjelmen i en slags skjønnheten-og-udyret-sammensmeltning.
På spørsmål om hvordan kvelden gikk, svarer han: «Jeg drepte dem», mens hun, på samme spørsmål, sier: «Jeg reddet dem». Derfra går veien til en innbydende LA-villa, synging under oralsex, ekteskap, fødsel, metoo-anklager, krangling på stormfullt hav, skipsvrak, sjalusidrama, spøkelser, rettssak og omsider selvransakelse i fengselscellen.
At Ann forsvinner omtrent midtveis i handlingen går først opp for meg idet filmen nærmer seg slutt og Henry har blitt en selvhatende alenepappa. I mellomtiden har vi rukket gjennom de fleste sjangre: Stand-up, opera, dukketeater, og når datteren (en Pinocchio-aktig tredukke) sier på en konsert at pappaen tar livet av mennesker (inkludert dirigenten som mener han er Annettes egentlige far), blir bassenget utenfor villaen til et åsted med sperrebånd en neo-noir verdig. Avrundingen går over i tåreperse der Henry, nå ufrivillig avruset og med grå striper i håret, har en syngende samtale med datteren (plutselig transformert fra trepinne til menneske), før rulleteksten begynner og jeg trekker et lettelsens sukk.
Så mange effekter, så få affekter
Han jeg ser filmen sammen med sier at Drivers eneste uttrykk for livsgnist er scenene med oralsex (body doubles glinsende av svette i dyrt sengetøy). Utover dette ser vi Henry i aggressive monologer i showet som har fått tittelen «The Ape of God»; i oppvarmingssekvenser der han hopper opp og ned i en kjeller ikledd morgenkåpe med en banan i hånden; overgangen fra privatperson til nummeret foran publikum er totalt utvisket. Dette kunne kanskje vært interessant som en oppdatert studie av kunstnerrollen, men metakommentarene om kansellering og metoo føles verken spesielt morsomme eller aktuelle.
Når Henry speiler seg i et butikkvindu og gjentar for seg selv at han er «en god pappa», etter å ha drept barnets mor, er det om ikke annet anstrøk av komikk. Driver er den minst utroverdige i et ellers heseblesende oppløp, med en egen evne til å uttrykke det usympatiske gjennom ansikt og kropp. Iført en hvit tanktopp er det hint av den primitive hulemannen Adam fra gjennombruddsrollen han hadde i Girls. Der forholdt han seg stort sett taus, mens her synger han.
Og det er kanskje mitt største problem med Annette: Med unntak av Jacques Demys Paraplyene i Cherbourg (1964) har jeg liten tålmodighet med musikaler der skuespillerne syngesnakker med «det nebbet de har». Annette åpner med en scene der skuespillerne, inkludert Leos Carax selv, datteren hans og duoen Sparks (som har komponert musikken), går inn i rollene og ut på gaten i LA med musikalmaskene klistret på: åpne, smilende, lattermilde ansikter. Flere kommer inn fra siden av fortauet og deltar på moroa, mens jeg blir pinlig berørt.
Carax er kjent som en outsider-regissør i Frankrike, og har tidligere mestret å forbinde det kunstnerisk kompromissløse og kommersielt innbringende. I fantasy-dramafilmen Holy Motors (2012) dukker Kylie Minogue opp sammen med Eva Mendes og Denis Lavant. De elskende på Pont Neuf skildrer romansen mellom en rusavhengig sirkusartist (Lavant) og en billedkunstner (Juliette Binoche) med en øyesykdom som gradvis gjør henne blind.
Annette åpner med en direkte henvendelse til publikum der vi bes om å trekke «et siste dypt åndedrag» for så å «holde pusten til slutten av showet», før vi ser regissørens bakhode i studioet med en sigarett i høyre hånd. Ambisjonen virker å være en surrealistisk monstrøsitet (The Guardians kritiker Peter Bradshaw går så langt som å trekke en parallell til Buñuel), men heller enn en fordreid skjønnhet føles filmen feil skrudd sammen.
At jetsetlivet til Ann og Henry har elementer av mareritt kan jeg gå med. De sladderpresse-lignende newsreel-klippene tar tankene til den LA-baserte kunstneren Alex Israels arbeider som gjerne kombinerer TV-formatet med palmetrær og falmet glamour. Men mer enn noe annet fremstår det datert.
I krangelen på havet spør Ann om ingenting er hellig for Henry. Han bebreider henne for det motsatte: «men alt er jo hellig for deg!». Den mye omtalte sammenblandingen av det høye og lave bringer lite nytt – jeg tar meg nettopp i å ønske noe opphøyd, eller et snev av genuin følelse.
I stedet forblir figurene karikaturer: Ann er den rene kunstens beholder, mens Henry er trash-kulturens onde disippel. Jeg venter på at dikotomien skal oppløses, nyanseres, snus eller på andre måter gjøres frisk, men det skjer altså ikke, og blir heller stående som en uforløst påstand.
Det er retro, kanskje, men jeg savner den dagdriverske mentaliteten fra Beineix´s Diva: Etter å ha stjålet med seg silkekjolen til Cynthia Hawkins, ligger operaentusiasten Jules på gulvet i bilverkstedet han bor i, et skur i utkanten av byen, og lytter til det ulovlige opptaket som gjør at han havner i knipe.
I Annette er det lite rom for latskap, for innlevelse. Effekten av å se filmen minner om sanselammelsen man får av å scrolle gjennom en hvilken som helst nettavis. Påfallende nok er den scenen jeg liker best fra operasalen der Ann synger i en klassisk tragedie, i et tablå der scenegulvet fortsetter inn i skogen, et sjeldent innslag av noe urørt i en ellers hyperstilisert og overlesset produksjon.