Det er vanskelig å forstå hvorfor festivalene i Cannes og Venezia skjøv fra seg Bertrand Bonellos Nocturama, og dét uten å begrunne hvorfor. Etter å ha sett filmen, er det nemlig åpenbart at avvisningen skyldes frykt for dens tematiske innhold, og ikke en kunstnerisk vurdering – at Bonello griper inn i samtiden på en måte vi opplever som konfronterende og ubehagelig.

Er det ikke nettopp slike filmer festivaler har som mandat å løfte frem? Nocturama er dessuten langt mindre spekulativ enn man kunne forventet – ja, nesten politisk korrekt i sitt åpne blikk på terror som fenomen. Virkelighetens Paris har vært offer for rystende (liksom religiøst funderte) IS-angrep, men i Bonellos fiksjon er det slett ikke «de andre», men franske «aktivister» – en gruppe ungdommer og studenter av ulik etnisitet – som står bak en serie omstendelig planlagte eksplosjoner.

Multikunstneren Bertrand Bonello knyttes gjerne opp mot New French Extremity, en samlebetegnelse for filmer som utforsker eksplisitt sex og vold, forbundet med navn som Gaspar Noé (Irreversible) og Catherine Breillat (Romance). I mesterverket L’Apollonide («House of Tolerance», 2011) skildret Bonello livet på et fransk luksusbordell på tampen av det nittende århundret, og lot denne berømte overgangsfasen i menneskenes historie, fin de siècle, ramme inn et sensuelt miljøportrett, drapert i plysj og tunge gardiner.

Fokuset var de prostituertes nære relasjoner og felles drøm om å få nedbetalt sin gjeld og forlate underverdenen – kanskje til og med bli «reddet» av velstående kunder. Bonello anvendte her moderniteten som en utløser for forstyrrede begjærspraksiser; idet mennesket tvinges mot rasjonelle prinsipper og forlater naturen og erotismen, gir dette seg utslag i ukontrollerbar overskridelsestrang.

Nocturama virker mer avmålt enn regissørens tidligere filmer – som om den er klar over sitt eget ansvar for å forvalte tematikken på en «uanfektet» måte – men slekter på både Le pornographe (2001), Tiresia (2003) og nevnte L’Apollonide ved å fremstille mennesker som må ta steget over i ukjente farvann for å føle at de lever; som blir opphisset av å overskride seg selv og utsettes for fare.

Vi følger aksjonen trinn for trinn, mens klokkene tikker og ymse grensesnitt siver inn i kamerainnstillingene, som for å understreke nåtidighet og relevans, et akutt her og nå; at dette er terroren i det digitales tidsalder, der hundrevis av menneskeliv kan være prisgitt et tastetrykk. Lange steadicam-tagninger følger rollefigurenes smidige bevegelser gjennom byen; et komplisert mønster av planlagte tilfeldigheter og overlapninger avtegnes, og de unge anarkistene utviser iskald disiplin, holdt i sjakk av nervøsitet.

Et relativt ukarismatisk ensemble, for skuespillerne er åpenbart instruert til å fremstå distanserte og skjerpede; emosjonelt utilgjengelige, både for oss og hverandre. Som i L’Apollonide, må vi observere, lytte, overhøre. Vi innlemmes i fellesskapet som idé og struktur, i langsomt tempo, uten å på noe tidspunkt bli godt kjent med hver enkelt person.

Populisme, fanatisme, polarisering, segregering, gruppetenkning. Bonellos prosjekt kan fremstå i overkant tendensiøst og  ferdigtygd, dessuten pragmatisk i sin balanserte skildring av et tenkt scenario, uten egentlig innlevelse eller vitebegjær. Når filmen sier hvem som helst kan bli en terrorist, er det egentlig mer enn et forutsigbart og tannløst postulat?

I andre halvdel skjer det en interessant perspektivendring. Gruppen samles i et nattestengt handlesenter, eller snarere et eksklusivt magasin à la Galerie Lafayette, og rammes av en synlig fascinasjon for denne kapitalistiske lekeplassen. Her i valgfrihetens paradis kan de meske seg med hyllemeterne, alle produktene, som var de nocturnal animals, i skjul for omverdenen. Enhver ideologisk overbevisning («vi burde sprengt dette i lufta også») trumfes av sanselige fristelser. Overskridelse – igjen.

Det metaforiske varehuset skaper naturligvis assosiasjoner til George A. Romeros apokalyptiske klassiker Dawn of the Dead (1978), der paringen av zombienes kjøttsult og den barrikaderte (siste rest av) menneskehetens fråtsing resulterte i bitende konsumkritikk.

Bonellos omdreiningspunkt kapres av Coca Cola-kidz, slik vi husker dem fra Jean-Luc Godards filmer – i oppdaterte versjoner, uten Karl Marx på innerlomma. En generasjon som ikke har kjempet for stort annet enn retten til å ha sterke meninger om alt, og til å ytre dem fritt, uten hensyn. Bonello spør oss: Er ideologi viktigst som identitetsmarkør, som presentasjon og forestilling? Og hvis disse tenåringene er ideologisk motivert, hva dreier det seg egentlig om? Mangler generasjon Z en grunn å stå på?

Det snakkes om å gjøre ende på arbeidsgiverforeningen, kontor- og statsbygninger blåses i lufta. Høyreekstreme er de avgjort ikke, disse tvilerne, men vi har heller ikke å gjøre med et rødfarget studentopprør à la Zabriskie Point (1970). Det vesentlige synes å være en reaksjon mot apatien i det kapitalistiske velstands- og overflatesamfunnet, uten å peke i noen bestemt retning. Anarkisme og nihilisme, med andre ord.

Paradoksene gjør Nocturama dypt fascinerende, om enn vanskelig å elske. Det er en film uten patos, med urokkelig pokerfjes, syrlig observerende og bare unntaksvis kommenterende. Bonello stoler på at publikum bidrar med egne vurderinger – en djervhet man er nødt til å beundre i en tid der mediebildets retorikk altfor ofte skyver virkeligheten ut i ytterkantene.

Nocturama er effektiv motgift til Marine Le Pens bredt distribuerte vrangforestillinger om at Frankrike ikke kan ødelegges fra innsiden.