Mad Max: Fury Road (2015) er en av de heftigste, turbo-injiserte tablåfilmene i nyere historie. Dessverre kommer George Miller ikke engang opp i femtegiret i forløperen Furiosa: A Mad Max Saga, en coming-of-age-skildring som aldri griper tak.

Etter festpremieren i Cannes har Furiosa stort sett fått gode skussmål i pressen, og flere har påpekt den noe mer varierte fortellerstrukturen og en tydeligere karakterdybde. Etter min mening er dette en misforståelse av hva Mad Max-konseptet er, og tvert imot et argument for hvorfor Furiosa ikke lykkes til det fulle. Selv om universet er rikt nok til å utvides, har en intrikat dramaturgi aldri vært hensikten i denne high concept-baserte serien.

Det er overraskende lite kontinuitet i de fire første filmene. The Road Warrior (1981) refererer i liten grad til Mad Max (1979) (med unntak av en sidekommentar om Max’ familie), og Mad Max: Beyond Thunderdome (1985) går til og med på tvers av seg selv når Bruce Spence – gyro-kapteinen fra The Road Warrior – nå dukker opp i en helt annen rolle. Mad Max: Fury Road er som kjent en nytolkning, med en helt annen Max. Slik sett er Furiosa egentlig første gang man har sett en direkte oppfølger (eller forløper) i dette universet som utforsker mange av de samme rollefigurene og stedene.

Når kontinuitet således ikke har vært en prioritet for George Miller, har han i stedet utforsket hvordan han kan utnytte premisset: Om moralske forpliktelser og avveininger, om samhold og ensomhet og de brutale metodene man tyr til når man er utsatt for et ugjestmildt miljø der alle kjemper om de samme ressursene.

I Mad Max iscenesettes premisset i et rufsete, B-filmaktig format, til dels inspirert av filmer som The French Connection (1971) og Bullitt (1968), med karikerte typer i fri utfoldelse. I The Road Warrior flyttes handlingen til et postapokalyptisk ørkenmiljø og er i seg selv en eneste lang, hard og mekanisk biljakt. Man kan si mye om camp-faktoren i Mad Max: Beyond Thunderdome, men den herlige krysningen av voksenfilm og familiefilm, av Lawrence of Arabia og Indiana Jones, er en definert innfallsvinkel. Mad Max: Fury Road er på mange måter en nytolkning av The Road Warrior – nå iscenesatt som en to-timers biljakt bekledd som heavy metal-musikkvideo.

Her ligger også kjernen til Mad Max-filmenes suksess: Jo enklere utgangspunkt for handlingen, dess større audiovisuelle utfoldelsesmuligheter – strukket til maksimumsgrensen med hyperopulente Fury Road. I et slikt landskap er det ikke behov for mangefasetterte rollefigurer og tradisjonelle fortellermønstre. Det er egentlig ikke behov for særlig mye dialog heller. I et nylig intervju med The Telegraph kommer George Miller med følgende påstand: «The problem with dialogue is that it tends to slow things down. Film is a medium often best enjoyed at high speed.» Mindre dialog og eksposisjon, mer opplevelseskunst.

Derfor er det også oppsiktsvekkende at Furiosa hjemsøkes av nettopp slike problemer, selv om tittelfiguren har få replikker. Ambisjonen om å gjøre dette til en annerledes Mad Max-film er det ikke noe galt ved – en coming-of-age-film om Furiosas bakgrunn kunne fungert utmerket om Miller hadde lagt alle kluter til og gjennomført med stålvilje. I stedet blir resultatet hverken-eller, både-og, og en forflatning av hele konseptet.

Dette kommer til uttrykk allerede fra starten av, der korn, sand og rødmussethet virker å ha forduftet i vinden. Det er glatt, rent og digitalt. Den grønne oasen vi først ble kjent med gjennom en referanse i Fury Road er ikke nevneverdig «eksotifisert». Hvor ble det avde flerumettede saturiseringene, støvet, tørken, steinene, metallet, blodet, flammene, skrikene og spetakkelet?

Miller tar oss gjennom sandstormer, fluktsekvenser og biljakter, uten at det slår en som oppfinnsomt. Her er det ingen gærne gitarister og  krigere på svaiende stenger som eksploderer om kapp med stormkastene.

Rett skal være rett – Furiosa har noen spektakulære actionsekvenser, inkludert en lang biljakt i sentrum, der angrep på doningen kommer både ovenfra, undenfra og sidveisfra. Gjerne med blafrende gevanter og ville blikk, og med domino-aktig kinetikk i utførelsen. Men det er tredjegir snarere enn femte. Når kameraet følger doningen opp en bakketopp bakenfra, og velger å klippe til ankomsten forfra fremfor å bli med over sanddynen, frarøves vi magesugene Fury Road var pepret med.

Filmens dilemma er at den så sterkt ønsker å bevare særtrekkene til forgjengerne («Gastown»-komplekset i filmen virker for eksempel å være en direkte referanse til oljeraffineriet i The Road Warrior), men også vil favne om en mer intim, spirituell historie, og derf0r ikke kan trekke de andre tingene for langt.

Innimellom sniker Miller inn noen fantastiske tablåer. En oppfinnsom overtoning, innzooming, refleksjon eller totalinnstilling som pirker i gåsehuden; Furiosa innkapslet i slomo-flammer, en korsfestet figur speilet i pupillene. Men i stedet for å virke organisk, blir de heller ad hoc påminnelser om hvor fantastisk ting kunne ha vært fremfor hvordan det er.

Mange av problemene har sitt utspring i ønsket om å lage en film om Furiosas åndelige reise frem til generalen vi blir kjent med i Fury Road. Det betyr mer dialog, mer eksposisjon, flere rollefigurer. Miller har tatt med seg Alyla Brown fra Three Thousand Years of Longing (2022), som gjør en nydelig, mutt rolle som unge Furiosa. Det samme gjør Anya Taylor-Joy i en litt eldre utgave. Men de beveger seg i et rom som ikke gir dem plass til å kjenne utviklingen på kroppen.

Vi opplever for lite av Furiosas opphold hos antagonisten Dementus, en rollefigur som for øvrig ikles en fullstendig ute-av-hengslene, tullete Jesus-fremtoning av Chris Hemsworth – for selvbevisst komisk selv for Mad Max-universet. Likeledes fabuleres det lite rundt Furiosas moralske kvaler og forpliktelser knyttet til sin Josef Fritzl-aktige farsfigur Immortan Joe (Hugh Keays-Byrne) fra Citadellet. Det blir litt som å ha en Jane Eyre-adaptasjon uten å bry seg nevneverdig om Janes opphold på Gateshead Hall og Lowood (på vei mot Rochester og Thornfield Hall).

Lignende problemer dukker opp i dialogen. Mer kjøtt og flesk på beinet krever flere og lengre samtaler. Dette har aldri vært Millers styrke – verken på papiret eller i regi (det er ikke spesielt rart at han uttaler seg som han gjør). Innholdet er kleint og rytmen er hakkete. For en filmskaper som er så ekstremt god på visuell rytme, er han påfallende svak på musikalske replikkvekslinger – en konfrontasjonsscene mot slutten føles som om den varer i en halv evighet.

Den merkelige miksen av selvbevisst humor og brutalt alvor som har vært med serien siden første film i 1979 er intakt, men har ingen grunn å stå på når bildene er flate og forsøket på historiefortelling blir påtatt.

Mad Max-universet trenger ingen omfattende eksposisjon, men når George Miller først har ønsket å både utvide og fordype seg på en gang, burde det skjedd på en måte som spiller på styrkene hans. Det er for lite filmatisk fres i Furiosa – A Mad Max Saga.