Skuespilleren som auteur – en dialog om Laura Dern, «acteurism» og Inland Empire

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. David Lynchs Inland Empire (2006) vises fra og med torsdag 9. januar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Inland Empire (2006) er fortsatt regissør David Lynchs siste spillefilm, og denne uken returnerer den i remastret utgave på Cinematekene. I sentrum for den gåtefulle filmen står skuespiller Laura Dern, og i dialogen nedenfor diskuterer vi hennes bidrag i lys av begrepet acteurism – altså at aktøren foran kameraet i seg selv etterlater en egen signatur, ved siden av auteuren bak filmverket.

Forlaget Fireflies Press har de siste årene utgitt en serie med ti små monografier under etiketten Decadent Editions, og beskrevet det som «a series of ten books about ten films, one for every year of the 2000s.» Ulike kritikere og skribenter har blitt invitert til å dykke ned i hver sin enkeltfilm fra 2000-tallets første tiår, og den amerikanske kritikeren Melissa Anderson valgte seg Inland Empire.

Tidlig i sitt essay løser hun opp i leserens forventning om at boken vil by på en tolkning eller analyse av hva Lynch prøver «å si» med filmen, og inviterer isteden til en original, overraskende vinkling: Hun vil diskutere Laura Dern sitt helt spesifikke gestalt. Hennes skikkelse og fremtoning, ikke bare rolletolkningen i seg selv, men også Derns fysiske vesen, slik det har festet seg i filmens bilder. Og for å gjøre dette henter Anderson frem begrepet acteurism («acting as authorship», som en utvidelse av auteurism), opprinnelig anvendt av kurator Dave Kehr hos MOMA, som programmerte en serie filmvisninger under den overskriften.

For oss i Montages har det vært inspirerende å lese de hittil utgitte essayene i Decadent Editions – i 2021 skrev vi om Nick Pinkertons bok om Goodbye, Dragon Inn – og da Inland Empire nå returnerer med visninger på syv norske cinematek, ble vi umiddelbart påminnet om Melissa Andersons fascinerende diskusjon.

Redaktørene Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen går her i dialog om Melissa Andersons bok og Derns rolleprestasjon i Lynchs film.

*

Karsten (K): Cinematekenes visninger av Inland Empire er jo en perfekt anledning for oss til å diskutere denne filmen igjen – spesielt med Melissa Andersons bok, som gir et nytt perspektiv. Jeg skal også erkjenne at gjensyn med senere Lynch-filmer ikke har vært på toppen av agendaen de siste årene, men jeg har returnert til 80-tallsfilmene hans, og Laura Dern fikk jo sitt definitive gjennombrudd i Blue Velvet (1986), da hun fortsatt var tenåring.

Lars Ole (LO): Ja, og Anderson løfter blant annet frem øyeblikket i Blue Velvet der Derns rollefigur Sandy innser at Jeffrey (Kyle McLachlan) har hatt en seksuell relasjon til Dorothy Vallens (Isabella Rossellini) og sprekker opp i et skjærende, gråtkvalt skrik: «Dern contorts her mouth into a fanthomless rictus of humiliation and pain, a frown so expansive that it appears taffy-pulled.» Dette er Derns urscene, der publikum for første gang får oppleve registeret til hennes lange, elastiske ansikt, dets maleriske kvaliteter.

Om sjokkscenen «alle husker» fra Inland Empire skriver hun:

In fact, the most distilled depiction of horror in Inland Empire, arises from the grimace that creeps across Dern’s visage during one of Nikki’s many deranging moments of existential free fall. Spotlit as she hurries down, in slow motion, a narrow path – who is she running from? – Nikki pushes right up against the camera; her face, now bathed in a smeary yellow light, fills the frame. From her open mouth, a gruesome rectangle, seems to emerge a scream no less piercing for its silence.

A gruesome rectangle! Men det er en presis beskrivelse av hvor sjokkerende denne dekonstruksjonen, Picasso-en, av Derns ansikt fremstår.

K: Laura Dern er en skuespiller med stor rekkevidde, men hun er på sitt absolutt mest tøyelige i Inland Empire. Anderson argumenterer for at Dern ikke bare «bærer» filmen, men også omformer den i kraft av sitt spill. Hun navigerer gjennom lag på lag av identiteter, og det føles som om hun nærmest er med på å skape filmens struktur – eller kanskje mangelen på struktur – i sanntid.

LO: Men til tross for dens attraktive puslespill-kvaliteter, er det ikke særlig mange som nå ville rangert Inland Empire i det øvre sjikt av Lynch-filmografien. For etter den deilige estetikken i både Lost Highway (1997) og Mulholland Drive (2001), er den visuelle ideen her en slags post-dogme, kornete hjemmevideo.

K: Ja, dette husker jeg var en uro hos Lynch-fansen før Inland Empire i sin tid hadde premiere. Lynch gikk over i digital utforskningsmodus, forlot 35mm og plukket opp noen DV-kameraer (med bistand fra den norske fotografen Odd Geir Sæther). Men det gir et ekstra forstyrrende visuelt preg til filmen, og er kanskje lettere å fordøye nå i 2025.

LO: Før vi går videre, kunne du forsøkt deg på en kjapp beskrivelse av plottet her? Det føler jeg nesten er en filmquiz-oppgave i seg selv, og du pleier å være god på det.

K: Vel, fortellingen – hvis vi kan kalle den det – er kaleidoskopisk, om en skuespiller som gradvis mister grepet om virkeligheten. Vi følger Laura Derns rollefigur Nikki Grace, som får en hovedrolle i en ny film og snart begynner å gli inn og ut av ulike identiteter, parallelle verdener og sin egen fortid. Historien blir aldri lineær, men desto mer man fristiller seg som tilskuer, desto mer fascinerende blir opplevelsen.

Som nevnt i innledningen øverst her i saken, er jo Melissa Anderson heller ikke veldig opptatt av å «løse» filmens gåter i sitt essay. Og hvis man bare studerer Derns rolleprestasjon, som hun gjør gjennom prismet acteurism, blir diskusjonen også ganske mye friere. Lynch er dessuten egentlig ihjelanalysert. Og acteurism-begrepet utfordrer oss til å tenke nytt om samspillet mellom regissør og skuespiller, uten egentlig å svekke auteur-teorien, men snarere å utvide den. Eller slik oppfatter jeg Anderson i alle fall.

LO: Etter at kritikeren Andrew Sarris importerte auteurteorien til USA i 1962, ble den raskt utfordret av bl.a. Pauline Kael. Hun var av den oppfatning at konseptet om at én kunstners bidrag var det viktigste innad i filmverk ikke burde begrenses til regissøren, for av og til var det en skuespiller, fotograf eller produksjonsdesigner som var styrende for visjonen. Og hvor ofte er det ikke vi her på Montages tar oss i å påpeke at den egentlige auteuren i en film er fotografen – eks. med Janusz Kaminski i Dykkerklokken og sommerfuglen (2007) eller Anthony Dod Mantle i Rush (2013).

Samtidig er det litt vanskeligere for meg å akseptere en skuespiller som en films styrende kraft, simpelthen fordi det trekker oss ut av filmens språk og over på teaterscenen. Selv i en film som Tár (2022) ville jeg vært forsiktig med å si at Cate Blanchett er auteuren – for hun er jo styrt av Todd Fields manus og regi. Og det samme gjelder Inland Empire, som jo har Lynch sin signatur skrevet over hele seg. Men selve materialet, ansiktet hele filmen er bygget rundt, det er Dern sitt. Det er ingen film uten hennes utseende og fakter. En kan si at Inland Empire er based on Laura Dern. Ja, det går an å si.

Og det er vel Melissa Andersons poeng, at ettersom så mange Lynch-filmer er plukket fra hverandre i gåtefulle analyser som gjør mer skade enn gagn, er det hensiktsmessig å tilnærme seg Inland Empire fra en litt annen vinkel enn det tradisjonelle auteurperspektivet.

K: Uten Dern ville Inland Empire fortsatt vært en Lynch-film, men kanskje ikke gitt oss den samme emosjonelle reisen? Lynch har uansett alltid hatt en dobbel kvalitet: filmene hans er både kompromissløse og visuelle, og samtidig forteller- og formmessig sett «romslige» nok til å gi skuespillerne mulighet til å forske i rollefigurenes dualitet og scenenes mysterier – en slags frihet som gjør dem enda mer minneverdige i hans filmer.

LO: Hun har selv beskrevet denne innspillingen som unbelievably freeing: «You’re not sure where you’re going or where you’ve come from. You can only be in the moment.». Anderson skriver godt om vågestykket:

An avant-garde experiment, an experiment in terror, Inland Empire was an audacious project even for an auteur considered Hollywood’s paradigmatic outré filmmaker. But the risk was surely greater for Dern, who appears in nearly every scene of this three-hour phantasmagoria, who must inhabit multiple characters, all in a state of psychic disintegration. Throughout the film, the actress’s visage is warped and torqued, a distortion abetted by Lynch’s use of murky video, and her body is battered and contused.

K: Murky video, ja. De lette DV-kameraene Lynch brukte i Inland Empire gir ikke vakre bilder, men plasserer oss fysisk nært på Dern. Denne ledigheten gjør henne til en annen type medskaper, og det bidrar til å bryte ned skillet mellom rollefiguren og skuespilleren. Og Lynch skaper en rå, nesten improvisert kvalitet i dette møtet, som også føles helt i tråd med filmens kaotiske univers. Dern blir jo selve personifiseringen av dette, men samtidig beholder hun en emosjonell kjerne.

Så disse to elementene, Lynchs idéverden og Derns aura, er kanskje der acteurism og auteur-teorien kan møtes.

LO: Derns spillestil er jo egentlig spesielt godt egnet for stumfilm; mange av scenene som gjør mest inntrykk i Inland Empire er ordløse. «In several segments, Dern utters not a word,» påpeker Anderson, «notably when Nikki/Susan slowly expires on Hollywood Boulevard; in that moment, she astoundingly communicates, by opening her mouth just a little wider or narrowing her eyes slightly, the unimaginable loneliness or dying while being surrounded by largely unconcerned strangers.»

Samtidig er det jo noe med Derns stemme som griper så sterkt. Anderson beskriver den som unbearably vulnerable: «Conversely, in Dern’s more voluble scenes, as in the long soliloquy, her impeccably calibrated inflections make us fully aware of the potency of speech.» Dern er en sånn en som gråter litt når hun snakker; hun og Juliette Lewis gjør det, og blir inntagende og litt skumle fordi de fremstår så sårbare, at de kan knuse.

KOg kanskje det er akkurat derfor Inland Empire står som et så godt eksempel på hva acteurism kan være. Dern har en så tydelig stemme, at hun blir en slags medkomponist. Dette er noe Anderson virkelig får frem i boken sin, og jeg tror det er en refleksjon som kan inspirere oss når vi ser filmen på nytt denne uken.

*