Omtale

Alkoholens dramaturgi: Et glass til

Et glass til følger alkoholens dramaturgi, dråpe for dråpe.

Danmark er et deiligt land. Det er forbausende kort tid siden det ble ansett som god skikk å dele ut kolde bajere under foreldremøtene i barnehagen og i lunsjpausen på lærerværelset. Det er fortsatt vanlig å drikke en halvliter Tuborg og en lille en med smørrebrødene på en bodega eller taverna om formiddagen, til priser som får storøyde og overskridelseslystne nordmenn på ferie til å glemme kronekursen og bestille dobbel porsjon. Mytologisk sett er Danmark de runde kanters rike, en forbilledlig raushetskultur der moralske pekefingre raskt klippes av – for så lenge man ikke plager andre, kan man være som man vil.

Selv om individuell frihet stadig står sterkt som dansk folkeideologi, har landet måttet tilpasse seg en mer moderne måte å forvalte hverdagens tilgjengelige gleder på. Prestasjonsjag og krevende arbeidsdager er ikke lenger forbeholdt kapitalismens høyborger i Japan og USA, så livets atspredelser bør nytes i porsjoner. Men om virkeligheten ikke nødvendigvis matcher forestillingen om hva det vil si å være dansk, er det imponerende hvordan landet som en slags eneste stor turistattraksjon har evnet å bevare sitt image – for utlendinger senker stadig skuldrene i møte med bløde konsonanter, flat mark og rødrutete duker.

Et glass til er både et oppgjør med og en omfavnelse av dette bekymringsløse danske. Vi møter fire lærerkolleger som skal feire den enes førtiårsdag på en av landets mange utsøkte restauranter, med smaksmeny og tilhørende drikke, frodig presentert av en kelner som ikke bare vil skjenke, men dele av sin kunnskap. Musserende viner skal lede gjestene til franske kornåkere, om de lukker øynene, og den iskalde, seige vodkaen skal varme dem opp fra hjertet og ut. Rundt bordene ser vi mennesker som slurper i seg livet.

Det er bare ett skjær i sjøen. Martin (Mads Mikkelsen) lar seg ikke fengsle av stundens sosiale forpliktelser og ser liksom tomt ut i luften med sine vasne og triste øyne. Han prøver ikke engang å late som han får noe utbytte av det som blir servert. Idet en etter sigende spesielt kompleks rødvin fosser ned i glasset, heller han den raskt i seg, som saft. Alkoholen virker raskt, for plutselig utvikler festen seg til å bli en terapitime, der vennene forsøker å forstå hvorfor Martin er mett og ulykkelig; hvordan dagene hans har sluttet å smake.

Alt ligger til rette for et vanlig inntak av gleder, men rutinene tynger ham ned. Kjærligheten til kona (Maria Bonnevie) ligner en flytebrygge av gamle minner, for i det daglige beveger ekteparet seg parallelt og ikke sammen. Interaksjonen med de to sønnene bærer preg av pliktavlevering («det er pizza i fryseren»), og historietimene på skolen får nedslående tilbakemeldinger fra elever som kjeder seg inn i mobilene sine. Når de innkaller til krisemøte, i frykt for å stille dårlig til eksamen, er bunnen nådd. Den skandinaviske mannens misantropi, og så videre.

Og der sitter han, på fin restaurant, og stirrer ned i glasset som er tomt. Nikolaj (Magnus Millang) blir konstruktiv og initiativrik, og etter noen klunker til, er alle enige om å sprite opp hverdagen – bokstavelig talt. Inspirert av norske Finn Skårderuds teori (som han i ettertid har bortforklart) om at mennesket er født med en halv promille for lite i blodet, bestemmer de seg for å helle nedpå i arbeidstiden, med alkometer til hånds for å ikke overstige denne magiske grensen.

Resultatene er formidable. De blir åpnere og mer til stede i lærergjerningens krevende situasjoner, og elevene lyser opp ved synet av levende mennesker i stedet for pliktoppfyllende ansatte. Glasset er halvfullt! Etter vellykket eksperimentering, bestemmer firkløveret seg for å øke dosen til én i promille, og gledesgrafen fortsetter å peke oppover – selv om de kognitive evnene gradvis svekkes. Alt strømmer, også utenfor blodets påvirkede kretsløp.

Men vaner skaper avhengighet, og snart erfarer de alle at hverdagen ikke lar seg håndtere som før. Glasset renner over. Langsomt resulterer nærheten til verden i en avstand til de andre som bor der, både familier og kolleger. De fire vennene finner tilbake til ungdommen, men resten blir enda eldre enn de var. Den sosiale fintfølelsen erstattes av et alkoholens språk de fleste har erfart at kun fungerer noen få timer av gangen – og helst i ekkokamre.

Hemingway, som var berømt for å drikke jevnt og trutt, men aldri etter klokken åtte om kvelden, utpekes som idol. For unngår de bakrusens knivhugg, kan hver dag bli en fest – om man i tillegg er innstilt på å bli alkoholiker, vel og merke. Selv om dagen er det tabubelagte og kvelden et akseptert mulighetsrom, er det fullt mulig å misbruke dråpene innenfor disse kulturelt opprissede grensene.

Etter hvert blir det synlig at hovedpersonene har ulike utgangspunkt for å mestre utfordringen. Jeg er neppe alene om å for lengst ha notert meg at Thomas Bo Larsens værbitte ansikt og raspete røst har noe typisk alkoholisert over seg, og regissør Thomas Vinterberg har sørget for å gi ham rollen som gjengens egentlige taper, Tommy. Uten familie blir det vanskelig å motivere seg til å følge Hemingways regelbok; når friheten og ensomheten tramper i takt, frister det med et glass til.

Et glass til bør oppleves uten å vite for mye om hva som skjer; følgelig sparer jeg leseren for flere detaljer. Samtidig er jeg nødt til å kommentere dramaturgien, som er filmens store muskel. Et glass til begynner apatisk, blir lett brisen, snart synlig på druen, etter hvert full, nødvendigvis drita, deretter bakfull, for så å bli fysen igjen, og på ny brisen og full. Thomas Vinterberg, hvis talent jeg gang på gang har satt spørsmålstegn ved, har skrevet manuset sammen med Tobias Lindholm (Jakten, Krigen), og sammen evner de å bringe oss tett på rollefigurenes psykologi, men i tillegg undersøke alkohol som fenomen ved å ta opp dets effekter i selve filmens blodstrøm.

Resultatet er at Et glass til verken bejubler ølet og snapsens egenskaper som sosialt smøremiddel, eller drar frem en advarende brosjyre om alkoholismens bunnløse sorger. For alkoholen er, for veldig mange, en del av livet, og derfor også som livet selv. Enkelte erfaringer er så bitre eller vonde at de vaksinerer oss, mens andre er fanget mellom godt og dårlig på en måte som gjør at de vanskelig kan omsettes til læresetninger. Og akkurat slik er det med drikkingen, for rekk opp hånda den som ikke har sanket sin fortjente porsjon kjipe, tilslørte erindringer med litt for mye innabords – og rekk opp hånda på nytt den som ikke har unnet seg en ny enhet etter noen dagers fermentering i stabilt sideleie.

I denne mellomposisjonen identifiserer jeg også noe genuint dansk, bestående av en hverdagslig rasjonalitet som ikke tas til fange av moralen. Ting er som de er, og livene vi lever er ikke alltid så foranderlige som vi tror eller ønsker. Da dansk film ble allemanseie på nittitallet, handlet det mye om timing – at regissørene skjønte at drama og humor var to sider av samme sak, og at mennesker sjelden er skåret ut i papp, preget av agendaer og ideologier vi har internalisert av Hollywood.

Med Et glass til er det som om Vinterberg finner tilbake til denne kvaliteten, som i utgangspunktet gjorde ham til en banebrytende filmskaper. Dogme-sensasjonen Festen (1998) ble en håndgranat av suksess, og reisen videre fremstod prøvende og rådvill, før Jakten (2012) sørget for å reposisjonere Vinterberg som internasjonalt navn. I kjølvannet av den, var det som om usikkerheten rammet ham på ny, og hele åtte år har gått uten en ny, betydelig film.

Stilen i Et glass til er korthogd, uten fakter. Norske Sturla Brandth Grøvlens kamera er i ett med hver eneste scene, en tro tjener som fanger nyansene hos de mesterlig instruerte skuespillerne. Rytmen er påfallende selvsikker, uten å henfalle til mekanikk. Filmen rommer en god porsjon «dansk melodrama» à la Susanne Bier – det blir høy sjø i de mest «plasserte» scenene – men filmens generelle holdning til sitt tema sørger for å bringe skuta i havn.

Filmen starter og slutter med skråblikk på de unge. Kombinasjonen av alkohol og adrenalinet bare tenårene har tilgang på, skaper en tilstand der ingenting er avklart, et absolutt her og nå. Vinterberg binder fortellingen sammen ved å antyde at vi alle søker tilbake til denne ansvarsløsheten, like skjør og uoppnåelig som barndommens lek.

Jeg ble glad av å kjenne meg igjen i hvor vakkert alkoholen virker, når den er som best, og gapskrattet av kompisgjengens elleville sjonglering av sitt eksperiment: Å se en påseilet person forsøke å fremstå edru, foran et kritisk publikum, har vært ustyrtelig morsomt siden stumfilmens velmaktsdager. Melankolien slo til under rulleteksten, idet jeg gjorde regnskap og bekymret meg for egne vaner. Blir det litt for mange enheter i løpet av en uke? Har jeg egentlig glede av sosiale settinger uten giften til hånds?

Slik blir Et glass til en en kilde til både underholdning og ettertanke. En årgangsvin?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>