Alfonso Cuaróns ambisiøse overlevelsesthriller er best når den bare handler om overlevelse – mennesket mot verdensrommet.

«Gravity is not a film of ideas, like Kubrick’s techno-mystical 2001, but it’s an overwhelming physical experience – a challenge to the senses that engages every kind of dread», skriver filmkritikeren David Denby i The New Yorker. 2001: En romodyssé er en naturlig og nærliggende sammenlikning. Åpenbart er begge ambisiøse filmer satt til verdensrommet.

Samtidig er det noe forfriskende tilbakeskuende over Gravity; en nesten gammelmodig fornemmelse av klassisk, inspirert filmskaping i Hollywood, og en original regissørs nyvunne fascinasjon for verdensrommet. Denby har også rett i at Kubrick er metafysisk der Cuarón utforsker den fysiske opplevelsen. Skjønt, i løpet av filmens nitti knappe minutter – en eneste lang spenningskurve som starter på topp og aldri synker – gjøres det også forsøk på å undersøke menneskelige vilkår for åndelig søken i en krisesituasjon. Gravity kommer kanskje til kort når den blir for svevende. Men som overlevelsesthriller er den nesten helt perfekt.

Cuarón synes å jobbe med et premiss om at alle overflødigheter skal vekk; at filmen skal være så komprimert, fokusert og konsis som overhodet mulig. Konkret, ikke eksessiv historiefortelling. For det er mer enn nok kunstnerisk eksess innenfor historiens rammer – allerede fra starten. Åpningssekvensen er en 13 minutters tagning hvor Matt (George Clooney) og Ryan (Sandra Bullock) svever rundt romstasjonen Explorer. En tagning som viser hvor inspirert og utfordrende en klassisk eksposisjon kan gjøres. Den skisserer opp alt vi trenger å vite om rollefigurene og er filmteknisk leken, på grensen til ertende der den ivrer etter å vise frem hva kameraet er i stand til.

Den imponerende tagningen leker seg også tidlig med et av de fremste konseptene i Gravity: det paradoksale ved klaustrofobi i stillhet, tomrom og ufattelige avstander. Mottakeren vet at det før eller siden må begynne å gå galt, og avsenderen venter akkurat lenge nok før han lar det skje. Det skjer ikke så mye på de første ti minuttene. Det er likevel ti minutter med uutholdelig nerve. De kommuniserer bare vissheten om at den midlertidige roen er falsk idyll. Alle vet det, ikke minst fordi filmen er kort; det er åtti minutter igjen, og det er nødt til å være åtti minutter med spenning, for dette skal jo være en thriller. Så slynges romsøppelet inn mot stasjonen, og det eneste som gjelder er å overleve.

Replikkene til Clooney er problematiske. I stedet for å la ham være stoisk staffasje for Bullocks yngre Ryan, som tross alt er protagonisten og en mer interessant rollefigur, skal vi absolutt bli påminnet om hvor stort et sexsymbol Clooney er – det er som om han er nødt til å bemerke sin egen sjarm. Clooneys nærver renner ut i noe som heller minner om en pussig metareferanse enn nødvendig karakterbygging (samtidig er det vanskelig å tenke seg at noe annet ville ha skjedd med den opprinnelige rolleinnehaveren, Robert Downey Jr.).

Men det blir også en påminnelse om at Gravity er på sitt aller beste når manuset er som mest fraværende. Det er når maskinene svikter og kommunikasjon umuliggjøres av mangelen på noen å kommunisere med – når astronauten er alene i tomrommet – at ubehaget er totalt og kvelende. Disse sekvensene, som heldigvis opptar mesteparten av filmen, vet Cuarón å overlesse med ambient støy, snedig klipperytme og stadig nye uromomenter, alltid et nytt hinder. Det som skjer med Ryan er et hinderløp av set pieces. Hver gang hun kommer seg videre, oppstår også en ny felle. Det er enkelt, effektivt og klaustrofobisk.

Den økonomiske spilletiden underbygger følelsen, men føyer også til en fornemmelse av at alt som skjer er nødvendig slik det forløper seg. Deler av billedbruken er kanskje litt uforløst – navlestreng- og livmorsymbolikk med alle romstasjonenes løse tråder – men hindrer aldri thrilleren i å tre frem. Det er heller de presserende thriller-elementene som overskygger tilløpene i symbolikken. Det er like greit.

Det kinematografiske uttrykket er hele tiden variert, i konstant brytning: dvelende og søkende i de lengre tagningene, frenetisk og oppjaget i de hektiske sekvensene. Filmen er imidlertid alt annet enn oppstykket – variasjonen er elegant og nødvendig. For kameraet bidrar bestandig, uansett hvilket blikk det inntar, til en nervøs overtone. Det gjør at de langsomme scenene over jorden ikke bare er svevende og vakre. De er faretruende stille. Stilen er selvsikker og estetikken helhetlig – helhetlig nervøs. Emmanuel Lubezki er allerede en av de beste i sitt fag; han har en særegen evne til å lete etter poesien der den måtte finnes (Children of Men, The Tree of Life), og til å sy sammen fragmenter i historien til en helhet. Verken Bullock eller Clooney gjør seg bort, men det er fristende å dra en tabloid vending og si at Gravitys største stjerne og prestasjon er Lubezki bak kameraet.

Som barn ville Alfonso Cuarón enten bli filmskaper eller astronaut. Han blitt en anerkjent filmskaper, men astronaut kommer han aldri til å bli. Uten å sentimentalisere for mye kan man kalle Gravity for Cuaróns forsøk på å tilnærme seg det han ikke vil komme til å oppleve selv. Filmen er hovedsakelig båret oppe av den konstante spenningen, men også av den endeløse fascinasjonen for verdensrommet, romteknologi, astronauter og romfart. Det er fortsatt mange som drømmer om å bli astronauter. Den uunngåelige vulgariseringen av denne fascinasjonen er romturisme for de ytterst få, de pengesterke.

Gravity er langt fra noen lavbudsjettsfilm – høyteknologisk, kostbar, skutt foran blue screen og lansert i imponerende 3D – men inviterer oss dødelige ut i verdensrommet for prisen av en kinobillett. Den er et uttrykk for en regissør som fortsatt er utrolig fascinert over verdensrommet, over hva man kan gjøre med en film som foregår over jorden. Og innen akkurat den «sjangeren» er Gravity allerede en av de beste.