Zero Fucks Given er kinoaktuell i Oslo, på Vega Scene, som selv har importert filmen. I tillegg har den nettopp hatt premiere på strømmetjenesten MUBI.

*

Zero Fucks Given sender arbeidslivet i Europa gjennom sikkerhetskontrollen.

Cassandre (Adèle Exarchopoulos) er flyvertinne for Wing, et Ryanair-aktig billigselskap som dyrker en kostnadseffektiv forretningsmodell. De ansatte går på tå hev langs bladet på en spiss sparekniv 24/7; straks det blir nødvendig å ta skjønnsmessige vurderinger eller menneskelige hensyn, skjærer den ned til beinet. Cassandre tar så mange vakter hun kan, i håp om å bytte til noe mer classy på sikt, à la Qatar Airways (inkl. «Insta-drømmen om Dubai» slik den promoteres av influencere).

Ved å følge Cassandres GPS skildrer den fransk-belgiske regissørduoen Julie Lecoustre og Emmanuel Marre en døgnvill, rapsodisk arbeidshverdag der det forventes at servicearbeidere til enhver tid er selvutslettende tjenestevillige – on top of it, som det heter. Hovedpersonen er i konstant skvis, drassende på for mye håndbagasje privat og utilfreds på jobb. Hun takker pent nei til tilbudet om høyere stilling; Wing er bare en mellomlanding. Men idet kontrakten opphører er den ikke mulig å forlenge, ettersom systemet er lagt opp slik at man kun beveger seg oppover. Ved å true med akutt arbeidsledighet fengsler Wing sine mest erfarne ansatte.

Cassandre ønsker å opptre strategisk og ta ansvar for egen fremtid, men uten å gå på akkord med prinsippene sine. Å måtte akseptere en belærende tone når du vet at du har handlet riktig, er ydmykende – og en retorikk Wing-ledelsen jevnlig plager sliterne på gulvet med. Målet synes å være komplett utflating av individet; at alle blir tause tannhjul i en perfekt kommersiell konstruksjon der utbytting er så normalisert at begrepet synes tømt for mening. Og det er ingen vits i å protestere, for mange står i kø utenfor, klare til å spisse knokene og banke på døra for å be om din jobb.

Når menneskene våkner

Samfunnskritisk film om sosiale spørsmål er ennå preget av bølger som den italienske neorealismen og britisk kitchen sink cinema. Ken Loach er rasende i I, Daniel, Blake (2016) og Sorry We Missed You (2019): Verden går til helvete og noen må ta skylda, så han tillater seg en didaktisk stil der poengene slås inn med kamera som hammer og lerretet som steintavle. Dardenne-brødrene dytter tilskueren så tett på heltinnene sine at en simulator-lignende effekt blåser knusktørre saksinnlegg opp til storm og melodrama, eks. i To dager, en natt (2014). De rumenske virkelighetsvariasjonene er så harske og grånet at gjenstander og rom får ufrivillige anførselstegn: «en middag», «et legekontor», «et møterom». En avglans av noe som en gang var. I Gullpalme-vinneren 4 måneder, 3 uker og 2 dager minnes jeg et glimt av en kyllingfilet så hvitkokt at man kan se at smaken har forlatt maten.

Men hvor blir det av menneskene her? De som lever sine liv hinsides desperasjonen og lidelsen, konfrontasjonene og nederlagene? Som spiller PlayStation, slusher i seg longdrinks på kjip bar og har nach med vilt fremmede og one night stands, for så å krype opp av senga og kaste kaldt vann i ansiktet når mobilalarmen uler og glitternatten er blitt traurig arbeidsdag?

Zero Fucks Given («Rien à foutre») er noe så sjelden som rendyrket sosialrealisme der hovedpersonen er i bevegelse, i bokstavelig og eksistensiell transitt, og ikke låst til én funksjon i den kritiske fremstillingen. Jeg blir raskt mer interessert i Cassandres personlighet enn filmens politiske pamflett (selv om denne setter følelsene i sving). Hun har karakter, utnytter handlingsrommet i flyselskapets regelverk, er smart og løsningsorientert – som i scenen der hun møter opp lett fyllesyk med tyggis i munnen fordi hun vet at det ikke er noe problem med mindre noen insisterer på å skape det.

At positive, handlekraftige Cassandre er høyt verdsatt av og lojal mot kolleger blir sett på med skepsis. Etter en flytur der mye gikk på tverke og mersalget uteble, har hun likevel vurdert medarbeidernes innsats med fem stjerner. – Hvordan er det mulig?, spør sjefen. – De gjorde sitt beste i en krevende situasjon, forklarer hun. – * strekmunn-emoji *

«Deep sadness»

Cassandre spanderer rødvin på en helseturist som venter på en komplisert operasjon, etter først å ha skjelt henne ut for å velge feil sete i kabinen. Samvittigheten innhenter henne ved synet av den engstelige kvinnen mutters alene foran vinduet. Botshandlingen gjør at hun blir kalt inn på teppet – det finnes retningslinjer for å håndtere avvikende kunder, opplyses det. – Nei, vi har ikke lært hvordan man skal gå «deep sadness» i møte, kontrer Cassandre. I en annen sekvens er hun så utmattet av livet at hun aksepterer et telefontilbud om å oppgradere mobilabonnementet (i den avdøde morens navn), selv om det tilkommer urimelige ekstrautgifter, mens tårene danner elver nedover kinnene hennes.

Alt til å grine av, naturligvis. Det er lenge siden sist fiksjon gjorde meg like opprørt som Zero Fucks Given. Privat sektor er i ferd med å bli så markedsstyrt at arbeiderne ligner deltagere i sosiopatifremkallende realityshows, og det offentlige er ikke stort bedre, innhentet av new public management og konkurranseutsetting. Hvordan havnet vi her?

Men filmens utforming er full av energi og idérikdom, i skarp kontrast til den dystre analysen. Lecoustre og Marre skildrer Wing-arbeidernes rutiner så grundig og spesifikt at de abstraheres og fremstår komiske. Når Cassandre og en kollega drikker seg vodkafulle på et generisk utseende flyplasshotell, bades vanlig-vakre øyeblikk av en invaderende mobilkamera-lommelykt, som om vi selv var til stede for å dokumentere. Skuespillere snakker rett inn i kamera når de opptrer på audition, men bruddet med den fjerde veggen ser ut til å fortsette i neste scene – som for å understreke at alt bare er på liksom, et luftslott. Cassandres sirkulære reise, langs rullebånd med trillekoffert mellom transitthaller, akkompagneres av selveste Vangelis («To the Unknown Man»). Enkelte tagninger er så lange at tilskueren forsvinner inn i dem. Dessuten er alt skutt i et smalt format (1,66:1) som egner seg for å skape en følelse av intimitet og/eller klaustrofobi. Filmen har med andre ord ambisjoner utover å formidle sin sak; den er poetisk.

Adèlex-effekten

Cassandre, et stolt navn, en rakrygget jente. Adèle Exarchopoulos‘ (Blå er den varmeste fargen) elektriske rolleprestasjon gjør henne så livaktig at jeg sitter igjen med følelsen av å ha fått en ny venn. Det åpne ansiktet klarer ikke lyve, og lik en stumfilmstjerne formidler hun alt vesentlig gjennom blikk og gester. Ikke dermed sagt at replikkene er overflødige, for Adèlex’ røykestemme tilføyer magisk bass og vekt: «deep sadness», sier hun, med dybde i stemmen.

Da regissørene møtte Montages til samtale under filmfestivalen i Tromsø fortalte de at Exarchopoulos knyttet seg til filmens autentiske kabinpersonale, på eget initiativ, og at rollefiguren oppstod i møte med dem. Flere av scenene er improviserte, og det merkes, for noe så «ekte» er vanskelig å fremkalle på kommando.

Film kan gjøre virkeligheten ekstra virkelig og få oss til å dvele ved detaljer og valører vi ellers tar for gitt eller ikke legger merke til. Neste gang jeg strammer setebeltet før takeoff skal jeg tenke på arbeidet bak kulissene, alle nettene personalet har tilbragt på ikke-steder, kravene som stilles til fremføringen av in-flight-tilbudene.

Mange filmer om unge kvinner i en søkende fase fokuserer på identitetsshopping. En kilde til ironi og humor, men også trygg avstand – til virkeligheten, til det aktivt erfarende mennesket. Zero Fucks Given er interessert i praktiske forhold, i at livene våre består av mer enn ønskescener. Med respektfull nærhet studerer den hverdagens forpliktelser.