Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Ingmar Bergmans Det sjunde inseglet (1957) vises fra og med torsdag 8. september – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Det sjunde inseglet (1957) er Ingmar Bergmans mest berømte, hyllede og parodierte film. Historien om ridderen Antonious Block (Max von Sydow) som returnerer fra korstog til et pest-herjet Sverige, satte Bergman på kartet som en regissør i verdensklasse. Selv om tematikken kan virke like mørk som det kontrastfylte fotoet til Gunnar Fischer, virker Bergman opptatt av å finne lyspunktene. 

Det sjunde inseglet blir gjerne oppfattet som en dyster fortelling om døden og Europas mørkeste tidsalder. Noen sekvenser er utvilsomt nettopp dét. Men filmen er også mye annet. Innimellom fremstår den rett og slett som Bergmans mørkeste komedie. Selv ble jeg ganske overrasket over filmens tonalitet under mitt første møte med den, og jeg syns fortsatt at det er noe snodig og fascinerende over filmens ytterpunkter.

Bergman var på ingen måte fremmed for komedie. Faktisk var det denne sjangeren som opptok ham mest i årene før han lagde sitt middelalder-epos. Kvinnors väntan (1952), En lektion i kärlek (1954) og Kvinnodröm (1955) er alle interessante, om ikke direkte slagkraftige, mens Sommernattens leende (1955) rett og slett er en komedieklassiker og Bergmans mest vellykkede lystspill.

Noe alle disse filmene har til felles, er at de kombinerer komediens munnrappe og vittige dialog, dens elementer av slapstick og romantiske stereotypier, med det alvorlige og tungsindige fra dramaet. Selv om han svinger seg langt inn i mørket med Det sjunde inseglet, blander han inn elementer fra komedien, og resultatet er en slags sjangerhybrid, bare med motsatt utgangspunkt enn i de foregående filmene.

Bergman skyr ikke tøys og tull. For eksempel i en sekvens hvor en av skuespillerne i en omreisende teatertrupp blir forført av middelalderens minst subtilt flørtende smedkone, og når smeden oppdager hva som har skjedd, oppstår det en helt latterlig «roast battle» mellom de to mennene.

Særlig Jof (Nils Poppe) later til å være skrevet og spilt for å få publikum til å trekke på smilebåndet. Hans morgenritual innebærer overdrevne lyder når han gjesper, og gurgling mens han skyller munnen, han strekker seg og stuper kråke som en gammel stumfilmkomiker. Når han nesten får bank på det lokale vertshuset, kommer han hjem og uffer seg stakkarslig i fanget til sin kone Mia (Bibi Andersson). Det er selvfølgelig ingen tilfeldighet at Bergman valgte komikeren Nils Poppe til å levendegjøre denne rollefiguren. Han står for filmens kanskje morsomste replikk: «Han er død. Aldeles kolossalt død. Jeg har aldri sett en så død skuespiller».

I den andre enden av skalaen har vi væpneren Jöns (Gunnar Björnstrand). Der Jof spiller på ablegøyer og sårbar maskulinitet, er Jöns staut og brutal, men full av lakoniske bemerkninger, og i mangel på et bedre uttrykk: «bad ass one-linere». I scenen hvor han redder en ung husholderske og deretter blir dyttet vekk idet han forsøker å kysse henne, rettferdiggjør han seg nonchalant med replikken «Jeg kunne ha voldtatt deg». Timingen er så musikalsk og replikken så uventet, at jeg har vanskelig for å se for meg at den ikke var ment som fandenivoldsk humor fra Bergmans side.

Jöns gestaltes av Gunnar Björnstrand, som hadde spilt hovedrollen i de ovennevnte Bergman-komediene. Han hadde en mindre rolle i den mislykkede komedien Djävulens öga fra 1960, før han gikk over til å spille i mørkere dramaer utover 60-tallet. Bergman må ha visst at han kunne balansere mellom det lystige og mørke, og fikk begge deler ut av ham i denne «overgangsrollen».

Det sikreste tegnet på at filmen ikke bare skal leses alvorlig, er fremstillingen av Døden. Om man bare har sett det berømte bildet av den svartkledde skikkelsen på stranda som gjør seg klar til et parti sjakk, har man antakeligvis en oppfatning av rollefiguren som skrekkinngytende og dyster. Men fra første øyeblikk fremstår han sassy rundt sine egne sjakkferdigheter, lattermild og konverserende om stort og smått, underholdt av menneskets søken etter noe mer i livet.

Det er vanskelig å si om det bleke fjeset under den mørke hetta skal sende tankene våre til Dødsriket, eller til klovnesminke, men scenen hvor Døden kommer for å hente en mann som gjemmer seg i et tre, taler i sistnevntes favør. Døden sniker seg opp til treet og ser seg nødt til å sage det ned for å få jobben gjort, mens han forteller mannen i treet på byråkratisk vis at hans tid er omme, at «opptredenen er avlyst og kontrakten innstilt». I mine øyne er dette en av Bergmans aller morsomste scener.

Så hvorfor er Døden framstilt på akkurat denne måten? Kanskje Bergman prøvde å fortelle oss at vi bekymrer oss for mye for det uunngåelige. Filmen er full av mennesker med forferdelig levestandard og et vell av jordiske bekymringer, men hvordan kan døden være ille hvis man hentes av en slik jovial skikkelse?

Så er Det sjunde inseglet en mørk komedie? Både og. Humoren er ofte skarpere enn i Bergmans mer aksentuerte komedier. For Mia, Jof og sønnen deres er fortellingen i hvert fall en komedie i ordets rette forstand, nemlig noe som ender godt. Deres forhold er blant de sunneste og mest hjertevarmende i regissørens filmografi. At man til slutt smiler av deres lykke, er mer sannsynlig enn å overta den eksistensielle angsten til ridderen Antonious Block, selv om filmens rykte forteller noe annet.