Årets Gullpalme-vinner Triangle of Sadness har mange flotte scener, men det allegoriske tar overhånd.

I et intervju med The Guardian i forbindelse med lanseringen av sin forrige film The Square (2017), uttalte regissør Ruben Östlund: «All my films are about people trying to avoid losing face». Det kriblende ubehaget Östlund maner fram i filmene sine oppstår nettopp i skjæringspunktet mellom denne frykten for å tape ansikt og smålige utslag av selvrettferdighet. Både i De ufrivillige (2008), Turist (2014) og The Square får denne moralske feigheten nokså uutholdelige konsekvenser, noen mer alvorlige enn andre. Hans nye film, Triangle of Sadness, følger til dels samme tendens, men ubehaget gis en bredere tematisk horisont. Framstillingene av grotesk urettferdighet og dens absurde manifestasjoner skaper ikke bare flauhet hos tilskueren, men også noe som kanskje kan kalles for en global skam.

Feighet og moralsk relativisme preger særlig Carl (Harris Dickinson), den mannlige hovedpersonen i Triangle of Sadness. Filmen er kapittelinndelt, og i første akt – «Carl and Yaya» – følger vi Carl og kjæresten Yaya (Charlbi Dean), begge modeller som lever et jetset-liv som omreisende skjønnhetsambassadører, i brytning med en overfladisk og kynisk skjønnhetsindustri.

I en av filmens tidlige scener har paret en lengre diskusjon om penger og kjønnsroller, som stadfester Östlunds overordnede tematikk: Carl kvier seg for å betale regningen på restauranten der de har spist kveldens måltid, og konfronterer Yaya med hvorfor han må betale når hun har invitert ham og dessuten tjener mest. Carl insisterer på at krangelen ikke handler om penger eller smålighet, men om at han ønsker å være i et likestilt forhold. Selv om man kanskje kjøper Carls idealisme og argumenter, kan man også mistenke at hans feministiske prosjekt er et vikarierende ferniss for å skjule egen gjerrighet.

Andre akt foregår på en yacht hvor Yaya og Carl glir litt ut av fokus mens båtens hierarki bygges nøysomt opp, innledet av en scene der et helikopter kommer med en leveranse, som viser seg å være tre gedigne bokser med Nutella. I en pep talk med mannskapet gir fartøyets stabssjef Paula (Vicki Berlin) streng beskjed om at alle må underkaste seg de rike passasjerenes vilje, uansett hva det skulle være. Målet med denne selvutslettende serviliteten er å få mye tips på slutten av cruiset. Talen ender i brølende trampeklapp for cruisets alfa og omega: money money money.

Her blir det klart at penger også er tema og motiv i andre akt, og hittil fungerer satiren bra – det er morsomt og passe subtilt. Når det gjelder resten av cruiset, syns jeg imidlertid at det allegorisk-kommenterende grepet tar litt overhånd. Cruisepassasjerene er alle filthy rich og har dessuten blitt rike på usympatiske måter: et eldre, koselig ektepar lager våpen, russeren Dimitry (Zlatko Buric) ved bordet til Carl og Yaya er en gjødselmogul som kaller seg «king of shit», og har bygd opp imperiet sitt med tvilsomme metoder. Yaya er ikke rik, men influenser og bytter skjønnheten sin mot diverse goder, hvilket russeren påpeker.

Overtrampene de rike begår overfor mannskapet er også uendelig krenkende, for eksempel når Carl får en ansatt oppsagt for å gå i bar overkropp og smile til Yaya, og med dét setter spikeren i kista for sin egen integritet. Kapteinen som styrer skuta (Woody Harrelson) er alkoholisert, nekter å ta ansvar og gjemmer seg inne i lugaren. Når det stormer sitter han og russeren og slenger Marx- og Reagan-sitater mellom seg.

Her er allegorien helt eksplisitt: Båten er verden, den (van)styres av en amerikaner som krangler med en russer, og passasjerer og mannskap (den første, andre og tredje verden) blir overlatt til seg selv. Symbolene er ikke til å ta feil av; som når kapteinens marxistiske monologer etterfølges av bilder av kloakk som flyter over doskålene. Ideologiene er som vannklosettene, fulle av dritt. Og jeg lurer på hva mer det er å hente her.

Overordna sett er det også lite spenning å hente i det visuelle. Det er riktignok enkeltscener som skiller seg ut, som i begynnelsen av filmen der en gruppe mannlige modeller blir intervjuet av et castingbyrå. Sammenstillingen av alle de unge, halvnakne kroppene som venter på sin dom, minner om kalver som skal til slakt. Men også her er det bakenforliggende budskapet for tydelig; modellene bedømmes utelukkende på bakgrunn av kroppen og fysiske kvaliteter, når de er inne til intervju blir de ikke stilt et eneste spørsmål om andre evner eller egenskaper.

Det skal sies at gjennomføringen er morsom. Den apokalyptiske stormen under kapteinens middag som innleder en spyfest uten sidestykke, er et av filmens absolutte høydepunkt. Med bildene av luksuriøse retter som skjelver i høy sjø, kryssklippet med nærbilder av passasjerene som slurper og smatter dem i seg, smitter sjøsyken over på publikum. Russerens kone, som fåfengt prøver å stagge sjøsyken med å helle ned glass etter glass med sjampanje, møter vi igjen mot slutten av stormen der hun ligger på badegulvet og desperat prøver å holde seg fast, mens hun sklir fram og tilbake i sitt eget oppkast. Assosiasjoner til myten om romernes vomitorium er nærliggende når spyinga er foranlediget av gourmetretter. Det er til å både le og gråte av.

Likevel ris jeg av allegorien. Noe av problemet med denne fortellermåten er at den stenger for nyanser; man fanges i et symbolsk edderkoppnett, der alt som foregår på lerretet egentlig betyr noe annet. Og selv om en komedie jo ikke fordrer brønndype karakterskildringer, blir flere av rollefigurene vel statiske, fordi de først og fremst har funksjoner og ikke personligheter. Men kanskje det ikke er så farlig? Kanskje er budskapet brennende nok til at man kan se igjennom fingrene på enkelte mangler?

Min andre innvending er at samfunnssatiren oppleves vel generell. At verdens velstående utnytter fattige er en sannhet jeg er enig i, og synes er urettferdig. Men det er også en sannhet de fleste av oss er klar over. I tillegg er det en type harselas som det er lett å forbli uberørt av, ettersom rikdommen til cruisepassasjerene er så overdådig. Kritikken av overklassen rammer ikke meg, for jeg krever jo ikke å få flydd inn Nutella med helikopter. Og likevel er vi i Norge og Skandinavia nettopp vulgært rike i verdenssammenheng, noe jeg vil tro er en del av Östlunds poeng. Men det kommer ikke særlig godt fram her.

Sammenlignet med Triangle of Sadness, oppleves The Square mer rammende i sin kritikk, fordi den ligger tettere på en gjenkjennelig virkelighet. Skrittene som den filmens hovedperson, Christian, går til for å finne igjen mobiltelefonen sin er fæle å bevitne, fordi de viser fram en selvopptatthet og -rettferdighet det er mulig å identifisere også i ens eget liv.

Siste del av Triangle of Sadness foregår på en øde øy etter at yachten har forlist, og her endres premissene for dynamikken mellom de ulike rollefigurene. Det skaper noen nye, om enn litt forutsigbare, allianser. I nødsituasjonen er plutselig de rike helt hjelpeløse og er avhengige av vaskepersonalets overlevelseskompetanse. I tillegg returnerer kjønnsproblematikken med et slags matriarkalsk eksperiment; det er kvinnene som styrer og setter dagsorden (kommentert med blokkbokstaver). Carl kjenner sin besøkelsestid, og blir vaskedama, Abigail (Dolly De Leon), sin toyboy – i bytte mot å få tilgang til mer mat. Her oppstår en del morsomme og forsonende øyeblikk der karikaturene får gå utenfor streken.

Det er kort mellom himmel og helvete. I alle tre akter av filmen finner vi siviliserte rom som destabiliseres, henholdsvis restauranten og båten, og motsatt; øya som går fra å være øde til å bli «resivilisert» når den viser seg å være en resort. Naturkreftenes anarki kommer brått og plutselig og endrer premissene for livet slik vi kjenner det. Igjen er parallellene til den virkelige verden tydelige.

De nye hierarkiene på øya er, besynderlig nok, vel så strenge som skipets, men nå blir de skildret som noe litt artig, nesten koselig. Kanskje fordi en slik verdensorden er så langt unna hva som er mulig i virkeligheten?

Den siste akten er interessant fordi rollefigurenes handlinger er mindre bundet. Likevel preges også denne delen av forutsigbarhet. Slutten løfter imidlertid filmen ved at den plutselig setter fingeren på et blodig alvor midt oppi en ellers ufarlig robinsonekspedisjon. Her minner regissøren oss på at om dette – både filmen, livet og forliset – kanskje bare er en lek for luksusturistene, er det et spørsmål om liv og død for Abigail.

Kritikken av skjønnhetsindustrien og verdens urettferdighet, er ikke radikalt nye innsikter, men med Östlunds filmatiske blikk og språk blir de likevel noe å hefte seg ved. For eksempel i scenen der Yaya og Carl krangler høylytt over hvem som skal betale regningen – før de etter hvert kommer inn på en diskusjon om penger som griper inn i kjønnsrollemønstre, fordeling og pengers både fysiske og symbolske betydning – hales konflikten ut og presser liksom kompleksitet og dybde ut av rollefigurene. Og i scenen der den russiske fruen tvinger en av de ansatte til å «kose seg» med et bad, for å tilfredsstille sin egen narsissistiske selvoppfatning som en frigjører, tværes øyeblikket ut helt til ydmykelsen av den ansatte er til å ta og føle på.

Selv om jeg tidvis blir litt matt av all symbolikken, er det mange fengslende scener her. Og hvis jeg først skal se en allegorisk film, vil jeg jo tross alt helst se Ruben Östlund sin.