Som jeg tidligere har nevnt, både i saken om The Fall og om Pushing Daisies, er jeg svært så begeistret for Lee Pace (til tross for at han spilte i Marmaduke). Denne ukas plukk i videohylla er i all hovedsak tilegnet ham. Hvis du synes det høres i overkant tynt ut, kan jeg nevne at det attpåtil dreier seg om en TV-film. Dessuten har Lee Pace på seg kjole store deler av tiden. Men det er ingen grunn til panikk. Dette er ikke et lavbudsjetts-kostymedrama med elendig lyssetting à la Hallmark Channel. Det er heller ikke snakk om billig komikk. Solder’s Girl er en rå, sår og seriøs film som ga Lee Pace hans gjennombrudd på skjermen. Han gjør en enestrående skuespillerprestasjon som den transseksuelle nattklubbartisten Calpernia Addams, og fikk velfortjent en rekke nominasjoner og priser for rollen.
Filmen er basert på den virkelige historien om Calpernia og begivenhetene rundt det brutale drapet på Barry Winchell, en soldat fra militærbasen Fort Campbell. De to forelsker seg og utvikler et forhold, noe som ikke akkurat faller i god jord i et testosteronbefengt militærmiljø preget av akutt homoangst.
Dette kunne fort blitt en overfladisk fortelling, men det ligger så mye mellommenneskelig grums sydende under overflaten, og karakterene er så godt skildret at filmen ikke blir hverken sosialpornografisk, klisjépreget eller flat. Vel er ikke militærguttene de skarpeste knivene i skuffen, og en av de overordnede er en skikkelig homohater. Men det har åpenbart rot i virkeligheten, og andre sider ved miljøet og menneskene kommer også til syne. Barry (som spilles utmerket av Troy Garity) er selv en enkel gutt fra et lite sted som sliter litt med å stave riktig og som drømmer om å bli månedens soldat. Og han er slett ikke homofil. Han forelsker seg i jenta Calpernia, selv om hun er inne i en utvikling fra mann til kvinne. I hverandre finner de en slags normalitet og et pusterom i et vanskelig brytningspunkt i livet.
Calpernia Addams var selv med på prosessen frem mot filmen. Hun samarbeidet med regissør Frank Pierson, manusforfatter Ron Nyswaner og skuespillerne, og delte sine opplevelser rundt drapet. I følge henne selv ligger filmen svært nært opp til virkeligheten. Som hun sier på sin nettside www.calpernia.com: «I must state for the record that I did not actually live in a trailer. Other than that, the movie was very close to reality.» Kanskje er hennes bidrag noe av årsaken til at scenene mellom Calpernia og Barry er så levende. De står i kontrast til det tøffe miljøet på militærbasen, noe som fungerer svært godt, selv om jeg innimellom skulle ønsket å komme enda litt mer under huden på guttene som faktisk begikk drapet.
Calpernias tilstedeværelse er også i aller høyeste grad merkbart i rolletolkningen Pace har gitt henne. Han greier noe så sjeldent som å være en troverdig transseksuell. Det er personligheten, ikke faktene, som kommer til syne. Han er feminin, skjør og glamorøs uten å smøre for tykt på. Calpernia er ikke en klisjétranse i drag som kjører på med løsvipper, glitter og fjær. Hun er en søt jente. Riktignok en temmelig spesiell jente, men ikke tilgjort eller outrert. Pace greier å gi henne en befriende naturlighet uten forvrengt, lys stemme eller slakke håndledd. Hvor lang tid han har brukt på å bli Calpernia skal jeg ikke fundere i, men det er fantastisk å se en ung skuespiller som så til de grader legger arbeid og sjel i karakterene han spiller. Under innspillingen av The Fall satt han i rullestol i tre måneder, både på og utenfor settet. Og som Ned i Pushing Daisies utviklet han et helt eget kroppsspråk. Samtidig greier han å ikke la de ytre trekkene bli påtatte eller dominerende. De ligger bare i bunn som en del av karakteren han spiller. Han har et reaksjonsmønster som virker helt naturlig og en uttrykksfull utstråling av de helt sjeldne.
Jeg er herved fan. Det kommer en bråte ungjenter også til å bli når han dukker opp i de to kommende kapitlene i Twilight-sagaen. Selv kjenner jeg en intens ambivalens sige over meg. Men jeg kommer nok til å se dem. Siden Lee Pace er med, mener jeg..