Strømlinjeformet familieunderholdning i Ender’s Game

Gavin Hoods filmatisering av Orson Scott Cards kjente romanserie Ender’s Game fremviser lite nytt og ender opp som ganske forglemmelig familieunderholdning. At den ser flott ut er ikke lenger et tilstrekkelig kriterium innenfor dagens effekt-ekstravaganser.

Jeg har lest en assosiert Ender’s Game-historie i sci fi-antologien Far Horizons, men aldri Cards originalroman. Derfor gikk jeg inn i filmen med vanlige sjangerforventninger og kanskje en liten skepsis til materialet med tanke på forfatterens kontroversielle standpunkter (han er medlem i The Church of Jesus Christ of Latter-Day Saints og er uttalt motstander av homofilt ekteskap). Jeg var nysgjerrig på om noe av dette ville vikle seg inn i historiens tematikk, formet av Disneys reaksjonære preferanser.

Vel, til en viss grad. Historien om en ung gutt som læres opp og formes til militær leder i jordens kamp mot de angivelig onde formikene er en slags Jesus-parabel, sett gjennom øynene til gamletestamentet. Det finnes også elementer av forløsning og folkemord. Utover det er det imidlertid ingenting som peker spesifikt mot Cards syn på homofilt ekteskap. I kjølvannet av premieren utspilte det seg en liten meningsutveksling om temaet i bransjebladet Entertainment Weekly med uttalelser fra Card selv, produsent Robert Orci og medskuespiller Harrison Ford.

Harrison Ford henvender seg til romkadettene
Harrison Ford henvender seg til romkadettene

Jeg skal imidlertid ikke gå nærmere inn på det her. Interesserte kan google det hvis de vil. Til syvende og sist er filmen realisert som en ukomplisert fortelling rettet mot et ungt publikum. Ja, på mange måter er den konstruert som en slags «Harry Potter in Space». Problemet er bare at den ikke makter å overgå klisjéene og belager seg på irriterende forutsigbare løsninger; den er veldig «rett frem», uten særlig mange nyanser og lag, et kriterium som er viktig selv i familie- og ungdomsfilmer.

I en fremtid der barn trenes opp til å bli soldater i den forestående krigen mot de insektaktige formikene, følger vi unge Andrew «Ender» Wiggin (Asa Butterfield) fra rekruttskole til befalskole til kommandørskole under den stødige mentorhånden til Oberst Graff (Harrison Ford). Det er kanskje meningen at Enders unike talent og strategiske intelligens skal speiles i et modent lynne, men dessverre irriterer man seg mer over Butterfields veslevoksne, arrogante fremtoning. Ja, det gjelder flesteparten av barna og ungdommene i filmen. Hvis krigens realiteter har frarøvet dem deres uskyldighet og barndom, fremstilles det overaskende uproblematisk og unyansert.

Mest skuffende er imidlertid actiontablåene. Ikke fordi effektene er dårlige på noe vis, men fordi de tilbyr lite mer enn barnslig spektakkel. OK, så er de kanskje inkludert for å illustrere Enders utvikling og styrke, men det er veldig lite dybde i problemstillingene og utfordringene som settes frem. De hopper og spretter vektløst gjennom forskjellige krigsleker, men man får aldri følelsen av at noe er på spill eller at det er noe mer enn ‘underdogen’ som til slutt går seirende ut av kampen.

Flotte bilder og effekter redder ikke Ender's Game
Flotte bilder og effekter redder ikke Ender’s Game

Man venter tålmodig på en tvist eller et ekstra lag som skal dukke frem bak forutsigbarheten, men det skjer dessverre aldri. Når Ben Kingsley entrer scenen som maorikriger og krigshelt mot slutten av filmen, stiger forhåpningene, men han rekker aldri å tilføre rollen noe mer enn en kjapp mentor-gimmick før filmen er over. Også han forsvinner i det sorte hullet.

Først helt mot slutten av filmen oppstår en tvist som i hvert fall har potensialet til en smak av gravitas; i en tematikk som slekter litt på Starship Troopers (1997). Men da er det for sent. Det har ikke vært tilstrekkelig oppbygning mot klimakset; ingen små drypp av kompleksitet, ingenting som tilsier at vi nå plutselig skal kjøpe den alvorlige dybden i problemstillingen som fremsettes.

Egentlig er denne utvaskingen merkelig med tanke på alle karakterscenariene som tegnes opp: Wiggin-familien, kjærlighetsinteresser, autoritetsfigurer, interne og eksterne antagonister. Det er som om man har kopiert overflatedynamikken fra Harry Potter uten å bringe med seg de store linjene og det mytologiske perspektivet. Da blir det fort forglemmelig, uansett hvor gammel du er. Og da hjelper det heller ikke at effektene og action-kinetikken er upåklagelige i seg selv.

Den gode nyheten er at filmen slutter på en sats som kan gi en eventuell oppfølger mer garn å spinne på. Men da krever det at Disney tjener det de trenger på første film, og etter det jeg vet gjør den det rimelig bra internasjonalt. Jeg er skeptisk, men velger å holde døren åpen. Vi husker jo hvordan Harry Potter først fikk ordentlig kjøtt på beinet med tredje film i sagaen.