Hva er egentlig en «klassiker»? I forsøket på å vurdere den nye boka Norske klassikere (Spartacus, 2012) føles det forutsigbart å starte med dette vanskelige spørsmålet. Likevel er det grunnleggende, for hva er egentlig vitsen med et slikt oppslagsverk uten tydelige rammer?
I en tid der alt av populærkulturell informasjon føles tilgjengelig må man skape noen grenser. I Norske klassikeres tilfelle er innholdet satt sammen av fire velkjente, norske kulturjournalister: Sven Ove Bakke, Inger Merete Hobbelstad, Vidar Kvalshaug og Morten Ståle Nilsen. Sammen har de utarbeidet en oversikt over essensiell norsk populærkultur (og litt finkultur) fra 1945 fram til i dag, der film sidestilles med bøker, plater, tv- og radioprogrammer.
I bokas forord gir forfatterne seg i kast med det lumske klassikerbegrepet. Definisjonen er ganske overbevisende: en klassiker kan være et verk eller et program forankret i den norske folkesjelen, men også nybrottsarbeid og noe som har vært forbeholdt et smalere publikum. På ulikt vis har samtlige av de utvalgte klassikerne hatt en markant innflytelse. Kulturkvartetten bak boka oppsummerer selv med et avsluttende «in sum» i forordet, der det blant annet slås fast at «noen verk er med fordi de foregrep en trend eller startet en. Noen er med fordi de var trendens toppunkt. Noen verk er med fordi de gikk mot de samme trendene».
Noe av det mest fengslende med Norske klassikere er hvordan den skaper et overordnet bilde av kulturelle bølger, der enkelte verk og programmer står tilbake som klassikere nettopp fordi de var del av eller brøt med en trend. En film som X (Einarson, 1986) kan for eksempel beskrives som en outsider av en modernistisk klassiker, men tar man et skritt tilbake, ser man at den langt på vei henger sammen med den norske nyveiv-bølgen fra noen år tidligere (De Press-medlemmene Jørn Christensen og Andrej Nebb spiller begge viktige roller i filmen). Inndelt i tiår blir Norske klassikere et kulturhistorisk oppslagsverk, der hver klassiker blir gjort stas på med en presentasjonstekst og som regel et bilde.
Boka er skreddersydd for en plass under juletreet; her favnes det vidt og bredt, med et inspirert og lettbeint, men samtidig presist språk. Et sted står en tekst om tv-programmet Casino – flytter man blikket til neste side finner man et par avsnitt om en Dag Solstad-roman. Mangfoldigheten gjør det samtidig vanskelig å isolere de forskjellige uttrykksformene og vurdere deres norske livsløp hver for seg, men la oss forsøke likevel: Hva slags beskrivelse gir Norske klassikere av norsk film, i perioden 1945-2012?
Skummer man raskt gjennom boka, kan den se ut til å gi et lite flatterende bilde av norsk film i samtlige av tiårsperiodene. Hvis man blar seg bakover noen sider fra der 1980-tallet begynner, kan man sågar forstå hvor det såkalte «septembermordet» på norsk filmproduksjon stammet fra. Sammenlignet med særlig litterære verk er inntrykket at det sjelden har blitt produsert noe kunstnerisk enestående på filmfronten i Norge. Selv Orions Belte (Solum, 1985), som står som en innovativ og kommersielt vellykket sjangeropptur i norsk filmhistorie, blekner liksom litt mot verk av forfattere som Rolf Jacobsen, Lars Saabye Christensen og Kjell Askildsen, i delen som dreier seg om første halvdel av 1980-tallet. Samtidig blir det selvfølgelig urettferdig å sammenlikne klassikerne på denne måten, ikke bare fordi det er snakk om ulike uttrykk og ulike innfallsvinkler til disse uttrykkene, men også fordi begrepet «klassiker» som nevnt kan ha vidt forskjellige konnotasjoner.
De virkelig gode norske filmene, som står støtt selv sammenliknet med litterære bautasteiner fra samme tid, er uansett – og heldigvis – med i Norske klassikere. Den første norske filmen som trekkes fram i boka er Den hemmelighetsfulle leiligheten (Ibsen, 1948), mens den siste er Oslo, 31. august (Trier, 2011). Mellom disse to finnes folkekjære filmer som de aller fleste har sett (eller i det minste hørt om), men også relativt ukjente verk. Selvfølgelig er De dødes tjern (Bergstrøm, 1958) med, men hvor mange har hørt om Love is War (Henriksen, 1970)? Blandingen av selvsagte verk og nedstøvet gull fra det norske arkivet er en viktig grunn til at bokas filmstoff fascinerer. Som en konsekvens av denne miksen kan det kanskje også skapes mer oppmerksomhet rundt filmer som det norske publikum av en eller annen grunn aldri får se. Man kan selvsagt lure på hvor riktig det er å stemple en film som «ingen» har sett som en klassiker, men en oppramsing av drøvtygde kjenninger ville vært dørgende kjedelig.
Tekstbolkene i Norske klassikere er som regel svært underholdende, ofte skrevet med et forfriskende blikk – særlig gjelder dette et par filmer som har blitt så inngrodd i den norske bevisstheten at de har gjort oss snøblinde. Et eksempel er teksten om Olsen-banden (Bohwim, 1968), en film som beskrives som «overraskende kåt» med sine pornoblader og prostituerte. Apropos dét: det er et generelt fremtredende fokus på erotikk og seksualitet i disse omtalene (Døden er et kjærtegn; Ung flukt; Line; Liv, m.fl.), særlig som uttrykk for noe forfriskende og moderne, i filmer fra før 1970. Norsk film fra 1945-1970: et bevis på at filmkameraet til syvende og sist handler om kikking og perversiteter? En overdrivelse, selvfølgelig, men noen av beskrivelsene i boka føles faktisk i overkant spissede. Antageligvis er dette gjort for å legitimere klassikerstatusen, det er kanskje nødvendig i et så lite land som Norge. For eksempel er beskrivelsen av Arne Skouen og Claes Gill som «Norges svar på Werner Herzog og Klaus Kinski» litt pompøs, men ikke riv ruskende gal heller. Jeg får assosiasjoner til begreper som «gullalder» og distinksjoner som «idéfilm/handlingsfilm» i Gunnar Iversens bok Norsk filmhistorie (Universitetsforlaget, 2011) – beskrivelser som føles litt påtvungne, men samtidig er nødvendige for å definere norsk film.
I blandingen av kjente og obskure filmverk er det egentlig bare én film jeg virkelig savner i Norske klassikere: hvor i all verden er Dis (Sand, 1995)? Slik jeg forstår det er for eksempel Wam og Vennerød-filmene i boka med først og fremst på grunn av kultstatusen rundt, ikke fordi de var spesielt gode filmer. Hvorfor er det da ikke gjort plass til norsk films suverent mest vel-stuffede kalkun? Jeg stusser også litt på valget av filmer når vi nærmer oss 2011 – er deUSYNLIGE (Poppe, 2008) og Buddy (Tyldum, 2003) klassikere?
Hvorfor er da ikke Max Manus, Naboer eller Fritt Vilt med? Eller Trolljegeren (Øvredal, 2010), som i aller høyeste grad er både urnorsk og en internasjonal suksess? Eller mer fra Hans Petter Moland, utover Kjærlighetens kjøtere (1995)? I bokas siste del har forfatterne hauset opp i overkant mange nylig utklekkede egg (Eggs er med, ta det med ro). På den annen side har et par av kulturkeiserens nye klær blitt kastet hodestups ut av klassikerklesskapet – det ville være lett å dytte inn Hodejegerne (Tyldum, 2011) i innspurten, men det har heldigvis ikke skjedd.
Norske klassikere gir ingen filmvitenskapelig innføring i norsk film fra 1945 til i dag, men det er den selvsagt heller ikke ment å gjøre. Boka er en underholdende og lærerik oversikt over det brede spekteret av norsk film som faktisk finnes, plassert i en spennende, kulturhistorisk kontekst. Norske filmer virker tidvis underlegne sine samtidige bøker og plater i referanseverket, men alt i alt løfter alle klassikerne hverandre fram, som likeverdige deler av norsk kulturarv.