Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. John Schlesingers The Day of the Locust (1975) vises fra og med torsdag 17. oktober  – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

John Schlesingers urovekkende og ugjestmilde Hollywood-fortelling The Day of the Locust (1975) er som den stygge andungen i en fin familie. Den hadde premiere i 1975 – samme år som Haisommer og Gjøkeredet – og ble laget av en auteur i toppsjiktet da ‘New Hollywood’ var i sitt senit, mellom Gudfaren, Chinatown og Taxi Driver, og studioene ga all kunstnerisk makt til regissørene. Så hvorfor ble den aldri en del av kanon?

Cinematekene rundt om i landet henter denne uken frem The Day of the Locust igjen, om ikke fra glemselen så i alle fall fra en uavklart plass i filmhistorien. Schlesingers gjennombrudd kom med Darling i 1965 før han nådde toppen med Midnight Cowboy i 1969, som både traff tidsånden, vant en rekke Oscar-priser og spilte inn mye penger. Sistnevnte er fortsatt hans mest kjente film, men også Marathon Man, Sunday Bloody Sunday og Billy Liar er høyt ansett. Så hva er det med The Day of the Locust som gjør den til en uønsket gjest i det gode selskap?

Jeg har faktisk aldri sett filmen før, og nå som jeg omsider har gjort det, kan jeg forstå hvorfor den ikke har vært mer populær. Det er ikke fordi dette er et mindre interessant verk, men fordi den biter så hardt og nådeløst mot sine egne. The Day of the Locust er nesten som en filmkritikk i seg selv, har det blitt sagt, en selvkritisk trojansk hest – montert opp som et speilbilde inne hos Paramount Studios, og fylt med skildringer av elendighet som ikke mange andre tragedier kan overgå.

Selv om jeg har kjent til at dette er en usminket skildring av livet i Hollywood på 1930-tallet, var jeg ikke helt forberedt på akkurat hvor lite optimisme som er å spore i denne fortellingen. Sidney Lumet, som selv laget Dog Day Afternoon og Network omtrent samtidig, har sagt om The Day of the Locust: «How can Schlesinger shit where he eats?»

Filmen er basert på Nathanael Wests roman fra 1939, og presenterer et så dystopisk blikk på Hollywood og råttenskapen filmindustrien bygget seg rik og mektig på, at det oppriktig talt er fascinerende at den i det hele tatt har blitt laget. Handlingen utspiller seg på 1930-tallet, like etter at lydfilmen har gjort mange stumfilmkunstnere arbeidsløse samtidig som mange nyankomne forfattere med talent for dialog blir sysselsatt (blant dem West, opprinnelig fra New York), og vi følger en rekke mislykkede drømmere fra det lavere sjikt i «drømmefabrikken» – de usynlige streberne.

Blant dem finner vi den noe naive, men likevel ambisiøse illustratøren Tod Hackett (William Atherton), som drømmer om å jobbe seg opp som scenograf. Han flytter inn i et nedslitt leilighetskompleks i Hollywood (ikke ulikt det Betty ankommer til hos tanten sin i Mulholland Dr. [2001], den første av mange paralleller til Lynchs film), og der møter Tod et rikt rollegalleri av naboer som også skal bli sentrale i filmen.

Blant dem er Faye Greener (Karen Black), en søkende ung kvinne fanget mellom sitt ønske om berømmelse og livet i skyggen av de store stjernene. Hun bor med sin far Harry (Burgess Meredith), en eldre vaudeville-skuespiller – et symbol på Hollywood-tradisjoner fra pionértiden – som alle har skjønt at tilhører en utdøende rase. I tillegg møter vi etter hvert også Homer Simpson (Donald Sutherland), en ensom og usikker regnskapsfører som ved en tilfeldighet møter Faye og blir besatt av henne.

Forfatter Bret Easton Ellis gjenoppdaget The Day of the Locust under starten av pandemien i 2020, og snakket samme år inngående om filmen i podkastepisoden Movies About the Movies – og dette var første gang jeg for alvor noterte meg at Schlesingers film-om-filmbransjen er verdt å se.

I all sin groteske, og til slutt nesten apokalyptiske iscenesettelse av Hollywood, er dette virkelig en brutal kontrast til hvordan vi er vant med å se drømmenes by på film. The Day of the Locust har ingen interesse av å redde sine rollefigurer fra triste skjebner eller sende dem ut på tapre heltereiser. Både roman og film plukker fra hverandre den glinsende fasaden som enkeltmenneskene ofrer seg for – en tynn overflate som skjuler hvordan deres drømmer leder til desperasjon og til slutt fortvilelse.

Hverken West eller Schlesinger virker å ha noe til overs for Hollywoods formidable ideer om seg selv, og holder isteden fast på en mørk, fordreid refleksjon over det vi ofte omtaler som «gullalderen» i Hollywood. Forventningene til suksess og glamour erstattes av korrupsjon og kroppslig forfall. Etterfulgt av død og glemsel. Jeg mener å huske at Ellis beskrev romanen som «a chronicle of wasted souls,» og nå forstår jeg at denne beskrivelsen er treffende. (Boka er visst også mer surrealistisk og flytende der filmen blir realistisk og konkret. Som en skjebnens ironi døde forfatteren tragisk nok i en bilulykke året etter romanen kom ut.)

På 1970-tallet fikk regissører hos studioene større frihet til å utforske mer komplekse temaer, og dette særtrekket ved New Hollywood-epoken gjentas kanskje til det kjedsommelige – men har fått ny betydning i vår tid, da Hollywoods egne «mellomfilmer» nærmest ikke lages lenger og studioene knapt snakker om tematikk i det hele tatt. («How to Capitalise an IP to Maximize Profits» er vel det nærmeste vi kommer et slagord i Hollywood anno 2024.)

Men uansett: John Schlesinger var en fremadstormende figur den gang, og etter suksessen med Midnight Cowboy valgte han å brukte sin posisjon til å få laget prosjekter som var særlig viktige for ham. Han hadde lest Wests roman, og fikk Paramount med på å finansiere en påkostet filmatisering av The Day of the Locust. (At de mest kompliserte sekvensene filmens tredjeakt er gjort helt uten digitale effekter, kan få enhver ung regissør i dag til å bli stum av beundring.)

Drømmen som blir et mareritt blir virkeliggjort i overbevisende detalj på lerretet, men kritikerne var i sin tid delt i mottagelsen. Nå føles Schlesingers visjon nesten forutseende, men den gang var dystopien kanskje i utakt. Pauline Kael i The New Yorker mente det ambisiøse narrativet og de mange ulike rollefigurene ble som «a mosaic that never comes together», men jeg opplever at de tragiske fragmentene nettopp må være tilstrekkelig løsrevet fra hverandre, slik at den store metaforen i sluttsekvensens voldsomme kaos kan rettferdiggjøres.

Bruken av visuelle virkemidler, som Schlesinger utviklet i nært samarbeid med mesterfotograf Conrad Hall, understreker det tragiske flettverket. Ofte inkluderer bildene dystre farger og skarpe skygger, i kombinasjon med Californias varme solskinn, og denne kontrasten etablerer en uhyggelig følelse av ubalanse.

Harry og Faye er far og datter i hver sin ende av livet og karrieren, og legemliggjør ideen om Hollywood som et dødsritt. Harry er en aldrende entertainer fra en svunnen tid, en trist klovn med utgåtte triks, som bukker under med et desperat smil om munnen. Flere av skjebnene i The Day of the Locust blir som allegoriske brikker i West og Schlesingers ønske om å fortelle om menneskene i det nye og nådeløse Hollywood. Det er ikke plass til den nostalgiske sjarmen fra tidligere epoker, den er fortært av kynisme og grådighet.

Det er også verdt å merke seg hvordan Schlesinger leker med kontrastene mellom de ulike rollefigurene. Tod, som er drevet av begjær og ambisjoner, står i sterk motsetning til Homer, som er en nærmest passiv tilskuer i sitt eget liv. Donald Sutherlands rollefigur er en mann som aldri virkelig har grepet sjansen, mens Tod overstiger ulike hindre – flere av dem moralske – i sin bevegelse mot drømmenes forførende kraft.

The Day of the Locust traff kanskje for nært i sin tid, men står nå høyere i anseelse. Andre har senere også skildret Hollywoods mørke hjerte, og filmer som Damien Chazelles Babylon, Coen-brødrenes Barton Fink og nevnte Mulholland Dr. deler alle en felles sensibilitet. Men det er noe unikt med Schlesingers tilnærming. Der disse andre eksemplene på ulike måter adresserer industriens mystikk og filmmediet som en illusjon, tar The Day of the Locust oss enda dypere inn i galskapen som et realistisk fenomen, det håndfaste marerittet som oppstår når drømmen smuldrer opp. Der Chazelles Babylon fremstår som en frenetisk, hyperaktiv hyllest til Hollywoods dekadanse og kinoens magi, er The Day of the Locust mer som en stille, snikende skrekkfilm som trekker deg ubarmhjertig inn i uhyggen.

Mest tydelig blir dette kanskje i filmens avsluttende sekvens, der en storslagen filmpremiere langs Hollywood Boulevard utvikler seg til en eksplosjon av vold – som om all undertrykt frykt og svelget fornedrelse endelig finner et utløp. Det er en grusom, men effektiv metafor for hvordan Hollywood fortærer deg levende, og spytter ut de som ikke klarer seg.

Byen blir en upersonlig kraft og et skarpt bilde av den virkeligheten som skapes av en industri drevet av penger og makt. Enkeltmennesket er underordnet business, og Schlesinger stiller spørsmål ved hvor mye av seg selv man bør være villig til å gi for å nå toppen. Det er kanskje litt plumpt og en «innlysende» innsikt, men poenget resonnerer fortsatt i dag, all den tid vi kontinuerlig ser konsekvensene av det umettelige behovet for berømmelse og suksess.

The Day of the Locust er uhyggelig, men også vakker og tankevekkende, og står i dag frem som en film om mer enn bare Hollywoods mørke sider – den er også et detaljert, filmhistorisk portrett av en epoke som på godt og vondt ga oss kunstformen vi alle drømmer oss bort i.