Den beste filmmusikken fra Cannes 2016

Cannes 2016: Selv om filmene som vises i Cannes sjeldent forbindes med utadvendt bruk av originalskrevet musikk, tilbød årets utgave av festivalen fem svært minneverdige partiturer.

Alternativ, europeisk film prioriteres gjerne høyt i Cannes’ konkurranseprogrammer, og innenfor denne «tradisjonen» er det uvanlig å bruke store mengder ikke-diegetisk musikk. Man har en idé om at den kommer i veien for en sosialrealistisk stil, eller forstyrrer en meditativ sinnstilstand som etterstrebes i mer poetiske, eksperimentelle filmuttrykk. Med andre ord: Man er redd for å «sentimentalisere» for mye.

Originalskrevet musikk glimret derfor med sitt fravær i konkurransefilmer som I, Daniel Blake, Bacalaureat, Sieranevada, Personal Shopper og Toni Erdmann. Men — heldigvis fant man også eksempler på filmer med større musikalsk tilstedeværelse; filmer som våget å la den originalskrevne instrumentalmusikken oppta og innta en fremtredende posisjon i uttrykket. Særlig fem soundtracks utmerket seg.

*

1. The Neon Demon (Cliff Martinez)

Nicholas Winding Refns syrlige dypdykk ned i Los Angeles’ kyniske moteindustri er en oppvisning i deilig, audiovisuell eksess – i balanserte tablåinnstillinger, skarpe kontraster og smidige variasjoner over lys, mørke og drømmeaktige fargefiltre. Et av de viktigste og mest slående elementene er likevel Cliff Martinez‘ mørke discomusikk. Med Drive (2011), Only God Forgives (2013) og nå The Neon Demon fullfører Martinez en slags løselig synthpop-trilogi med den danske regissøren, men sjelden har han vært bedre enn her.

Fra de pulserende rytmene i «The Demon Dance» til de nesten aleatoriske, mer ambiente segmentene for drømmelandskapet, er dette utvilsomt et av de mest underholdende Martinez-soundtrackene til dags dato. For meg står The Neon Demon til og med som det foreløpig beste soundtracket i hele 2016. Musikken blir utgitt digitalt og på CD 24. juni, og deretter på dobbeltvinyl 8. juli.

2. The Red Turtle (Laurent Perez del Mar)

I vår omtale av Studio Ghiblis seneste produksjon skrev vi følgende: «[Filmen] våger å benytte et utradisjonelt filmspråk og tempo for å formidle en tilgjengelig, universell tematikk, og kombinerer det beste fra både europeiske og japanske animasjonstradisjoner for å skape en omsluttende, sanselig kinoopplevelse.»

Mye av denne sanselige opplevelsen må tilskrives komponist Laurent Perez del Mar (for meg et helt uskrevet blad) og hennes hovedsakelig tradisjonelle, symfoniske partitur – med hjertet tydelig på ermet. Hun er ikke redd for å pøse på med verken dissonant dramatikk eller varsomme treblåsere, og bærer egentlig filmens emosjonelle appell helt på egen hånd (ikke minst grunnet fraværet av dialog). Dette kommer særlig til uttrykk i de gåsehudfremkallende partiene for kor i filmens drømmesekvenser. Heldigvis er et album rett rundt hjørnet: The Red Turtle gis ut på Quartet Records allerede 10. juni.

3. Mean Dreams (Son Lux)

Nathan Morlandos kanadiske thriller Mean Dreams ble vist i sideprogrammet Quinzaine des Réalisateurs, og var kanskje litt for potboiler-aktig til å nå de store høydene. Ute på den amerikanske landsbygda stjeler et ungt par narkopenger fra jentas traumatiserte og psykopatiske far (Bill Paxton), og forsøker å flykte fra elendighetene. Den er imidlertid ikke uten lyspunkter – særlig i sine tentative forsøk på å lage en slags coming-of-age-historie og nydelig, rural fotografi av Steve Cosens.

Det beste er imidlertid Son Lux‘ musikk. Lux (aka Ryan Lott) imponerte stort med The Disappearance of Eleanor Rigby (2013) og har fulgt opp med solide Paper Towns (2015) og nå altså Mean Dreams. Her veksler han mellom sitrende elektroniske modulasjoner for spenningssekvensene og luftige Americana-synther for de mer intime scenene. Det er per dags dato uvisst om det vil utgis noe soundtrack, men i lys av kvaliteten regner jeg det for høyst sannsynlig.

Mean Dreams
Mean Dreams

4. Elle (Anne Dudley)

Paul Verhoevens seneste mesterverk Elle har allerede vært gjenstand for euforisk dekonstruksjon her på Montages; en film som verken kan kategoriseres som erotisk thriller eller rape-revenge, selv om den innhar trekk fra begge subsjangere (og flere til). Få har imidlertid ytret seg om Anne Dudleys musikk. Dudley fikk for alvor fart i karrieren da hun tok hjem en litt kontroversiell Oscar for The Full Monty (1997), men det storslåtte soundtracket til American History X (1998) står fremdeles som hennes fremste verk.

I Elle fortsetter hun sitt samarbeid med Verhoeven etter Zwartboek (2006), og det kan virke som om den nederlandske mesterregissøren har gitt henne hjemmelekse: «Lytt til Jerry Goldsmiths idiosynkratiske musikk fra Basic Instinct (1992) og Hollow Man (2000) og legg deg tett opp til samme lydbilde.» Resultatet er sleazy, sensuelt og mørkt romantisk. Dette gjør Dudley med glans, og selv om musikken er mikset nokså lavt i lydbildet, står den tydelig frem i enkeltsekvenser. Det er per dags dato uvisst om det vil utgis noe soundtrack.

5. The Handmaiden (Yeong-wook Jo)

Chan-wook Parks suggerende periodedrama er til tider for komplisert for sitt eget beste, men skyller over deg med sine kammerspill-aktige iscenesettelser: hyperladede billedkomposisjoner, gjentagende motiver, frådende blikk og kronglete rollefigurer. Derfor blir Yeong-wook Jos musikk et av de mest livsnødvendige bindingsmaterialene i fortellingen.

Som så mye annen filmmusikk nå til dags, lener den seg kraftig på en Philip Glass-inspirert form for romantisk minimalisme (tenk Dario Marianelli eller Abel Korzeniowski, eller for så vidt Clint Mansells musikk til Parks Stoker), men er ikke redd for å skru til melodramaet når det trengs. Spesielt en transportsekvens midtveis i filmen står sterkt i minnet, både fotografisk og musikalsk. Nå er det verdt å påpeke at Jo sjelden komponerer all musikken selv; han fungerer mer som en musikalsk koordinator og har ofte med seg et team av komponister bak kulissene (for eksempel Dae-seong Hong). Hvorvidt det også er tilfelle med The Handmaiden, og hvorvidt musikken vil få en soundtrack-utgivelse med eventuelt oppklarende informasjon, er foreløpig uvisst.

*

Det er altså de fem favorittene. Størst forventninger hadde imidlertid undertegnede til Steven Spielberg og John WilliamsSVK, som ble vist utenfor konkurranse. Vi fikk dessverre ikke anledning til å se filmen under festivalen, men noe av soundtracket ble spilt mens Spielberg strenet over den røde løperen. Det nydelige hovedtemaet minnet om en slags krysning mellom Lincoln (2012) og War Horse (2011), mens en del av actionmusikken virket uforholdsmessig vimsete. Vi vil naturligvis returnere til filmen og musikken i forbindelse med norsk kinopremiere.