Cannes 2016: Studio Ghibli er ikke dødt selv om Hayao Miyazaki har låst inn penslene sine i skapet. I The Red Turtle, som er et samarbeidsprosjekt med produksjonsselskapet Wild Bunch og den nederlandske animatøren Michaël Dudok de Wit, viser den japanske animasjonsgiganten at det fremdeles er rom for rørende, enkle og universelle historier om livets sirkel.
The Red Turtle springer ut fra et møte mellom Wild Bunch-sjef Vincent Maraval og Hayao Miyazaki i 2008. Miyazaki skal ha vært spesielt begeistret for de Wits Oscar-vinnende kortfilm Father and Daughter (2000), og spurt Maraval om muligheten for å produsere en langfilm med filmens regissør. Åtte år senere er prosjektet omsider fullendt, og får altså sin premiere i sideprogrammet Un Certain Regard i Cannes.
Premisset er enkelt og ikke spesielt originalt: en mann forliser og skyller opp på en øde tropisk øy. Der prøver han å overleve i beste Cast Away-stil. Hans stadige fluktforsøk blir bokstavelig talt torpedert av en stor, rød skilpadde som viser seg å være et mytologisk vesen med transformative egenskaper. Det mest vesentlige er imidlertid ikke historien i seg selv, men hvordan den er konseptualisert.
Foruten enkelte vokale utbrudd, er The Red Turtle helt uten dialog. Et herlig forfriskende valg som åpner muligheten for ren, audiovisuell kommunikasjon; alle sinnstilstander og relasjoner formidles gjennom kroppsspråk, kontentum, omgivelser og musikk alene. Slik har den mye til felles med den ikoniske kortfilmen The Snowman (1982), som har blitt en juletradisjon på TV også i Norge.
Filmens animasjonsstil opererer med store fargeflater og lite detaljer. Sjø, strand og fjell er malt i brede lag av blått, gult og gyllent mens skogslandskapene bevrer som store grønne masser. Nattsekvensene og drømmesekvensene er konseptualisert som sylskarp kullstift i svart/hvitt. Noen steder skimter vi glatte CGI-bevegelser, men mesteparten består av rå, håndmalte primærfarger – litt som Miyazakis Matisse-inspirerte deler av The Wind Rises (2013). Rollefigurene, på sin side, er utført med nesten Hergé-aktig enkelhet: spisse neser, kullsorte klinkekule-øyne og naturalistiske bevegelser.
Kort fortalt fremstår The Red Turtle som en hybrid av fransk-belgisk animasjonsstil á la Le Petit Prince og Ghiblis mer impresjonistiske teknikker. Den japanske innflytelsen finner man også i en del komiske elementer, som de delvis antropomorfiserte krabbene som til stadighet omsvermer hovedpersonen. Kanskje ikke så rart, med tanke på at Ghiblis mesteranimatør Isao Takahata er involvert som kreativ produsent.
Dette enkle animasjonslandskapet gjør det lettere å fokusere oppmerksomheten mot historiens universelle tematikk. Det handler ikke bare om overlevelse og naturharmoni, men også om tap, lengsel, kjærlighetsbånd, ambisjoner og mennesker som sosiale vesener. Så universelle er temaene og deres iscenesettelser at den kan forstås like mye av barn som voksne, vestlige som østlige, industrialiserte som urinnvånere.
Muligens ligger også noe av filmens svakhet i dette voldsomt brede nedslagsfeltet. De Wit insisterer på å presentere de mest følelsesladde sekvensene med utilslørt emosjonell retorikk; det skal ikke levnes noen tvil om hvordan tilskueren skal forføres. Det er synd, fordi med litt mer tilbakeholdenhet – som filmen ellers etterstreber – hadde vi blitt mer investert i rollefigurenes skjebner også.
Det blir imidlertid misvisende å gjøre et altfor stort poeng ut av eksessen. Det holder lenge å hengi seg til det poetiske filmspråket og det sublime som eksisterer i alt det vakre. Vi opplever hele øyas topografi og pulserende liv gjennom den ordløse hovedpersonen: vind som uler gjennom hulrom i fjellet, løv som rasler i tett urskog, bølger som skyller gjennom tærne på stranden, sirissene som penetrerer det monokrome nattemørket. Det er en film som både finner sted og tar seg tid, men som aldri føles kjedelig. Tvert i mot føles den mer som en sinnstilstand; en kroppslig tilstedeværelse.
Når disse sanselige skildringene blandes med et magisk premiss, resulterer det i en form for magisk realisme. Denne dobbelheten kommer også til uttrykk i et par nesten vektløse drømmesekvenser, der de rene linjene og den sylskarpe fargekontrasten samarbeider med komponist Laurent Perez‘ gåsehudfremkallende korpartier til å skape frittstående tablåer; tablåer som nesten fremstår som kortfilmer i seg selv.
The Red Turtle våger å benytte et utradisjonelt filmspråk og tempo for å formidle en tilgjengelig, universell tematikk, og kombinerer det beste fra både europeiske og japanske animasjonstradisjoner for å skape en omsluttende, sanselig kinoopplevelse. Vi krysser fingrene for at denne får norsk kinodistribusjon, som et spennende alternativ til Pixar og Dreamworks.