Hybris eller langfinger? «Snyderis vulgaris»-faktoren preger Rebel Moon

«Everyone has an angel. A guardian who watches over us. We can’t know what form they’ll take. One day, old man. Next day, little girl. But don’t let appearances fool you. They can be as fierce as any dragon.» Sucker Punch (2011)

*

Zack Snyders romopera Rebel Moon oser av regissørens varemerker, men det er ikke lett å bli klok på hva hans filmatiske prosjekt egentlig er for noe.

Zack Snyder er litt som Melodi Grand Prix – noe folk elsker å hate, men fascineres av likevel. Det samme må sies om regissørens hyperambisiøse Rebel Moon-prosjekt, et påkostet epos produsert for Netflix og nylig relansert på strømmetjenesten i sin utvidede director’s cut-utgave (over to deler).

Snyder blir gjerne assosiert med begrepet vulgar auteurism, en sympatisk kritikerbevegelse som vokste frem på 2010-tallet der kommersielle sjanger-regissører burde og skulle bli behandlet med samme oppriktighet som etablerte kunstfilmskapere. Det er likevel noe mer ekstremt med Snyder som skiller ham fra en Tony Scott eller Paul W.S. Anderson eller til og med stilbror Michael Bay – en helt egen form for outrert galskap som vi noe vidløftig kan døpe «snyderis vulgaris». Her er det ikke lenger kun snakk om hvordan historiene iscenesettes, men hva han egentlig vil med filmmediet som sådan.

Snyderis vulgaris

For å komme tettere på et prosjekt som Rebel Moon, og vurdere om det hele er særlig vellykket eller ikke, er det nødvendig å ha noen knagger å henge tankene på. Sitatet fra Sucker Punch (2011) øverst i artikkelen illustrerer et sentralt tematisk auteurtrekk hos Snyder: en fascinasjon for beskyttere – guardians – og en alltid tilstedeværende trussel fra korrumpsjon. Med stor makt kommer som kjent stort ansvar, og beskytterne rundt oss balanserer ofte på en knivsegg mellom medmenneskelighet og ondskap:

I debutfilmen Dawn of the Dead (2004) er politi og vaktpersonell like antagonistiske som zombiene. I 300 (2006) kjemper de tapre spartanerne både mot perserne og egne overbevisninger for å beskytte sitt territorium. I Watchmen (2009) møter vi superhelter med egne indre demoner. I den ofte glemte animasjonsfilmen Legend of the Guardians: The Owls of Ga’Hoole (2010) er beskytterne gjennomført sympatiske, men må hanskes med korrumpsjon i egne rekker. I Sucker Punch er det både foreldreroller og helseinstitusjoner som får gjennomgå. I Man of Steel (2013) må Supermann først avfinne seg med sin gudeaktige beskytterrolle før hans makt får skumle konsekvenser midtveis i Justice League (2017).

Jeg leser ikke dette som noen politisk ladet institusjonskritikk, men en viss interesse for de psykologiske mekanismene bak, og ikke minst de audiovisuelle mulighetene disse tilbyr. Alt utspiller seg på det Lars von Trier ville kalt et røvmytologisk plan, der visualiseringen, overflaten, gir inntrykk av et dyp som ikke finnes.

Kanskje er det derfor så mange av filmene hans foregår i oransjemusset overgangslys, fra natt til dag eller dag til natt. «I hildringstimen er det godt å seile», synger Erik Bye, men det er ikke kun skjærgårdsromantikk. I døgnets overgangsfaser kan det oppstå drømmeaktige visjoner i horisonten, «hildringer», som eksisterer et sted mellom fantasi og virkelighet. Det perfekte rommet for eksternalisert psykologi og mytologi. En evig solnedgang.

Innenfor denne veldig konstruerte fargeskalaen skaper Snyder kontinuerlige bevegelser. Inn og ut, stopp og start, foran og bak. Den utbredte bruken av snap zooms minimerer behovet for unødvendige klipp, og tillater små fokusdrypp innenfor travle actionsekvenser. Saktefilm og speed ramping trekker tempoet ned til tilnærmet stillstand i de mest spektakulære utsnittene, før det hele trekkes opp igjen. Og så putter han med jevne mellomrom inn storslagne tablåer, gjerne med hovedpersonen – eller beskytteren – tett på bakenfra med landskapet ruvende majestisk i bakgrunnen.

Hvis dette er essensen av snyderis vulgaris, er det ikke spesielt merkelig at han gjennom sin karriere har befattet seg med søkkrike universer som rommer alt han måtte ønske seg. Det er nesten forutbestemt at han på et eller annet tidspunkt ville bevege seg inn i romopera-sjangeren – kanskje den rikeste av dem alle.

Romopera

I likhet med Sucker Punch og til en viss grad Army of the Dead (2021) er Rebel Moon et heloriginalt konsept som ikke er basert på eksisterende materiale, og dermed et unntak i Snyders filmografi. Men det må selvfølgelig forholde seg til en veletablert ogutbrodert sjanger – en risikabel affære som både kan resultere i innflytelsesrike mesterverk som Star Trek, Star Wars, Avatar og Dune, men også haltende forsøk som i beste fall kan puttes i kultkategorien (The Last Starfighter, Starcrash, The Black Hole).

Romoperaen har tradisjonelt vært en familievennlig sjanger, som i Luc Bessons herlige overflødighetshorn Valerian and the City of a Thousand Planets (2017) i nyere tid. Men den har samtidig blitt møtt med alternative, mer subversive tolkninger, spesielt i TV-serier som Battlestar: Galactica (2004-2009) og The Expanse (2015-2022), der toleransen for «voksne» temaer, vold og sex er høyere.

I Rebel Moon favner Snyder om begge disse aspektene. Det er aldri noen tvil om hvor stor plass Star Wars fyller. Der George Lucas særlig så til Kurosawas The Hidden Fortress (1958) for inspirasjon, ser Snyder til eviggrønne De syv samuraier (1954) i sitt premiss om landsbyen som må forsvares mot overmakten, og jakten på krigerne – beskytterne – som kan utføre oppgaven. Men det er også mer bokstavelige referanser til Lucas’ mastodont: Hovedpersonen Kora/Arthelais (Sofia Boutella) har mye Luke Skywalker i seg (og befatter seg med jordbruk på en øde planet), de snubler innom en bar som er snytt ut av nesen på Mos Eisley-kantinen, en slave kjøpes fri på tilnærmet samme måte som Anakin i The Phantom Menace (1999), The Motherworld er Imperiet i ganske lik bekledning.

Samtidig skal alle referanser skvises gjennom Snyders vulgaris-kvern. Korn faller til jorden som Martha Waynes perler i Batman v Superman: Dawn of Justice (2016), silhuetter fryses i motsol, omgivelser innkapsles i flammer og glør. I den svakere enden av beholdningen er de onde fryktelig onde, og de gode fryktelig gode (og begge deler ekstremt enkle). Det største feilsteget er den pompøse, teatrale og inderlige dialogen. De beste romopera-filmene er ikke som vanlige sceneoperaer – her er «librettoen» naturlig og realistisk ettersom landskapet rundt allerede er mektig og stort. Det bryr ikke Zack Snyder seg om.

Hans største og viktigste ønske er likevel å tilføre sjangeren rikelige mengder sex og vold. Det fikk han ikke lov til i den originale, mer familievennlige versjonen av Rebel Moon som kom på Netflix ved juletider i 2023. Til gjengjeld har han fått tilnærmet carte blanche i den utvidede director’s cut-utgaven som ble sluppet på strømmetjenesten 2. august.

Utvidelser på godt og vondt

Filmhistorien har flere eksempler på middelmådige filmer som løftes til mesterverk via en utvidet director’s cut. Ridley Scotts Kingdom of Heaven (2005) er kanskje det ultimate referansepunktet i så henseende, men Snyder selv presterte noe lignende med sin utvidede versjon av Justice League (2021) som fikk selv en superhelt-lei kyniker som undertegnede til å måpe av begeistring. Rebel Moon er ikke på dette nivået, men det er interessant å se hvordan deler av hans visjon både famler og lykkes på en større flate.

Kanskje inspirert av Denis Villeneuves betydelig sterkere Dune, ble også Rebel Moon delt inn i to deler. Den første, Rebel Moon – Part One: The Child of Fire (134 minutter), ble omdøpt til Rebel Moon – Chapter One: Chalice of Blood (204 minutter) i sin utvidede utgave. Andre del, Rebel Moon – Part Two: The Scargiver (122 minutter), heter nå Rebel Moon – Chapter Two: Curse of Forgiveness (173 minutter). Altså ytterligere to timers materiale (121 minutter) fordelt på de to delene.

Selv om Snyder har solgt inn sine director’s cut-utgaver med fynd og klem, er bare noen passasjer markant forbedret. Visse svakheter er tvert imot enda tydeligere når de blir strukket ut i lengde. Man blir – jeg hadde nær sagt som vanlig – sittende igjen med spørsmålet om hva prosjektets mål egentlig er for noe?

Første del var allerede rimelig god i sin originale utgave, men lukket seg mer inne i landsbyen og den Jesus-aktige parabelen i Kora som reiser seg fra små kår til frelser. Rekrutteringsturnéen rundt i galaksen virket forhastet. I sin utvidede utgave, derimot, får man tid til å oppleve mer av beskytternes hjemplaneter. Reisen, med mulighet til å definere hver enkelt verden med sin egen visuelle identitet, er en grunnleggende bestanddel av alle gode romoperaer. Det er uforståelig hvorfor dette ble så brutalt kuttet ned i originalversjonene, hvis filmatiske geografi tidvis fremstod uhåndgripelig.

Men mest av alt ligger forskjellen i sex og vold. I den utvidede, R-sertifiserte utgaven dytter Snyder inn to saftige softcore-sekvenser – én i første del med Kora og landsbyens alfahann, og én i andre del med Kora og – med norske øyne – den svært lite eventyrtitulerte antihelten Gunnar (Michiel Huisman). Begge med varighet langt utover rimelighetens grenser.

Voldsestetikken skrus opp til hundre. Chalice of Blood starter med en lengre, mørk prolog der det onde Imperiet/Motherworld etableres gjennom hovedskurken Atticus Noble (Ed Skrein). Oppgjørets time bades i flammer, glør og natt, mens blodspruten står som jordbærsyltetøy fra tube. Låvekampen mellom Kora og de onde okkupantene i landsbyen skifter i de to versjonene fra knusktørr nevekamp til fuktig splatter.

Andre del av Rebel Moon hadde i utgangspunktet store problemer, og inkluderte flere av fortellingens kleineste øyeblikk, f.eks. en landsbyfest med høy muggeføring og en inderlig solo-fremføring modellert på «Pippin’s Song» i Ringenes herre. Men den kunne også skryte av to fantastiske sekvenser: En innhøstingsscene, som i bunn og grunn er en ti minutter lang Müsli-reklame, badet i morgen- og kveldsslys, med duvende korn, svette ansikter, svingende redskaper og «Granka»-aktige kameraknips.

Om det er fordi den ble klippet opp i den utvidede utgaven, eller fordi den stod mer ut i originalen, vet jeg ikke, men den virket mer imponerende i The Scargiver. Det andre høydepunktet er et lengre tilbakeblikk der landsbybeskytternes bakgrunnshistorier blir presentert for oss. Denne typen eksposisjon kan være en uting som trekker tempoet ned, men når det løses på snydersk vis – inderlig og operatisk, ikke ulikt Harmonicas tilbakeblikk i Sergio Leones Once Upon a Time in the West (1968) – er det lett å la seg forføre.

Når de utvidede utgavene samlet sett løfter helheten, er det fordi snyderis vulgaris-elementene får bedre tid til å sette seg i kroppen. Som roboten i filmen (stemmesatt av selveste Anthony Hopkins) – en potensiell beskytter som i første omgang betrakter utviklingen på avstand. I director’s cut-utgaven plasseres han til stadighet i de største tablåene – på fjelltopper, foran folkemengder, i åkeren blant kornaksene – og blir således et identifikasjonspunkt i fortellingen, og i tillegg en meta-aktig observatør.

Men Rebel Moon er fremdeles ikke særlig god, uansett hvilke versjoner man velger seg. Man unnslipper aldri tanken om at dette enten er et forsøksvis mesterverk som klapper fullstendig sammen, en grand folly, eller en svær langfinger fra en regissør som vil røske litt i fan-forventninger.

On the inside, looking in

Zack Snyder er ingen uavhengig gerilja-filmskaper som forsøker å undergrave Hollywood-maskineriet. Han er ikke en som står på utsiden og titter inn, men er selv trygt plassert innenfor den kommersielle filmindustrien. Så man kan hevde at han befinner seg på innsiden og titter inn på sine egne artsfrender – altså en som leker med sjangre, troper og stiluttrykk ved å trekke dem langt forbi sitt metningspunkt.

I dette ligger det ikke nødvendigvis en systemkritikk, men definitivt noe subversivt. Hvis det er tilfelle, vet man aldri helt om han driver gjøn med oss eller om han er oppriktig. Særlig tre scener i Rebel Moon underbygger denne usikkerheten:

Det første eksemplet er én enkelt kamerainnstilling. Den psykopatiske antagonisten med det ironiske navnet Noble våkner fra en helbredelsesprosess og er krakilsk. Med skrik og spetakkel lanserer han seg selv som en Messias-skikkelse. Snyder kommenterer oppførselen ved å ikle ham toga og la et gigantisk, sirkulært lysrør fremstå som en overdimensjonert glorie over hodet hans. Det er ikke bare den korrumperte beskytteren som skal tematiseres her, men kanskje også hele «ondskapsromantikken» i romopera-filmer.

Det andre eksemplet omhandler attentatet på kongefamilien, anført av en svært feil-castet Cary Elwes i rollen som kongen (i seg selv en meta-kommentar?). Mens familien føres inn i et lagerrom mot sitt endelikt, sitter en maskekledd strykerkvartett (!) i enden av rommet og følger begivenhetene med eteriske, dissonante strofer, som var det orkesteret i Mel Brooks’ Blazing Saddles (1974). Hysterisk morsomt, veldig flott, men utvilsomt med et pirk i siden til romopera-fansen.

Det tredje eksemplet er den overfladiske behandlingen av rollefigurene, og forholdet dem imellom. Vi blir tidlig bedt om å leve oss inn i kjærlighetsforholdet mellom Kora og Gunnar, men Gunnar har karisma som en anemisk løvbiff. Når de store følelsene skal settes i sving mot slutten av filmen, føles det på ingen måte fortjent – i en slik grad at vi med gru minnes forholdet mellom Thorin og Tauriel i Hobbiten: Femhærerslaget (2015).

Spørsmålet er bare om alt sammen er et påfunn fra Snyders side, avansert kødding som et resultat av (for) stor kunstnerisk frihet? En slags kommentar omkring Den Store Hollywood-romansen?

Jeg vet ikke om vi noen gang blir klok på Snyders prosjekt – både generelt og i Rebel Moons tilfelle spesielt. En del av meg ønsker at Snyder har gått inn i dette med full oppriktighet, i et forsøk på å lage sitt magnum opus. En annen gjennomskuer den lave kvaliteten på manus- og regisiden, og ønsker at det er et spill for galleriet – litt som i den velkjente Mad TV-sketsjen der Michael McDonalds voksenbaby plager sin mor med stunts mens han messer «Look what I can do, look what I can do!».

Vi skal være takknemlige for en som Zack Snyder – en regissør med udiskutable auteurtrekk som utfordrer våre kvalitetskriterier og oppfatninger av hva som utgjør en sjanger. Som åpenbart skaper gode diskusjoner ved å gjøre noe, selv om ingen av oss helt vet hva dette «noe» er for noe. Man blir ikke klokere etter å ha sett director’s cut-versjonene av Rebel Moon.