Venezia 2014: Abel Ferrara er ute av stand til å lage likegyldige, late filmer. Bak det sure oppsynet og de svarte solbrillene, finnes to øyne med et særlig blikk for visuell historiefortelling.

Forsmedelige Welcome to New York signaliserte et comeback på den internasjonale filmscenen tidligere i år, med Gérard Depardieu i storform (bokstavelig talt), som en svinsk versjon av den franske politikeren Dominique Strauss-Kahn – til glede for alle som kan nyte en god sjikane. En fortelling om den italienske poeten og filmskaperen Pier Paolo Pasolini må sies å være et vågestykke for Ferrara. Prosjektet var på ingen måte dømt til å lykkes, for biopic-sjangeren kan ta luven av den beste, mane frem rutinens mette blikk hos den kåteste filmkunstner (Bertrand Bonellos Saint Laurent er et ferskt eksempel).

I en kronikk om nye veier for dansk film i 1939, skriver Carl Th. Dreyer følgende:

Der er enighed om, at Danmark er nærmere til at optage en H.C. Andersen-film end noget andet land. Der er også enighed om, at der må ydes en sådan indsats i penge og arbejde, at filmen bliver et værdigt udtryk for vor store, nationale digter (…) Det er et højt og berettiget mål at sætte sig, og man må håbe, at de, der har modet til at give seg i lag med denne store opgave, også er sig både vanskelighederne og ansvaret bevidst.

Skildringen må være enkel, simpel og sand. Ingen andre hensyn end rent kunstneriske og æstetiske bør spille ind.

Dreyers anmodninger er stadig relevante, for Hollywoods fantasiløshet forårsaker at det lages flere biografiske filmer enn noensinne. Hvis man følger mesterens råd om å ikke la andre hensyn enn det rent kunstneriske og estetiske være avgjørende, er det mulig å lage noe enestående. Det har Ferrara gjort med sin Pasolini.

Et utall spillefilmer, diktsamlinger, romaner, teaterstykker og essaysamlinger. Ateist, kommunist, blasfemisk, homofil. Rettsaker, forfølgelse, sensur. Pasolini var i konstant bevegelse hele livet; han rev ned og bygget opp, konfronterte og forførte.

Ferraras film ligner et dikt eller en sang, der strofene består av montasjer og sekvenser; pulserende gjentakelser, som sammen skaper en fornemmelse av mannens personlighet. Dette er ikke beretningen om Pasolinis liv og levnet, men et utsnitt fra hans siste døgn på jorden.

Pasolini har nettopp ferdigstilt sitt – og kanskje filmhistoriens – mest kontroversielle og uspiselige verk, Salò (1975), basert på Marquis de Sades 120 dager i Sodoma. En helvetesvisjon om fascismens siste bastion: et gods i byen Salò, ved Gardasjøen i Nord-Italia. Filmen dytter tilskueren mot torturistenes blikk, disse Satans libertinere i aristokratisk forkledning, som ydmyker en gruppe nakne tenåringer på stadig mer eksessive og motbydelige måter (– sitatet «Alle overdrivelser er til det beste» innleder Salò). Man føler seg medskyldig, får lyst til å spyle filmen av seg.

Salò og mordet på Pasolini, like før filmens premiere, har alltid vært uløselig knyttet til hverandre, som deler av et uhyggelig kretsløp (– «en sirkel av mani, en sirkel av blod, en sirkel av dritt»). Konspirasjonsteoriene forbundet med Pasolinis død er mange, men Ferrara styrer klokelig unna. Det får være tilstrekkelig å skildre hendelsen, på stranden i Ostia; koreografert som en skrekkens dans i nattemørket. Mens bølgene slår inn mot land i bakgrunnen, bankes livet ut av Pasolinis 53 år gamle kropp.

Som resten av filmen, er fremstillingen realistisk og mytologisk på samme tid. En slik tilnærming skyver oss tett på mennesket og kunstneren – jeg kunne formelig kjenne pusten hans blåse gjennom lerretet – men sørger også for at «legenden» ivaretas og forsterkes.

Det er Willem Dafoe som gestalter Pasolini. Fysiognomien hans signaliserer skjulte krefter, og hans grasiøse Pasolini-positurer gjør at vi uten problemer kan akseptere den engelske dialogen. Kameraet smyger seg rundt Dafoes spinkle kropp som en katt, iakttagende på kritisk avstand. Langsomme kjøringer, i halvsirkler, tegner et usynlig gjerde rundt figuren, en avgrensning ikke engang Ferrara kan overskride – uten at Pasolinis nærvær føles mindre intenst av den grunn. Grepene er enkle, men ladet; føles tunge i hånden. Pasolini er en konsis og formbevisst film, som delvis adapterer regissørens estetikk, særlig i sin mise-en-scène, preget av sort treverk, beige flater og ornamenterte fliser.

Pasolinis far var fascist og løytnant i det italienske forsvaret. Moren var av en annen ideologisk oppfatning, og sønnens favorisering av henne resulterte i uvanlig sterke bånd mellom de to. Så uadskillelige var de, at Pasolini levde sammen med sin mor hele livet. I noen særdeles vakre scener, antyder Ferrara hverdagsmennesket Pasolini. Et hjemmekjært «mannebarn», avhengig av rutiner og trygghet.

Samtidig vet vi at Pasolini var drevet av sterke, tidvis destruktive seksuelle impulser, og kastet seg ut i det ukjente – et sjansespill som førte til hans endelikt. Hans begjær overfor unge gutter lignet det man kunne finne hos antikkens skulptører, og hans fetisjering av tenåringers hårlokker, muskulatur og kjønn ga seg også til kjenne i kunsten hans. (Pasolini jobbet opprinnelig som lærer, men mistet jobben etter seksuell omgang med elever). Ferrara antyder denne siden av Pasolini, men virker mest interessert i å fange hvordan han tenkte; hvorfor kunsten i seg selv og ideene om kunstens funksjon oversteg alt annet i livet hans. I enkelte sekvenser, «illustrasjoner» til den ufullførte romanen Petrolio, er det som om vi glir inn og ut av flyktige assosiasjoner og tankerekker.

Filmens eneste svakhet er scenene med Pasolinis faste skuespiller og elsker Ninetto Davoli, som i sin iver etter å fange det karnevaleske hos regissøren – og da særlig tonen og spillestilen fra Livets trilogi, som han selv spilte bærende roller i – bikker over i ren parodi. Davolis store gester, rødmussede ansikt og gråsprengte hår har liksom en annen tekstur enn resten av fiksjonsuniverset. Dette er bare en skjønnhetsfeil, for intensjonen med å bruke Davoli er god, men «flekken» blir ekstra synlig fordi filmen ellers virker fullendt.

Pasolini var alltid i konflikt med sin egen samtid, og henvendte seg ofte til mytene. Det var som om han stanset ved disse kildene, igjen og igjen, drevet av evig skjønnhetslengsel og urokkelig tro på kunstens potensial til å skape en bedre verden. Ferraras Pasolini fanger denne lidenskapen, på kanten av stupet.