aronofskys-dans-med-referanser-i-black-swan

Omtale

Aronofskys dans med referanser i Black Swan

Kroppen begynner å leve sitt eget liv, konturene av virkeligheten falmer som en akvarell og Nina (Natalie Portman) opplever å være i transformasjon for å bli den sorte svanen i en oppsetning av Pjotr Tsjaikovskijs Svanesjøen. Hun tar en piruett fra melodramaet til den erotiske thrilleren, stanser ved den psykologiske grøsseren for å ta steget inn i ‘body horror’-sjangeren. Denne svingete veien brolegger regissør Darren Aronofsky med et tykt lag av filmhistorie. På tross av hans ambisiøse og originale visjoner åpenbares en kunstner med stor ydmykhet overfor tradisjonene, som åpent låner fra og siterer sine inspirasjonskilder.

En av de største gledene ved å se Black Swan er å bivåne en aktiv referanse- og siteringspraksis, uten at det på noe tidspunkt blir forstyrrende eller drar tilskueren ut av fortellingen. Selv anser jeg thrilleren som min favorittsjanger og erkjenner å ha en spesiell svakhet for den erotisk ladede varianten, der man studerer forbindelsen mellom psyke og kropp. Det fantastiske med Aronofskys film er at han bruker den erotiske thrilleren – en ganske lurvete, nesten uakseptert subsjanger – til å forstyrre og rive opp det som enkelt kunne ha blitt et svelgbart ballettdrama med thrilleraktig spenningskurve. Aronofsky dykker ufortrødent inn i hovedkarakterens sinn for å visualisere en sanselig danseforestilling der filmmediets voldsomste virkemidler trekker publikum helt inn i materien. Den gode smak lar han bli igjen der den hører hjemme.

Den erotiske thrilleren er allerede nevnt, men Black Swan lar seg vanskelig plassere i én renskåret sjanger. Den er et heksebrygg med padder, galle og avklipte fingernegler – en hybrid som uanstrengt flytter seg fra én sjanger til neste. Denne artikkelen setter seg ikke som mål å studere alle avkroker og irrganger i Aronofskys film, men vil berøre noen motiver fra tidligere verk og sjangere som er innsydd i dette flyvende lappeteppet.

Dels er filmen en melodramatisk variasjon over det klassiske kunstnerportrettet – med alle tilfredsstillende klisjeer om at kunstnerens geni medfører tapt virkelighetsbeherskelse. Som Johan i Ingmar Bergmans Vargtimmen, Elisabeth Vogler i Persona, Mozart i lystspillet Amadeus eller Pollock i filmen med samme navn. Den mest innlysende parallellen i Black Swans tilfelle er Victoria Page i The Red Shoes. I Powell og Pressburgers definerende epos om ballettkunsten danser hun seg inn og ut av fantasien når de magiske tåpissskoene knyter seg rundt føttene hennes. Men der Victorias verden er eventyrlig skjønn, blir Ninas et skrekkabinett, og der førstnevnte beholder en viss kontroll frem mot filmens tåredryppende klimaks, slår Nina sprekker allerede i første akt. Fotograf Jack Cardiffs berømte Technicolor-bilder i The Red Shoes står hovedsakelig i kontrast til Matthew Libatiques håndholdte kamera i Black Swan, men motiver fra Cardiffs arbeide hentes inn til dansescenene. Piruettene fra Ninas point-of-view er identiske med dem man finner i Powell og Pressburgers film og det blågrønne scenelyset i filmens prolog og avslutning påminner sterkt om fargetonene fra Vickys fantasier.

Melodramaet ligger som en pastellfarget ramme rundt hele fortellingen og dette merkes først og fremst i den gjennomgående operaiske pompøsiteten. Her finnes ingen små, subtilt underspilte følelser – bare voldsomme og tydelige uttrykk. Derfor føles det bare naturlig at Aronofsky tar veien om grøsserfilmen, fra det magisk-realistiske institusjonsportrettet i The Red Shoes gjennom helvetesilden i Dario Argentos Suspiria. Men Aronofsky og fotograf Libatique skaper en helt egen estetikk som, i motsetning til Argentos fargesprakende fantasifest, holder et stødig bein i realismen. Samme kvalmende uhygge manes frem, men går aldri på bekostning av det menneskelige aspektet. I all sin maksimalisme besitter Black Swan ofte en beundringsverdig måteholdenhet. Men virkemiddelbruken eskalerer i siste akt, når Ninas sinn totalkollapser, med renskårne horrorelementer i form av flytende blod og andre tradisjonelle sjokkeffekter. Når skvetteretorikken faktisk fungerer, er det fordi dette markerer et brudd med bakkekontakten – filmen har tatt steget fra gulvet og bykset opp i luften. Plutselig kan alt skje og som tilskuer blir jeg direkte anspent av tanken på hva som skjuler seg rundt neste sving. Denne delen er filmens ømmeste punkt og kunne enkelt ha blitt en akilleshæl – det er ikke tilfeldig at de som har problemer med Black Swan trekker frem siste akt som et ankepunkt. Som i Requiem for a Dream og The Fountain faller Aronofsky for fristelsen å trykke på alle knappene og skape et gigantisk crescendo.

I The Fountain, som jeg synes er en ambisiøs og vakker film, ble nok tonene litt sure. I Requiem for a Dream lykkes han i mine øyne, men så er da også filmen en åpenbar syretripp – en øvelse i form der det er enkelt å svelge slike grep. I Black Swan, som også videreutvikler den porøse soberheten fra The Wrestler, kunne dette blitt forrædersk i forhold til filmens utgangspunkt. Når Aronofsky ikke bare lykkes, men skyter filmen opp i klassikerdivisjonen er dette et resultat av at regissøren stoler fullt og helt på sin egen suggesjonsevne. Det er som om volumknappen taktfullt skrus opp og ned underveis, men intensjonelt når diskotekvolum når fortellingen endelig kan tillate det. Når Nina sminker seg foran speilet på premierekvelden har hun funnet sin sorte svane, og som henne sitrer vi etter å se denne skapningen fly. En feigere filmskaper hadde aldri turt å la Ninas transformasjon kulminere i cronenbergsk, monstrøs kroppslighet – såkalt body horror. Som i Videodrome eller The Fly får de psykologiske forskyvningene fysiske utslag. Når Aronofsky faktisk lar Nina bli en svane foregår dette vel og merke på innsiden av Ninas sinn, men det er helt essensielt at forvandlingen visualiseres for tilskueren, ettersom man på dette tidspunktet har tatt bolig i dypet av Nina. Halsen strekker seg, føttene får svømmehud, beina knekkes i svaneformasjoner og fjærene popper ut gjennom huden. Når ballerinaen bukker for publikums applaus er forvandlingen total og jeg må selv klappe i hendene av vantro beundring.

Når Aronofsky henter motiv fra ulike sjangre bidrar dette til å gjøre Black Swan uforutsigbar. I møtet med rendyrket sjangerfilm er det enkelt å forestille seg hvilke retninger fortellingen skal ta. Dette kan selvfølgelig være en tilfredsstillende øvelse, men det er oppriktig forfriskende å se noen låne elementer fra ulike klisjéoppskrifer og sette dem sammen med en alkymists sans for å finne det gylne i hver av dem. Aronofskys film er bortimot sømløs; rytme og presisjon preger hver eneste scene og den overhengende stemningen blir en hengemyr av grusomhet som binder alt sammen. For Black Swan er gjennomgående fryktelig – på grensen til å bli parodisk, men alltid med en godt skjult sans for beksort humor som skaper assosiasjoner til Roman Polanski. Jeg er nødt til å smile av Barbara Hersheys karikert demoniske morsfigur og Vincent Cassels bohemske instruktør når han forhører seg om Ninas seksuelle erfaringer og gir henne onaneringskurs i hjemmelekse.

Et sentralt element i Aronofskys film er følelsen av å være innelåst, og som hos Polanski og Brian De Palma før ham knyttes denne paranoiaen til en ung kvinnes frigiditet – hennes angst for den mannsstyrte voksenverdenen, der hun må hengi seg som et seksuelt objekt. Aronofsky har selv oppgitt Repulsion som en referanse og man kan enkelt spore trekk fra Catherine Deneuves psykotiske tilværelse i filmhistoriens mest kvelende bygårdsleilighet. Nina og morens klaustrofobiske bolig, som man aldri får oversikt over, bærer i det hele tatt et sterkt slektskap til en rekke Polanski-hjem, være seg nevnte Repulsion, Rosemary’s Baby eller The Tenant. Ninas mest basale problem er at hun har tatt avstand til det seksuelle – at hennes kropp helt og holdent har solgt seg til kunsten. De kjødelige lystene er kneblet. De rosa kosebamsene på pikerommet er som en barrikade mot voksenverdenen, under ledelse av Ninas ødipale mor, Erica. Hun har oppgitt sin egen ballettkarriere for å oppfostre Nina og forventer at datteren betaler tilbake offeret ved å gjenskape drømmen som brast. Hun må skjerme Nina for den truende omverdenen, som til enhver tid kan hugge tak i henne og lede henne inn i fristelsen – riste henne løs fra den innesluttede ballettverdenen og inn i voksenlivet. Hun etterstreber total dominans og har en fysisk nærhet til datteren som lukter av seksuelle undertoner.

Parallellen til De Palmas klassiker Carrie er innlysende, såvel som Michael Hanekes Pianolærerinnen (hvis hovedkarakter deler navn med Ninas mor). Barbara Hershey er like Disney-grusom som Piper Lauries misjonærsatan og Ninas sosiale utilpasshet og kroppsangst speiler, på tross av deres vidt forskjellige utgangspunkt, Carrie. Begge filmene tegner et unaturlig nært, direkte usunt forhold mellom mor og datter, og maler verden utenfor denne relasjonen i skyggelandskapet mellom det truende og det frigjørende. Akkurat som Carrie gjør oppgjør ved å pynte seg og dra på skoleball, protesterer Nina mot fengselstilværelsen og drar på diskotek med Lily (Mila Kunis) – kroppsliggjøringen av den frigjorte sorte svanen Nina strekker seg mot. Denne kontrasteringen er overtydelig inntil bristepunktet, men Aronofsky og manusforfatterne har en selvbevisst tone som gjør at man svelger dette like glupsk som Lily fortærer sin blodige cheeseburger (i skarp motsetning til Nina, som pirker i en vegetarrett).

Som så mange andre kunstmiljø-skildringer belyser også Black Swan elementet av konkurranse og hierarki. Ballettyrket er kjent for å pensjonere sine stjerner innen de runder førti, og nittitallsstjernen Winona Ryder blir en refleksjon av seg selv i rollen som den avtroppende prima ballerinaen Beth Macintyre. Akkurat som Eve har en sterk beundring for den aldrende skuespillerinnen Margo i All About Eve, ønsker Nina å bli Beth – hun stjeler forgjengerens skjønnhetsprodukter, inkludert en skarp neglefil, når hun overtar garderoben i ren fanatisme. Nå behandler Black Swan denne konflikten på en langt mer overflatisk måte enn Mankiewiczs klassiker, men tjener på å luske frem dette motivet for å skape en effektiv demon i Beth – Ninas kilde til konstant dårlig samvittighet over sin egen triumf.

Det lar seg vanskelig gjøre å skrive om Black Swan uten å nevne skuespillerne. Castingen er gjennomgående perfekt; Cassels arroganse, Kunis’ flørtende sensualitet og Hersheys styggvakre grimaser skaper et rollegalleri som riktignok er outrert, men alltid troverdig innenfor fiksjonsuniversets rammer. De er også et helt nødvendig krydder til en plaget og nevrotisk hovedkarakter som enkelt kunne blitt monoton og trettende i lengden. Men Natalie Portmans prestasjon er og blir monumental. Én ting er at man imponeres over Portmans grundige forarbeide; hjerteskjærende vektreduksjon og utallige timer i speilsalen betaler seg i noen svært overbevisende ballettsekvenser. Men det er den utagerende følsomheten i fakter og ansikt som bergtar mest. Portmans øyne og munn har en ekspressivitet som er få forunt, og den tiltagende vekslingen mellom Odile og Odette – den hvite og den sorte svanen – er en særdeles krevende balansekunst. Portman overbeviser både som engel og demon; når hun gyver løs på moren og blir et monstrum reiser hårene seg i nakken: «What happened to my sweet girl? – She’s gone!» Og vekk er hun.

De gjennomførte arketypene, lekre stilgrepene og den vellykkede sjangerblandingen i Black Swan hever et intenst engasjerende karakterdrama til å bli en av de mest fascinerende og originale thrillerne på år og dag – et ambisiøst og voldsomt mesterverk som kan diskuteres og demonteres ved hvert gjensyn. Darren Aronofsky har lenge svømt mot slik storhet, men overgår på alle måter seg selv i en film som meget mulig vil stå igjen som karrierens absolutte høydepunkt. Jeg føler en intens kjærlighet overfor dette prosjektet i hele kroppen og har problemer med å ta et skritt tilbake for å måle svakheter og styrker opp mot hverandre, men i alle tilfeller er Black Swan en usedvanlig gjennomført filmfortelling som aldri kunne vært formidlet i et annet medium.

Jeg bøyer meg i haugen med avslitte fjærstilker.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 27 kommentarer

  1. Daniel F N sier:

    Høyst interessant artikkel.

  2. ØrjanBB sier:

    Ville bare si bra artikkel og interessant lesning. Kudos!

  3. Moa sier:

    Har man väntat ett år på en film så har man ganska höga förväntningar, och till min stora glädje satt jag i kinosalen och fick en helt otrolig upplevelse. Jag slänger ut tärningskast 6. SÅ.BRA.ÄR.DEN.

  4. alam sier:

    veldig bra artikkel. men den viktigste referanser er kanskje glemt. Satoshi Kon´s Perfect Blue fra 1998. Plottet, karakteren og atmosfæren er tilnærmet lik Perfect Blue. Aronofsky har jo tidligere lånt scener fra Perfect Blue til Requiem for a Dream. Perfect Blue er også verdt å få med seg.

  5. Jeg skal med andre ord få ut fingeren og få sett “Perfect Blue”! Finnes det en god dvd-utgivelse til en grei pris?

    Likte godt Satoshi Kons “Paprika”, som Christopher Nolan vel hentet ett og annet fra når han laget “Inception” :)

  6. alam sier:

    amazon.com tror jeg har noen kopier til sikkert en grei pris. enjoy.

  7. Hyl sier:

    Satoshi Kon må aldri glemmes, han er en av de beste! :3

  8. Kalle Løchen sier:

    Her var det mange referanser i en interessant artikkel om en usedvanlig bra film. Etter at jeg ble fanget i Aronofskys nett under en visning i Tromsø, ble jeg imponert av denne studien i et skjørbart sinn som går mot en ubehagelig destruksjon. Jeg har egentlig reagert på hvordan mange betegner denne filmen som “thriller”, som egentlig er en veldig vag genrebetegnelse. Har egentlig vegret meg for å sammenligne filmen med annet, men forstår godt det åpenbare i “Red Shoes” på den ene siden og “Repulsion” på den endre siden. Dette er jo en film om et spaltet sinn, et splittet menneske, eller et sinn og et menneske som drives over grensen “av seg selv”. I skrekkfilmreferansen kunne man like gjerne kastet inn kampen mellom den hvite og sorte svane, eller Dr Jekyll & Mr Hyde, om man vil. For meg var det mest interessante det som skjedde mot slutten, der Nina drives mot de kvinner som står henne nært på ulike måter, kvinner som påvirker hennes sinn, og i ytterste forstand hennes prestasjon. Fysisk perfekt, psykisk presset. Nina kan ikke unngå at andre sinn tar bolig i henne, for at hun kan nå en perfeksjon, som også kan bli en destruksjon. Absolutt glimrende er denne filmen!

  9. Dag Sødtholt sier:

    Det er merkelig å høre at en del har hatt problemer med avslutningen av denne filmen…

    Kan det forresten stemme at Nina for det meste er kledd i lyse klær og nesten alle de andre karakterene i mørke?

  10. Ja, for oss som elsker filmen er det unektelig merkelig å høre, men det er nok sant. Noen mener Aronofsky går for langt med voldsomheten.

    Ja, Nina går i lysegrått og pastellfarger i hele filmen, i kontrast til Tomas/Lily/Erica. Scenografien er dessuten så og si utelukkende i sort og hvitt – Tomas’ leilighet er nærmest som som tangentene på et piano…

  11. Dette er selvfølgelig en sterk faktor i konstruksjonen av uskyld.

  12. Dag Sødtholt sier:

    Det var også fascinerende at hun så seg selv, allerede tidlig i filmen – spesielt siden Aronofsky brukte akkurat det samme grepet i “Pi”, også der i forbindelse med T-banen. Herlig bruk av speil også – den paranoide tiskingen likeså.

    Jeg lurer forresten på om vårt inntrykk av morens personlighet kan bli fortegnet av den upålitelige fortellerstemmen – hun er jo svært vennlig og omsorgsfull overfor Nina tidlig i filmen.

    Jeg har sett filmen kun to ganger, men det kan virke som om “Black Swan” kanskje har mindre å gi når det gjelder det strukturmessige. Jeg liker å oppdage mønstre, og der er jo “The Fountain” helt ram. Det er bare å pirke litt borti hvert bilde så piler det fram et utall motiver som skaper forbindelser på kryss og tvers i hele filmen. Tydelig at Aronofsky har vært helt besatt av å pakke så mye inn i verket som mulig.

    Du var kanskje litt tvilende til avslutningen av “The Fountain” – at den ble for voldsom? Personlig synes jeg ikke det – tvertom noe av det mest suggererende og gjennomrystende jeg har vært borte i, iallfall etter at jeg hadde fått sett filmen et par ganger og var mer på bølgelengde med hva som egentlig sto på spill. Men jeg opplever den som ganske annerledes, mer forløsende og frigjørende, mens avslutningen av “Black Swan” dundrer inn i den rene galskap. Herlig forresten den kontrollerte villskapen hos Aronofsky når han virkelig får det til.

  13. Spennende betraktninger. Personlig liker jeg siste akten i “The Fountain” veldig godt – jeg synes faktisk det er her den litt haltende filmen forløser seg og blir virkelig sanselig, skjønn. Men jeg har likevel forståelse for at mange synes det blir for voldsomt, at man ikke helt ser hvordan oppbyggingen kan rettferdiggjøre klimakset. I “Black Swan” derimot, ohhh…. Man kan få lov til å mislike intensjonen, men effekten av siste akt, måten det er gjort på rent filmatisk, er ubestridelig flott.

  14. Ole_ sier:

    Glad for at Pi blir nevnt for den ble jeg sittende og tenke på flere ganger i løpet av filmen. Ellers så var det artig å lese denne artikkelen med slike gode kommentarer.

  15. Dag Sødtholt sier:

    Ja, den liderlige mannen som Nina møter på T-banen – som antagelig er et rent fantasifoster – minner om en fyr hovedpersonen i Pi møter på samme framkomstmiddel, som også han er svært provoserende. Pi har også en lignende utvisking av fantasi og virkelighet.

  16. Var det noen andre som la merke til at bildet til tider var litt kornette og “stygt”? Likte filmen, men savnet å se mer av “Black Swan”. Det kan jo virke litt rart, men jeg synes ikke den var mørk nok. Fikk liksom aldri ordentlig følelsen av ondskapen i Nina. Noen andre som tenker noe av det samme?

  17. Balansen mellom det mørke og lyse hos Nina var stort sett veldig hårfin, med noen eksplosive unntak. For min del fikk jeg følelsen av ondskapen nettopp derfor – det var ekstra skremmende å følge Nina fordi sinnstemningene var så antydende.

    Egentlig vanvittig imponerende av Aronofsky å lage en film som er så antydende og svulstig på samme tid. Det krever en mester for å få til slikt.

    Jeg bet meg også merke i leiligheten til Tomas. Han og Ninas leiligheter var som en omsluttende forlengelse av personlighetene deres. Tror jeg kan se denne filmen mange, mange ganger i framtiden og fortsatt finne ting å la meg begeistre over.

  18. Kristian Løkken sier:

    Finalen i filmen er så mesterlig orkestrert og er noe så ut av en annen verden intens. Jeg opplevde at den tok fysisk tak i kroppen min og fillerista meg, på slutten visste jeg virkelig ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Musikken og koreografien, som er laget for å være virkningsfull på avstand, kombinert med Natalie Portmans svarte svane og hennes gåsehudframbringende samspill med et kamera som jobber like intenst som henne er virkelig noe av det heftigste jeg har sett. Akkurat så langt over streken som det er mulig å pushe det :)

    Blir garantert kinogjensyn!

  19. Dag Sødtholt sier:

    Ja, slutten av denne filmen føles for publikum like grensesprengende som karakterens egen opplevelse av situasjonen. (Det er ofte her det svikter litt i slike filmer.)
    Spesielt de første sekundene når hun faktisk foran øynene våre begynner å bli forvandlet til en svane oppleves som et genuint overskridende øyeblikk – vi trer inn i en annen dimensjon, en annen virkelighet sammen med henne, samtidig som forvandlingen gjenskaper forbløffelsen som tilskuerne i ballettsalen føler over hennes opptreden.
    Og selv om budsjettet til denne filmen skal ha vært veldig lavt, føles spesialeffektene under denne forvandlingen svært sømløse – forvandlingen bare springer naturlig ut av situasjonen, for hos Nina er det ikke lenger noen som helst forbehold eller barrierer. Jeg synes det bare virker genialt det hele.

  20. Arne H. Underdal-Loktu sier:

    Jeg så denne filmen i går. Ikke er jeg filmhistoriker, filmkunster eller filmstudent, men jeg er født med en uhyrlig sterk intuisjon.
    Denne filmen etterlater noen av de sterkeste sporene en film har etterlatt på svært svært lenge.Den er grusom og utrolig sterk. En helt fabelaktiv film.
    At Natalie Portman kunne spille slik og så totalt overbevisende i hver minste detalt, ja det var totalt ukjent for meg.
    BRAVO!

  21. Karsten Ekren sier:

    Kul artikkel! Men jeg reagerer også på fremstillingen av moren som ensidig ond og invaderende. Jeg opplever, som med det meste annet i denne filmen, at det avhenger av Ninas troverdighet som forteller og fortolker. Om mor var så ensidig opptatt av datterens suksess ville hun neppe gjort forsøk på å stanse (beskytte) henne i det datteren sto foran sitt/deres livs sjanse til å oppnå det hun(mor) har ønsket av henne. Jeg mener i hvert fall det er mulig å se dette som en mors forsøk på å beskytte sitt syke barn.

    Ellers syns jeg faktisk det er relavant å sammenligne filmen med Sletaunes Naboer. Både når det gjelder tematikk, virkemidler og ikke minst når det kommer til bruken av interiør som speiling av karakterenes psyke.

  22. tanketom sier:

    Såg filmen i går, har ikkje vore anpusten ved ein filmslutt på lenge! Sjølv om slutten nærast var eit overflødigheitshorn av kjensler og symfoniske eksplosjonar, og eg kanskje tykkjer Aronofsky tek i litt vél hardt (han likar jo gjerne det), så er eg sterkt imponert. Eg er ikkje «Lars Ole-imponert», men framleis eit meget godt stykke film!

    KRAFTIG SPOILERLAND

    Var det berre eg som tolka forholdet til mora som incestuøst? Overbeskyttande og vernande, ja, og absolutt ingen tvers gjennom ond person (som Karsten Ekren går djupare inn på over), men det ligg nokre kraftige, seksuelle undertonar der, manifestert sterkast i scena der mora seier: «Er du klar for meg?» og entrar rommet i ein nattkjole.

  23. Karsten Ekren sier:

    Kjæresten min kommenterte også den incestuøse hentydningnen. Selv fikk jeg det ikke med meg, men kom på at jeg var usikker på om det var Ninas eget ansikt eller mors vi så i den lesbiske sexscenen ved hennes første hallusinasjon.

    Desto mer imponerende innflettet syns jeg, all den tid jeg fortsatt opplever fremstillingen av mor som nyansert.

  24. tanketom sier:

    Karsten: Er det ikkje mor sitt andlete me ser i eit blink då Nina badar og dukkar hovudet under vatn óg då? Manglande intimsfære — både psykisk og fysisk — forsterkar mitt inntrykk.

    Eg oppfatta lesbescena som «Lily» (som med andre ord vil seie at Nina endeleg klarte å onanere, heilt på eigen hand), og ikkje mora.

    Bra det ikkje berre er meg som tolkar det dithen, ein kunne byrje å lure på om eg såg fanden på flatmark.

  25. Karsten Ekren sier:

    Husker ikke detaljene i dette, men reagerte i hvert fall flere ganger på forvirring rundt hvem man ser. Vanskelig å si helt sikkert før man kontrollerer pauseknappen…
    Uansett vil det overraske om ikke tematikken identitetsforvirring også er illustrert gjennom triks som dette.

    Jeg ser forresten at Lars Ole Kristiansen i en annen artikkel har referert til denne forvirringen/ombyttingen som “schizofren”. Dette er jo dagligspråkets begrep for fenomenet, men på fagspråket kalles det dissosiasjon, som betyr noe i retning av avspaltning.

  26. Dag Sødtholt sier:

    Har sett denne et par ganger til – første gangen med kritikken som har kommet fram her og i podcast-tråden litt for friskt i minnet og det ble litt som å kjøre bil med håndbrekket på, eller plutselig oppdage underveis i filmen at ditt kinofølge misliker den sterkt, slik at du plutselig begynner å stille deg overdrevent kritisk til det du ser.

    Men for meg sitter den stadig som et skudd – så lenge man ikke forventer realisme. Det som gjør Portmans rollefigur så hjerteskjærende er at hun er en person med dårlig selvbilde som kun lever for andres ros og skjenn, men er uten holdepunkter, prisgitt en totalt uforutsigbar verden: moren er det ene øyeblikket kjærlig, så plutselig dominerende og nesten voldelig; koreografen er oppmuntrende det ene øyeblikket og så full av forakt; Lily veksler hele tiden mellom å være kameratslig, nedlatende og intrigerende. Kritiser gjerne historien for å være forutsigbar, men det fortoner seg slett ikke slik for hovedpersonen.

    Det lille jeg var skeptisk til under første visning var de utagerende horrortingene kvelden før premieren. Nå synes jeg de er herlig hysteriske og OTT – minner meg litt om Monty Python-parodien på Sam Peckinpah-voldsfilmer, der personene ikke kan gjøre noe uten å skape stadig nye katastrofer og lemlestelser, og flyr til slutt rundt med avkuttede hender og armer etc.

    Det pikete soverommet har blitt kritisert som overtydelig, men merk at det blir porsjonert ut etter hvert, og vi ser det først i all sin nusselige velde i scenen hvor Nina onanerer, noe som setter hennes seksuelle uerfarenhet i et talende og rørende perspektiv. Veldig flott forresten hvordan denne scenen snart går over til en slags dans eller ballett i sengen…

    I scenene hvor hun er forvirret med hensyn til andre personers identitet, er det forøvrig alltid seg selv hun ser, aldri noen av de andre karakterene – så vidt jeg kan se.

  27. Paal Harald sier:

    Sterk artikkel Lars Ole!

    Ble særdeles imponert over denne filmen da jeg så den forrige helg. Perfekt casting, klipp og foto.

    Er lenge siden jeg var så svett da jeg kom ut fra en kinosal som etter å ha sett Black Swan.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>