Isen smelter og samler seg opp i veldige kulper under fjellet, forklarer Geoff. På et tidspunkt vil overflaten briste, som en demning, og alt vannet vil skylle over menneskene og drukne alt som lever.

Den aldrende mannen forkynner konsekvensene av samtidens klimaforstyrrelser, men ordene tegner også en metafor. Når innsikter om Geoffs (Sir Tom Courtenay) følelser og fortid løftes opp fra et tidligere ukjent dyp, druknes 45 år med kjærlighet mellom ham og kona Kate (Charlotte Rampling).

«Et virkelig godt drama» – det må sies å være en sjelden betegnelse i 2015. Hollywoods tåreperser smører veien frem mot de mottagelige hjertene våre med glatt såpe; festivalfilmens statiske kamerainnstillinger, sparsommelige dialog og mutte spill omfavner typisk sett ideen om det usagte – altfor ofte uten å si noe som helst.

Andrew Haighs (Weekend) andre spillefilm, 45 år, slekter på «voksen dramatikk» av typen Ingmar Bergman beskjeftiget seg med på seksti- og syttitallet. Under mine to møter med filmen, har tankene særlig beveget seg i retning Høstsonaten (1978) – som jeg virkelig elsker, selv om den tangerer parodien.

Den brungule koloritten, betegnende for «livets høst»; de nitriste ansiktene som stirrer rett inn i kameralinsen (Liv Ullmann kjemper med følelsene bak det som må være et av filmhistoriens styggeste brillepar); det konstante nærværet av noe uoppgjort og bittert mellom mor og datter. Alt dette bidrar til at Høstsonaten av og til – på tross av sitt tunge lass med innsikter og sterke følelsesuttrykk – ligner Ingmar Bergman slik dem som aldri har sett en Bergman-film tror at Bergman-filmer fortoner seg.

Kammerspillet skildrer en mor (Ingrid Bergman) og en datter (Ullmann) som konfronterer hverandre med sannheter så smertefulle at de helst burde forblitt begravd. Samtidig er relasjonen allerede ødelagt, hinsides reparasjon; å se filmen er som å kjøre i høy hastighet mot en fjellvegg.

45 år er like nattsvart som Høstsonaten, men Haighs tilnærming preges av en syrlig bismak, som balanserer det ubehjelpelig triste premisset. Kan utgangen likevel romme et håp?

Filmen skildrer hva som skjer med ekteparet Mercer idet mannen får vite at en kjæreste han hadde i tyveårene, som omkom under en tur i Alpene, endelig er funnet og bragt til et likhus. Katya, som hun het, skled ned i en isbre, og kom aldri til rette – hvilket naturligvis har forårsaket store plager for Geoff. Nå får han muligheten til å se henne igjen, i frossen tilstand; visstnok ikke en dag eldre, preservert av nedkjølingen.

Geoff blir tankefull og legger sorgen han lenge har fortrengt i bløt. Kate viser innlevelse, men rammes også av intens sjalusi, og den vanskelige situasjonen kolliderer med ekteparets 45-årsjubileum. Vil Katjas uventede tilbakekomst fra skyggene ødelegge feiringen?

Kate trår usikkert rundt grøten; frykter sannheten. Geoff vokser inn i seg selv, og gjør subtilt krav på å håndtere følelsene i fred. Gjentatte besøk på loftet, på nattestid, styrker Kates mistanke om at hun ikke har tilstrekkelig innsikt i hva slags forhold Geoff egentlig hadde med Katya, og hvordan dette har formet ham. Var denne kvinnen Geoffs egentlige kjærlighet? Har Kate levd med falske illusjoner og bare vært en erstatning alle disse årene? Alt må leses på nytt; ingenting kan lenger være som det har vært.

Ekteparets hjem bærer på alle minnene, all kjærligheten – eller i det minste minnene om kjærligheten. Her er det klang i tingene, hver gjenstand veier noe; Kate og Geoff har liksom besjelet kopper og kar, lenestoler og gardiner med sine personlige egenskaper.

For hver gang vi setter foten innenfor dørstokken, føles denne «tyngden» mer plagsom enn varmende (jeg tar meg i å lengte etter innklippsbildene av omkringliggende natur – såkalte pillow shots à la Ozu). Det står en bøtte med noe råttent på loftet, og stanken har begynt å sette seg i veggene, i tingene. Vinden suser som et spøkelse gjennom pipen; treverket knirker og knaker på en foruroligende måte. Nå kommer oversvømmelsen.

Det uutforskede mørket ligger tungt over Kates iherdige forberedelser til jubileet – og såpass tradisjonelle er kjønnsrollene, at kvinnen er den som bestiller lokale, sender invitasjoner og legger til rette for at festaftenen skal bli slik de begge burde ønske. Geoff virker apatisk til ståheien, der han projiserer oppmerksomheten mot fortiden, mot et annet liv. Tilstanden er neppe permanent, og Kate har forståelse for at selve timingen er uheldig, men blir like fullt såret over at noe hun trodde var viktig ikke lenger er det.

Kommunikasjonen avslører at de to, på tross av sine 45 år, ikke står hverandre spesielt nære. En smertefull innsikt, både for Kate og oss tilskuere. I kraft av å representere idealet om livslang kjærlighet, er gamle ektepar som oftest prisgitt en øm og respektfull fremstilling på film. Livslang utholdenhet er mer beskrivende for 45 år, og Haigh er uredd for å la Geoff og Kate by på sine verste sider foran kameraet. Dessuten er han påpasselig med å veksle mellom de to hovedpersonenes ståsted og blikk.

Tom Courtenay puster gammel tobakk inn i Geoff, en lavmælt og tilsynelatende harmløs, men absolutt ufordragelig type, som marinerer verden i snobbete, «aristokratisk forakt». Eksempelvis biter han tenner av forargelse over en gammel kamerat som alltid spiller ukulele i sosiale lag, uten større talent. Av og til er det som om samtalene med andre mennesker, og særlig Kate, legger seg som en vond smak i munnen hans; at ordene blir sittende igjen mellom spytt og svelg, og kommer til uttrykk som nasale snøft.

Kate er imidlertid ikke av sorten som ligger i skje inntil alt hennes elskede måtte si og mene; det er kostelig når hun avviser Geoffs innforståtte interesse for Kierkegaard som substansløst åndssnobberi («du har aldri deg kommet forbi de to første kapitlene, haha!») eller gjennomskuer stillheten hans som et tegn på falskhet. Det er noe fryktinngytende ved det misbilligende blikket hennes. Geoff og Kate er i grunnen ganske fæle begge to; de har plutselig blitt fæle sammen. (Mon tro hvordan de ville fremstått hver for seg?)

Charlotte Rampling er en av våre store filmkunstnere, med en dybde og autoritet få andre skuespillere er i nærheten av, og hun er uredd for å vise at alderen tegner streker i ansiktet; at leppene har begynt å henge fuktig utenfor ansiktet, som om livet er i ferd med å si «her forlater jeg deg». I filmens sterkeste nærbilder gir Kate inntrykk av å ha gitt etter for vissheten om noe unngåelig; en siste ydmykelse, et endelig tap. Det er et tungt syn.

Når 45 år likevel ender håpefullt, skyldes det et gjennomgående fravær av falsk romantikk. Som nevnt sørger Haigh for å gi dramaet en syrlig undertone; han tror aldri på kjærligheten mellom Geoff og Kate som det sanne eller gode, og antyder at det er noe ironisk ved at to så erfarne mennesker ikke har større innsikt i seg selv.

Etter flere tiår på vei fra livet, staker filmens siste kamerainnstilling ut en ny retning for rollefigurene. Noen mennesker har det bedre hver for seg, og glasset er bare halvtomt.