Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Otar Iosselianis Once Upon a Time There Was a Singing Blackbird (1970) vises fra og med torsdag 13. november – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Den georgiske auteuren Otar Iosseliani er for de fleste en perifer skikkelse i filmhistorien, men Andrej Tarkovskij regnet ham som en av sine favorittregissører fra sin samtid i Sovjetunionen på 1960- og 1970-tallet. Denne uken viser Cinematekene en nyrestaurert kopi av Once Upon a Time There Was a Singing Blackbird (1970) – den mest anerkjente filmen til Iosseliani – som byr på en sjelden anledning til at flere kan stifte bekjentskap med ham.
Iosseliani ønsket opprinnelig å spille klassisk musikk, han fikk diplom som pianist, komponist og dirigent som ung mann i hjembyen Tbilisi, men vendte seg etter hvert til matematikk- og ingeniørstudier – før han igjen byttet retning og reiste til Moskva for å studere film ved VGIK, den statlige filmskolen som også er verdens eldste (grunnlagt i 1919).
Allerede tidlig i karrieren støtte han på sensurproblemer; eksamensfilmen April (1961, 45 min) ble forbudt av myndighetene, og ikke vist i sin opprinnelige form før den ble programmert i Cannes-festivalens retrospektive seksjon i år 2000. På tross av utfordringene etter filmskolen, debuterte Iosseliani likevel med spillefilmen Falling Leaves i 1966, og tre år senere kom gjennombruddet med Once Upon a Time There Was a Singing Blackbird. Med Pastorale i 1975 fullførte han sin siste film laget i Sovjetunionen.
Det virker nesten bemerkelsesverdig at Iosseliani fikk lage disse tre spillefilmene uten å bli stoppet før de gikk i opptak, og han forklarte senere til Film Comment at dette delvis skyldtes at studiosjefen i den georgiske sovjetrepublikken oppmuntret unge filmskapere til å arbeide fritt og skapende, og delvis fordi Georgia lå i utkanten av denne store føderasjonen.
Likevel ble filmene hans forbudt, særlig etter hvert som sensorene strammet grepet på 1970-tallet. Pastorale ble eksempelvis stanset av sovjetisk sensur før noen offentlige visninger og lå usett i flere år, inntil den ble gjenoppdaget og presentert for et internasjonalt publikum i Forum-seksjonen på Berlinalen i 1982, der den ble belønnet med FIPRESCI-prisen.
Iosseliani fikk deretter tillatelse fra de sovjetiske myndighetene til å forlate landet. Med suksessen fra Berlin etablerte han seg tidlig på 1980-tallet i Frankrike og begynte å jobbe der, men sluttet aldri å returnere til Georgia for å lage film. I motsetning til mange av sine samtidige regissører i eksil betraktet han ikke seg selv som emigrant. Georgia forble et sentralt omdreiningspunkt i både livet og filmene hans – et sted han stadig vendte tilbake til. Iosselianis ellevte og siste film ble den franske komedien Chant d’hiver (2015), og da han i 2023 døde 89 år gammel, hadde han kommet hjem til Tbilisi for godt.
*
Så hva slags filmskaper var Otar Iosseliani, og hvordan kan vi identifisere hans særtrekk slik de fremstår i Once Upon a Time There Was a Singing Blackbird? Det mest visuelt iøynefallende er regissørens forkjærlighet for lange tagninger, med gjennomtenkte iscenesettelser og kamerabevegelser – plan-séquence, som franskmennene kaller det.
Dette fremstår dermed som hele sekvenser, ofte med flere rollefigurer i dialog, som nesten alltid løses helt uten nærbilder. En effekt av dette er at viktige øyeblikk nærmest kan bli tilforlatelige i Iosselianis filmer, samtidig som mellommenneskelig interaksjon og mimikk uttrykt i helfigur ofte får stå sentralt.
Det grenser tidvis til en slags dokumentarisk observasjon, men denne virkelighetsgjengivelsen sørger han for å bryte opp med enten plutselige innfall av absurd komikk eller at rollefigurer kan stoppe helt opp og la seg fascinere av noe som egentlig er helt hverdagslig. Et illustrerende og poetisk eksempel i Once Upon a Time There Was a Singing Blackbird inntreffer når hovedpersonen kommer inn i et rom der et lite mannskor øver på en a cappella-fremføring, som han straks blir med på – delvis med instruksjoner til noen rundt pianoet om hvordan de skal treffe sin tone i flerstemt harmoni, eller ved å overta stemmen til en av sangerne (som blir opptatt med noe annet). Når scenen er over, fortsetter filmen som om «ingenting» spesielt har skjedd.
Men Once Upon a Time There Was a Singing Blackbird er flere steder feilaktig kategorisert og omtalt som en «musikal» – i eksempelet jeg nettopp trakk frem er riktignok musikken helt diegetisk. Så man bør heller følge denne rettesnoren for å identifisere hva slags etikett som passer: Iosselianis skildring er en slentrende film, som følger en distré ung mann rundt i Tbilisi gjennom en dag av hans liv. Gia (Gela Kandelaki) spiller pauke i et orkester, og er kronisk forsinket og ufokusert – vi ser ham dukke opp i siste øyeblikk for å slå de avsluttende trommerullene i øvelser, til dirigentens store frustrasjon, og like raskt som han dukker opp, forsvinner han videre.
Han er en flanør, som lar oppmerksomheten flyte hit og dit – han holder flere kjærester på vent og vandrer rundt i et Tbilisi som kan minne om Paris. Og her ser vi også at Iosseliani er fra generasjonen som ble voksen da de franske nybølgefilmene revolusjonerte filmkulturen, og lot seg inspirere. I Once Upon a Time There Was a Singing Blackbird er det flere scener som helt tydelig henter ideer fra nybølgen. Vi får blant annet se hovedpersonen spasere mellom kastanjetrær og langs brede gater, som om han eksisterer i samme urbane landskap som i Agnès Vardas Cléo fra 5 til 7.
Gia bor samtidig hjemme hos sin mor, og virker på ingen måte som et selvstendig voksent menneske – han gir løfter, bryter dem og undrer seg samtidig over hvorfor alle er så frustret over ham. En annen illustrerende scene som tegner opp rollefigurens stadig selvmotsigende oppførsel, inntreffer når han mistenker at han er syk, men får beskjed av legen sin om at han bare er lat.
Iosseliani balanserer mellom sympati og observasjon i sitt presise portrett av denne georgiske slabbedasken, en mann som stadig skuffer menneskene rundt seg. Regissøren har i de fleste av sine andre filmer et ensemble i fokus, eller en episodisk struktur i manuset. Once Upon a Time There Was a Singing Blackbird er egentlig hans eneste sammenhengende, tradisjonelle fortelling om én hovedperson.
Men hvis man skjematisk sett kunne omtalt dette som et konvensjonelt narrativt premiss, er filmen alt annet enn forutsigbar og tradisjonell. Iosselianis rastløse og retningsløse hovedperson blir etter hvert også en sørgelig figur, og når filmen er over føles den vel så mye som en eksistensiell tragedie som et humørfylt portrett.
I likhet med Jacques Tati bruker Iosseliani lite dialog, men desto mer idérikt lyddesign. Bruken av lyd blir en integrert del av bildenes visuelle påfunn, og hverdagens små akustiske detaljer får skape rytme: et kyss, et knirkende gulv, en tikkende klokke, en dør som smeller eller storbyens støy i gatene. Humor oppstår i samspillet mellom menneskene og alt som omgir dem i et lydbilde som gjenspeiler det samme observerende, ofte komiske perspektivet som preger filmene hans.
Otar Iosseliani er altså en regissør med et særegent blikk for rytme og observasjon, der menneskelig adferd og små nyanser i hverdagen får rom til å tre frem. Hans filmer kombinerer en tilsynelatende enkel struktur med en frihet i fortellerteknikk og visuell komposisjon som skiller ham fra mer tradisjonelle samtidige. Melankoli og absurditet forekommer ofte side om side, og fortellingene gir sjelden klare svar på spørsmålene som stilles, så disse verkene krever en åpen og aktiv tilstedeværelse fra tilskueren.
Å oppdage Iosseliani i dag gir et innblikk i en filmskaper som har arbeidet i utkanten, både geografisk og filmhistorisk, men som like fullt har hatt innflytelse i internasjonal filmkultur. Særlig har han blitt omfavnet i Frankrike, der han var mentor for regissører som Julie Bertuccelli (som også har laget et dokumentarportrett om Iosseliani). For nysgjerrige cineaster inviterer hans filmografi til et studie – her kan man finne et usedvanlig filmspråk rikt på ideer, som fortsatt ikke er tilstrekkelig utforsket.
Den nyrestaurerte versjonen av Once Upon a Time There Was a Singing Blackbird gir nå et sjeldent og verdifullt innblikk i dette universet, og gir publikum anledning til å oppleve Iosseliani slik filmene hans opprinnelig var ment å sees.