Cannes 2019

Fundamental humanisme: Dardenne-brødrenes Unge Ahmed

Cannes 2019: Styrken ved Dardenne-brødrenes film om radikalisering, Unge Ahmed, er at årsaksforklaringene henvises til bakgrunnen. Ingen skyldfordeling, ingen oppskrifter på hvordan moderne samfunn skal motarbeide det irrasjonelle, ingen enkle dikotomier.

På samme tid kan man spørre seg hvorfor de belgiske Gullpalme-brødrene i det hele tatt har valgt å lage en film om temaet. Er det tilstrekkelig å bare vise frem verden slik den er, uten å eksplisitt bearbeide eller reflektere?

Egentlig, såfremt observasjonene i seg selv rommer en innsikt. Robert Bressons underkjente Djevelen, formoder jeg? (1977) er en av historiens beste filmer om ideologi som fenomen nettopp fordi den aksepterer potensialet for frihet i en nihilistisk verdensanskuelse, at alt – sett med nattsyn, eventuelt klarsyn – bare er dritt uansett. I stedet for å psykologisere, iakttar Bresson ørsmå nyanser, uten å la oss få øyekontakt, fordi han forkaster iscenesatt humanisme. Det som er der, er der. Kameraet verken kan eller bør omforme materialet til å bli megetsigende på en måte som skaper forsoning og balanse.

Når Unge Ahmed unntaksvis høres ut som lyden av en sur blokkfløyte, er det nettopp fordi filmen forsøker å kompensere for uteblivelsen av informasjonsstrømmen og den tabloide, sensasjonalistiske analysen vi forbinder med massemedia, og naturligvis er overforet av.

I løpet av de første ti minuttene tegner Dardenne-brødrene en eksposisjon med så tykke konturer at jeg nervøst fornemmet en manglende evne til å leve seg inn i ungdomskulturen de ønsker å fremstille. Har de rett og slett blitt for gamle til å la oss sive inn i kompliserte kommunikasjonsformer og dertilhørende grensesnitt? Fraværet av sosiale medier i filmen er i beste fall absurd og i seg selv et filmfilosofisk standpunkt («vi ønsker å renske vekk alle forstyrrelser for å ta menneskene i nærmere øyesyn»), i verste fall lettvint og naivt.

Den velmenende, oppofrende læreren som blir angrepet med kniv av eleven hun har tilbragt så mye tid med. Ahmeds mor som nyter alkohol, uten å kjenne et stikk av synd. Søsteren med skvulpende utringning. Den manipulerende imamen med en hvitvaskende kolonialforretning. Disse «arketypene», kategoriseringene, gjør filmen uren. Det virker som om Jean-Pierre og Luc har kranglet og inngått kompromisser. Skal Unge Ahmed være en didaktisk eller rent observerende film som våger å stille til skue og dermed la diskusjonen være opp til oss som tilskuere, vel vitende om at vi allerede vet, men ikke nødvendigvis forstår?

Samtidig er det innlysende at de to erfarne regissørene stadig forholder seg til virkeligheten med den samme ydmykheten og observasjonsevnen som i Løftet (1996) eller To dager, en natt (2014). Brødrenes berømte humanisme handler om måtehold, om å ikke bli retorikere som skjærer ut mennesker i papp, som ikke griper inn i situasjonene. Og straks det dramatiske premisset er unnagjort, finner filmen sin toneart. Vi følger Ahmeds opplevelser i møte med en ungdomsinstitusjon, og på et gårdsbruk der han blir utplassert for å erfare en ny type kontakt. Han er redd for å ta på dyrene, og for å kysse den forelskede, jevnaldrende jenta som er ansvarlig for kuene og fjøset. Det er ikke lett å bli klok på hva som gjør henne øm overfor Ahmed – han er en eneste stor sammentrekning, han går innover, liksom flater ut seg selv av ydmykhet overfor noe forestilt større.

Det er her kjærligheten for menneskelig atferd avtegner seg. Ahmed responderer og gjennomgår interne konflikter med seg selv og sin overbevisning, for har han ikke like stor rett til å leve livet sitt som andre? Vi kan merke hvordan tvilen gnager på beina hans, den desorienterte, innesluttede gutten med det store apparatet rundt seg, fortvilende og tross alt optimistiske på hans vegne. Alle vil grave ut og kultivere det gode i ham, men selv er han usikker på hva dette er for noe, hvordan det bør komme til uttrykk, hvor det hører hjemme, hvilken menighet han skal sogne til og underlegge seg.

Britenes foretrukne sosialrealistiske auteur, Ken Loach, har blitt sintere med årene, regelrett pissed off, jamfør Gullpalme-vinneren I, Daniel Blake (2016) og årets Sorry We Missed You, der hvermannsen utsettes for grotesk utbytting med falske lovnader om autonomi fra kyniske, men tross alt like stakkarslige mellommenn. Dardenne-brødrene var tilnærmet aktivistiske i To dager, en natt, tett på hovedpersonens brystkasse, uten å tangere Loachs melodramatiske grep. I Unge Ahmed tar de ti skritt bakover, kanskje fordi de helt oppriktig sliter med å skjønne Ahmed, eller simpelthen ikke ønsker å forstå.

Denne berøringsangsten er filmens problem, men også dens vesen. Det er klumsete å kritisere Unge Ahmed for alt den ikke er, ettersom de kunstneriske valgene – med unntak av de innledende fugene – fremstår konsekvente, uten et tenkt forhandlingsrom.

Her er Ahmed. Han er et menneske. Det perfekte menneske, slik den danske dokumentaristen Jørgen Leth skildrer det i sin verdensberømte kortfilm (1968) ved samme navn? Kanskje. Han har en munn som åpner og lukker seg, øyne som flakker og ser, armer og bein i bevegelse, en stemme som snakker. Vi kan ikke motstride at han er, at han finnes, at han har tanker og følelser som grundig overveier hvordan han skal forholde seg til verden.

I denne fremstillingen ligger det noe fundamentalt empatisk.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>