Fra 15. til 23. januar 2026 er Cinemateket i Oslo vertskap for andre utgave av Ukrainske filmdager. Programkurator Nastya Feschuk skriver i denne artikkelen om filmene i den retrospektive seksjonen, som er viet til ukrainsk poetisk film.
*
Ukrainsk poetisk film står som en av de mest sentrale kunstneriske strømningene i østeuropeisk filmhistorie; den sprang ut av det sovjetiske 1960-tallet som et radikalt estetisk opprør, men til tross for sin betydelige verdi, har den i flere tiår vært nesten fraværende i den moderne filmdiskursen.
På 1960-tallet var Dovzhenko Film Studio i Kyiv møtepunktet for en bemerkelsesverdig konstellasjon av filmskapere. Samarbeidet dem i mellom muliggjorde fremveksten av ukrainsk poetisk film, som kan hevdes å være den mest distinkte, nyskapende og kunstnerisk fullendte bevegelsen i ukrainsk filmhistorie. Under Ukrainske filmdager i Oslo viser vi tre titler som er del av denne epoken: Shadows of Forgotten Ancestors (1965), The White Bird Marked with Black (1971) og Babylon XX (1979).
Disse filmene sto i skarp kontrast til de rigide konvensjonene i sovjetisk realisme, og de introduserte et unikt filmatisk språk: drømmeaktig, surrealistisk og dypt symbolsk. Det var ren visuell poesi. Bevegelsen vokste frem med Sergej Paradsjanovs Shadows of Forgotten Ancestors. De fleste andre auteurene som ble assosiert med denne bølgen, fikk imidlertid ikke noen bred internasjonal anerkjennelse, til forskjell fra Paradsjanov.
Visse filmer ender opp i periferien av verdens filmhistorie ikke på grunn av manglende kunstneriske kvaliteter, men som følge av politiske og historiske omstendigheter. Selv om noen av disse verkene fikk forbigående oppmerksomhet internasjonalt, gjorde mangelen på langsiktig engasjement, og det at de ikke ble satt i noen større kontekst, at de fleste av dem etter hvert ble fullstendig borte fra filmoffentligheten.
Enda mer slående er det kanskje at etter tiår med sovjetisk marginalisering forble ukrainsk poetisk film lite omtalt og diskutert innad i Ukraina selv. Inntil 2010-tallet var mange av disse filmene fortsatt vanskelige å få tak i, selv innenlands. I et post-sovjetisk samfunn med skjøre institusjoner var filmorganisasjoner underfinansiert og arkivene ufullstendige, samtidig som langtidsvirkningene av sensuren i sovjettiden sterkt begrenset deltagelsen i den offentlige samtalen.
Denne situasjonen begynte å endre seg som følge av Ukrainas tiltagende forsøk på å dekolonisere kulturarven sin. Og desto mer som følge av økt internasjonal oppmerksomhet rettet mot Ukraina etter Russlands fullskalainvasjon i 2022. I dag har ukrainsk poetisk film endelig nådd noen av verdens viktigste lerreter, som i nylige retrospektiver hos både Metrograph og Film at Lincoln Center i New York.
Shadows of Forgotten Ancestors er utvilsomt blant de mest bejublede ukrainske klassikerne internasjonalt. Filmen er allment kritikerrost og anerkjent som et betydelig bidrag til verdenskunsten. Den mystiske, karpatiske Romeo og Julie-historien har vakt beundring hos størrelser som Federico Fellini og Martin Scorsese, men internasjonalt har dette mesterverket langt på vei blitt oppfattet separat fra sin kulturelle og politiske kontekst.
Publikum i utlandet kjente stort sett ikke til verken ukrainsk poetisk film som bevegelse, eller hva som skjedde under Kyiv-premieren på Shadows of Forgotten Ancestors – da de første offentlige protestene mot politisk undertrykkelse i Sovjetunionen fant sted, og hvordan dette ble slått ned på med represalier mot deltakerne i etterkant.
Filmen regnes i dag vidt og bredt som den arketypiske ukrainske klassikeren. Den er basert på en roman av den ikoniske ukrainske forfatteren Mykhajlo Kotsiubynskyj og er dypt rotfestet i ukrainske folketradisjoner. Likevel ble den ironisk nok sjelden omtalt som ukrainsk i sin samtid. I fraværet av en kritisk linse på Sovjetunionen som kolonimakt ble filmen, åpenbart ikke-russisk som den enn var, oftest oppfattet som en form for eksotisk modernisme fra den sovjetiske periferien.
Paradsjanovs film fikk bred anerkjennelse for sin visuelle stil. På Ukrainske filmdager nå i januar vil den bli vist i 4K, fra en ny digital restaurering utført av filmlaben L’Immagine Ritrovata, presentert i Oslo for første gang og vel verdt å se selv for de som allerede kjenner til dette verket.
En stor del av filmens rike bildeunivers kan vi takke filmfotografen Jurij Iljenko for. Det nyskapende kameraarbeidet hans skaper en drømmeaktig, nærmest hallusinatorisk opplevelse. Iljenko har selv regien på The White Bird Marked with Black, som også vises i denne serien.
Filmen forteller historien om en familie i de karpatiske grensetraktene mellom Ukraina og Romania, fanget mellom og splittet av skiftende politiske makter. Den dystre handlingen har en ømhet og mykhet i rytmen, og blir beriket av en dyp visuell symbolisme og naturmystikk. The White Bird Marked with Black er en lignelse, befolket av Victor Hugo-aktige rollefigurer; de følger ulike veier, men er alle merket av sårene etter harde tider. Dramaet er skremmende relevant i dag. Som en av karakterene bittert påpeker, er han tvunget til å krysse grensen ulovlig «fra Ukraina til Ukraina».
Filmen ble skrevet i samarbeid med Ivan Mykolajtsjuk, som også spiller hovedrollen, og dessuten spilte hovedrollen i Shadows of Forgotten Ancestors. Han er på en måte limet mellom filmene i dette retrospektive programmet, for den tredje – Babylon XX – er det som ble Mykolajtsjuks etterlengtede regidebut. For mange av hans samtidige kolleger var ikke dette steget bak kameraet noen overraskelse; det var velkjent at hans kreative bidrag til filmene han deltok i gikk langt utover det å gestalte rollefigurer.
Babylon XX er en dypt filosofisk tragikomedie, befolket av et grotesk og trollbindende persongalleri – der alle fremstår sammensatte og menneskelige. Denne filmen, som hadde premiere 1979, mer enn et tiår etter at bølgen med ukrainsk poetisk film hadde fosset frem og blitt slått ned, gjenoppfinner den etnografisk-polyteistiske estetikken fra retningen, samtidig som den gjør forsiktig narr av den.
Selv om Babylon XX springer ut av spesifikke hendelser under de kaotiske årene etter den russiske revolusjonen, føles filmens verden frikoblet fra konvensjonelle forestillinger om tid og geografi. Ivan Mykolajtsjuk benytter seg av en tidløs versjon av det bibelske Babylon som drukner i fordervelse og moralsk forfall, og tar dette bildet i en uventet retning. Vi ender med å spørre oss selv hvem, i dette kaoset, som i det hele tatt er en synder, og hvem som er en helgen.
Til forskjell fra Shadows of Forgotten Ancestors, med sin tidløse kjærlighetshistorie, var både The White Bird Marked with Black og Babylon XX politisk ladet på handlings- og temanivå. Gitt vilkårene som rådet under sovjetisk sensur, hadde de små sjanser til å nå et internasjonalt publikum. Det var allerede et mirakel at disse filmene ble produsert i det hele tatt.
I dag, i en situasjon der det internasjonale publikummet i det minste har en grunnleggende forståelse av den ukrainske konteksten, ser det ut til at tiden endelig er moden for at disse verkene kan bli sett og vurdert på ny.
Vi håper at norske filmelskere vil gripe denne sjeldne muligheten under Ukrainske filmdager til å oppleve disse lenge oversette mesterverkene på stort lerret – og kanskje bli inspirert til å fortsette å utforske ukrainsk poetisk film, en tradisjon som fortsatt har mange oppdagelser å by på.
Oversatt fra engelsk av Åsne Hagen