I spalten Fra videohylla leter vi frem gamle og nye skatter som aldri har fått ordinær kinodistribusjon her til lands.
En liten jente vekkes til live fra en trekiste. Rundt henne står en flokk med ungjenter fra syv til tolv, med hårbånd i ulike farger for å markere aldershierarkiet. Iris tas i mot som en nyfødt og skal åpnes for en ny verden. En verden bortgjemt bak høye gjerder, slik at ingen skal fristes av det farlige «utenfor», der uskylden brytes og menneskene forderves. Her skal jentene leve i sitt eget univers uten forstyrrelser for å kunne bli rikets beste ballerinaer. De snakker fransk, men man får aldri inntrykk av at historien utspiller seg i Frankrike, den kan være hvor som helst, når som helst.
Innocence følger tre hovedkarakterer og flytter uanstrengt blikket videre fra den ene til den andre til den tredje. Filmen fortelles i tre avgrensede kapitler, og vi får oppleve den terrarielignende tilværelsen gjennom øynene til tre jenter i forskjellige aldre. Den yngste (Iris) ser på tilværelsen med et barns forunderlige øyne. For den mellomste (Alice) er overraskelsen og fascinasjonen forbi – hun ønsker seg ut av lekegrinden. Den eldste (Bianca) har kommet til det punktet hvor hun har innfunnet seg med rammevilkårene og ikke kan forestille seg livet på den andre siden (akkurat som den typiske birollefiguren i et utall fengselsfilmer).
Fortellingen er besnærende og like kryptisk som den er umiddelbart fengslende. Regissør Lucile Hadzihalilovich klarer å bygge et magisk-realistisk univers med en helt egen logikk, hvor man formelig dykker inn i en fuktig tåke av stemning. Tempoet er langsomt, nesten meditativt. Små hendelser får utbrodere seg i detalj; enkelte scener er helt stillestående. Men Hadzihalilovich er så nennsom i måten hun bygger hvert eneste øyeblikk på at man aldri klarer å se bort fra skjermen. Lydbildet er nøkternt, ofte preget av en svak ulyd i bakgrunnen – en slags forsterket tomhet.
Stilgrepene er gjort med en mesters presisjon og balanse. Da er det nesten uforståelig at Innocence faktisk er Hadzihalilovichs spillefilmdebut. Filmen er dedikert til regissørens ektemann og samarbeidspartner Gaspar Noé, og Innocence besitter den samme rigorøse visualiteten vi kjenner fra hans cinematiske infernoer. De to deler dessuten fotograf, Benoît Debie, hvis varme palett og kornete tekstur er med på å skape en atmosfære i grenselandet mellom drøm og virkelighet. Bildene er hovedsakelig mørke og jordfargede, men med innslag av fargesterke gjennomgangsmotiv i mise-en-scène; den intenst grønne hagen og ikke minst de røde og blå hårbåndene er som drypp av fantasi mellom kostskolehverdagens rutiner og gjentagelser. Dramaturgien tegner den samme sirkelbevegelsen frem mot filmens merkelige og hypnotiske avslutning, og den som liker å analysere kan bryne seg, spole tilbake og studere filmens struktur – igjen og igjen. Hadzihalilovichs uttrykk er vakkert, men Innocence er aldri billedskjønn på en kjedelig måte; her fornemmes feber og pest i hver eneste krok.
Det er innlysende å trekke paralleller til Peter Weirs forgiftende klassiker Picnic at Hanging Rock, særlig på grunn av kostskolesettingen og den poetiske tonen i formspråket. Men filmens tema – uskyld, eller tap av uskyld – spinner også tråder til kinoaktuelle Black Swan og hvordan Aronofskys film bruker ballettyrket som et uttrykk for innestengthet og begrenset virkelighetforståelse.
At Innocence aldri fant veien til norske kinoer er en sorg, og jeg skulle gitt mye for å oppleve dette verket på et stort lerret. Filmen er heldigvis en enkel sak å grave frem på DVD og kan kjøpes for en billig penge på Play.com (forhåpentligvis vil den foreligge på Blu-Ray en eller annen gang i fremtiden).
Innocence er sannsynligvis en av 00-tallets beste filmer, og jeg håper virkelig vi får se flere spennende ting fra Lucile Hadzihalilovich i årene fremover – en kompromissløs stemme som allerede har satt et stort kryss på kartet over sjeldne filmskatter.
Traileren kan du se her: