I spalten Fra videohylla leter vi frem gamle og nye skatter som aldri har fått ordinær kinodistribusjon her til lands.

Innimellom dukker det opp purunge skuespillere i småroller som likevel gjør et solid inntrykk. Skuespillere som bare har et eller annet ved seg som fanger oppmerksomheten. Da er det alltid spennende å følge med på kommende filmer, for å se om det er noe de vokser av seg, eller om det er noe vedvarende. Cashback så jeg ene og alene fordi Sean Biggerstaff hadde hovedrollen, en skuespiller jeg lenge har hatt høye forventinger til.

Biggerstaff spilte Oliver Wood, quidditch-kapteinen i de to første Harry Potter-filmene. Og jeg falt pladask. Det var et eller annet ved ham. En eller annen utstråling som gikk et stykke forbi det faktum at han har et pent ansikt. Og jeg er åpenbart ikke den første som har sett det. Alan Rickman oppdaget ham da han var bare guttungen, og castet ham til filmen The Winter Guest, som Rickman selv regisserte. Biggerstaff ble etterhvert representert av samme agent som Rickman, og det var slik han fikk en audition til Harry Potter. Etter dette har han dukket opp i TV-serier og kortfilmer. En av kortfilmene heter Cashback, ble nominert til Oscar, og er forgjengeren for spillefilmen ved samme navn. Eller, den er faktisk ikke bare forgjengeren, spillefilmen er bokstavelig talt bygget rundt kortfilmen. Manusforfatter og regissør Sean Ellis la til en førsteakt og en tredjeakt, og bearbeidet den originale kortfilmen som utgjør andreakten. Dette kan høres ut som oppskriften på noe drepende kjedelig, men er det slett ikke. Det gir en interessant dynamikk, tilfører historien flyt og driv, og gir filmen mer dybde.

Det ligger en fiffig, liten idé bak. Ben (Biggerstaff) er en kunststudent som sliter med insomnia etter at et forhold går i vasken. Så han begynner å jobbe nattskift på et supermarked. Her bytter han sin tid mot penger, og kaller det cashback. Alle som jobber der har utviklet evnen til å få tiden til å gå. Det har blitt en kunstform de behersker helt ut i fingerspissene. Ben selv ser derimot for seg at tiden stopper opp, fryses, og at han kan studere detaljer, særlig på kvinnekroppen. Han tegner det han ser, og etterhvert er det særlig én kassadame som blir motiv for bildene hans, Sharon (Emilia Fox).

Det første som er gledelig å melde, er at Biggerstaff ikke har vokst seg hverken tam eller kjedelig. Han er fortsatt en skuespiller med noe eget, noe udefinerbart. I Cashback har han en slags skjørhet som kommer frem selv i tagninger hvor han i utgangspunktet ikke gjør så mye ut av seg. Hans tilstedeværelse bærer i stor grad filmen, sammen med bikarakterer og historier som både er søte, menneskelige og innimellom lattervekkende. I det hele tatt er Cashback en forunderlig og søt, liten film. Jeg sier liten, fordi den ikke prøver å være noe annet. Det er ikke patos, hverken i følelser eller uttrykk, som suger blikket til skjermen. Filmen foregår på et supermarked, med vanlige mennesker som kjeder seg. Likevel presterer den å være fengslende og annerledes. Den er en lavbudsjettsfilm basert på kreativitet og talent, og ikke minst en vilje og evne til å se det vakre i det allminnelige.

Det er kanskje akkurat dét Sean Biggerstaff så til de grader har som skuespiller. En jordnær allminnelighet som likevel er usigelig vakker.