Filmfrelst #58: Black Swan

Natalie Portman, svane.

Vi har viet utallige virtuelle spaltemeter til Darren Aronofskys Black Swan allerede her på Montages, men føler likevel det er såpass mye usnakket her at vi samler troppene på Skype for å diskutere filmen.

Denne gang har vi igjen gleden av å ha med oss Dagbladets filmanmelder Inger Merete Hobbelstad, i tillegg til våre vante Montages-panelister Kari Finstad og Lars Ole Kristiansen. Programmet ledes som vanlig av Martin Sivertsen.

God lytting!

Aktuelle lenker for denne episoden:

Skriv ut artikkelen 17 kommentarer

Simen Løvgren sier:

10. februar 2011, kl. 08:45

Har ikke hørt den enda, men jeg regner med en lang monolog fra Lars Ole hvor han forteller hvor uutgrunnelig fantastisk denne filmen er! Gleder meg!

Svar
Erlend S sier:

10. februar 2011, kl. 10:05

Denne episoden var som en sprellende mark på en krok!

Svar
Robin sier:

10. februar 2011, kl. 17:02

Alltid stas med ny Montages podcast – men var i utgangspunktet litt engstelig om jeg skulle orke å høre på denne ettersom jeg regnet med at Lars Ole ville jizze over filmen i to timer.. Selv om jeg er uenig med deg i denne omgang skal du ha jaggu ha kudos for passion mann.

Forøvrig enig i det aller meste Inger Merete sier. Bra med litt debatt. Husker spesielt godt da Sivert Almvik reddet Avatar podcasten fra å bli en pinlig flause :-)

Svar
A nders sier:

10. februar 2011, kl. 18:45

Fint podcast, MEN kan Inger Merete lære seg diskusjonsteknikk ? Det høres ut som om hun blir forulempet når folk er uenig i henne. Å høre mennesker starte en argumentasjonsrekke med «Men kjære deg», gjør meg ekstremt provosert.

Svar
Dag Sødtholt sier:

10. februar 2011, kl. 19:29

«Nei, nå tar du feil igjen» var heller ikke spesielt hyggelig å høre.

Svar
Truls Foss sier:

10. februar 2011, kl. 22:35

Gleder meg :).

Svar
Bror Hagemann sier:

10. februar 2011, kl. 23:21

Entusiastene på montages.no trenger litt motstand. Det blir mye «veldig fantastisk» og «stort, utrolig mesterverk» i anmeldelsene på dette ellers så prisverdige nettstedet. Jeg synes det er rart å høre på en hel times diskusjon om en film uten at et eneste ord blir sagt om filmens tematiske innhold, og hvordan dette behandles i filmen (I M Hobbelstad er inne på det i sin anmeldelse i Dagbladet). Det blir veldig mye detaljer og begeistring over tekniske forhold som lydbruk, klipperytme, musikk, Hersheys frisyre osv osv – i tillegg til personlige oppheng mht sjangerpreferanser og det i og for seg nokså vanlige trekket at filmskaperne henviser til andre filmer.

For at en film eller et kunstverk overhodet skal kunne kalles «mesterverk» som det gjøres her, må man kreve ganske mye av originalitet og slagkraft på egne premisser. Teknisk beherkelse og allianse med dyktige fagfolk er i alle fall ikke nok. Generelt kan man si at store kunstverk i sum er større enn delene de består av, noe jeg mener er ganske langt fra sannheten når det gjelder Black Swan.

Kjernen i filmen er som alle kan se en gammelmodig, fortersket påstand om at en kunstner må ha livserfaring og være «forløst» emosjonelt og gjerne seksuelt, i kontakt med sitt eget «mørke indre», for å kunne gjøre noe vesentlig. Et blikk på en hvilken som helst kunstarts historie viser at dette er sprøyt. Charlotte Brontë skrev gripende om kjærligheten mellom mann og kvinne uten å ha opplevd noe som helst. Rimbaud revolusjonerte verdenspoesien som uerfaren 16-17 åring. Orson Welles laget sin viktigste film (av mange kalt «verdens beste») som 25-åring, med minimal eller ingen personlig erfaring med problemstillingene han skildret. Det som kjennetegner store kunstnere er gjerne en spesielt utviklet sensitivitet, kall det sårbarhet, som gjør det mulig å skape rystende verk ut fra nokså lite. Mindre begavete personer kan delta i verdenskriger uten å ha noe å formidle når de kommer hjem.

Så kan man si dette bare er koreografens påstand – Nina må ned i dypere lag av sitt eget sjelsliv for å kunne forløse den svarte svanen. Hans (og filmens) oppskrift er sex & drugs & rock’n roll, en formel fra 1970. Og det virker jo! Nina leverer varene med bravur i siste scene, selv om det i begrenset grad blir vist rent ballettmessig: Nathalie Portman er tross alt ingen danser.

Dette ytterst konvensjonelle kunstsynet kunne vært til å holde ut om filmen hadde forsøkt å etterleve det selv – om man som tilskuer opplevde å bli med på en reise innover i et sinn som tok sjanser og utsatte seg selv for noe det ikke hadde full kontroll over: «Til bunns i det ukjente for å finne noe nytt!» som gamle Baudelaire sa. Dette er dessverre ganske langt fra tilfelle. I stedet får vi en pyntelig og kontrollert underholdningsfilm med innlagte BØ-effekter. Noen står plutselig bak oss! Et uhyggelig smell! Også sett som skrekkfilm (som en av debattantene insisterer på at man skal) er det jo nokså ufarlige saker – peanuts i forhold til f.eks. forbildet Repulsion og andre mer rene sjangerfilmer.

Det som for meg er drøyest å høre av debattantenes uttalelser her, er påstander om at filmen «tar sjanser» og «utfordrer seg selv». Tvert imot opplever jeg den som trygg og på alle måter ufarlig; absolutt underholdende, og selvfølgelig vellaget, men veldig langt fra det rystende storverket den kunne blitt om regissøren hadde våget litt mer.

Kunsnerisk forløsning krever at man vrenger sin sjel, påstår Aronofsky. I stedet for å etterleve sitt eget credo serverer han en uforpliktende sjangerlek med trygg og markedstilpasset utgang.

Svar
Dag Sødtholt sier:

11. februar 2011, kl. 00:09

Brontë, Rimbaud og Welles er kanskje «unntakene som bekrefter regelen»? Jeg vil tro at for de aller fleste vil personlig erfaring være en stor fordel. Og Citizen Kane handler vel mer om ambisjon og maktlyst – noe som Welles nok hadde stor kjennskap til – enn avisdrift og imperiebygging?

Uansett, om gammelmodige syn og historier skulle være nok til å frata et verk mesterverkstatus, er det rart at opera fortsatt anses som stor kunst. Men der er utførelsen svært viktig, akkurat som i den opera-lignende Black Swan – og dette bidrar vel til at så mye tid ble ofret på slike ting i podcasten.

Svar
Aksel Akselsen sier:

11. februar 2011, kl. 00:40

Takk, Bror Hagemann! Veldig godt innlegg.

Svar
Stig sier:

11. februar 2011, kl. 09:49

En av de bedre podcastene. Og dette for en film jeg ikke har tenkt å se. Synes at Inger Merete gir bedre og mer interessantdiskusjoner. Men litt ivirig er ho jo.

Svar
A nders sier:

11. februar 2011, kl. 10:14

Min kritikk av Inger Merete handler ikke om hennes meninger, som er interessante, men måten hun diskuterer på.

Svar
sgsdfg sier:

11. februar 2011, kl. 11:35

Jeg synes Inger Merete var utrolig spennende å høre på, hun begrunnet argumentene sine godt

Svar
Eirik Smidesang Slåen sier:

11. februar 2011, kl. 12:13

Tusen takk for vektige og gjennomtenkte innlegg, folkens. Vi tar kritikken om for store ord med oss videre, men føler for å understreke at Filmfrelst er et muntlig forum der vi lar oss agitere, provosere, engasjere og generelt stigmatisere av hverandres meninger. Den tas også opp live, og siden vi ikke ønsker en polert diskusjon, unngår vi å klippe ut for mye. Da sier det seg selv at det blir med både utspill som kanskje virker en smule overdrevet, et og annet upassende sitat à la de refererte over og lignende. Alternativet hadde nok vært atskillig kjedeligere å høre på.. Ang hva som kan defineres som et mesterverk eller ikke, er det vel uansett først og fremst en subjektiv størrelse der alle til enhver tid vil være uenige. Samtidig er det viktig med en historisk kontekst og forståelse, slik Bror Hagemann skisserer over. Kudos for å dra inn perspektivet!

For min del anser jeg ikke Black Swan som et fullendt stykke filmarbeid, til det er manuset tidvis for enkelt, karakterene for karikert og filmens mellomdel tidvis ganske uinspirert. Men et gnistrende anslag og siste 20 minutter hever filmen uansett opp til noe av det bedre jeg har sett på kino på lenge. Og jeg er ikke en gang Aronofsky-fan..

Svar
Christoffer Ødegården sier:

11. februar 2011, kl. 21:49

Bror Hagemann «For at en film eller et kunstverk overhodet skal kunne kalles “mesterverk” som det gjøres her, må man kreve ganske mye av originalitet og slagkraft på egne premisser. Teknisk beherkelse og allianse med dyktige fagfolk er i alle fall ikke nok. »

Dette er da kun din mening. Liker ikke helt at du formulerer dette som en selvfølgelighet. I min mening handler det mer om hvordan du sier det, enn hva du faktisk sier. Er fullt enig i at mye av tematikken i Black Swan er svært velkjent, men for meg har dette veldig lite å si om filmens styrke.

Svar
Øyvind Hellenes sier:

11. februar 2011, kl. 23:40

@Bror Hagemann

Hva er originalitet? Slik som du fremstiller det så må man nermest finne opp hjulet på nytt for at en film skal kunne presenteres som ett originalt mesteverk. For det første så mener jeg bestemt at ett mesterverk ikke nødvendigvis trenger å være banebrytene. For det andre så vil jeg påstå at Black Swan er ett svært originalt stykke film. Måten Aronofsky bruker det handholdte kameraet for å skape en voldsom intimitet samtidig som konteksten av det hele er så mektig og storslagent. Denne kontrasten er mer eller mindre unik og bidrar til å skape ett særegent visuellt utrykk.

Du sier også at kunstnerisk forløsning krever at man vrenger sin sjel. Dette er jeg også svært uenig i. Man kan alltid gå lenger, ta mer sjanser, men det essensielle i kunsten er jo tross alt å finne den skjøre balansegangen mellom rå kunst og underholdnig. Fra ett subjektivt perspektiv kan alltid en film bli bedre og mer spesifisert mot personlige preferanser. Jeg mener du forlanger for mye av Aronofsky når du sier at han ikke våger. Ser man på filmen som en helhet så er den langt, langt i fra å være konvensjonell. Du vil ha mer, greit nok, men husk at filmen tross alt skal ha ett publikum. Det er en kunst i seg selv å appelere til ett bredt publikum.

Black Swan var for meg fjorårets beste film. Emosjonelt rørende, visuelt slående, grøssende bra lydbilde og sist men ikke minst, underholdene som bare faen! Deilig å se en auteur som ikke er redd for å være pompøs.

Svar
Christoffer Ødegården sier:

12. februar 2011, kl. 00:44

Enig at den på mange måter er unik. Sjelden fremstilling av personlig kollaps, uten egentlige skurker og med en atmosfære som skriker av skrekk. Og med tematikken satt til ballett – som man veldig sjeldent tar et større blikk på – kan iallefall ikke tenke på mer enn 3-4 andre store filmer om ballett – og skyver intensiteten bak gardinene frem på en såpass sterk, mørk og grotesk måte – vil jeg si at vi har noe originalt.

Svar
Ole-André Rønneberg sier:

21. februar 2011, kl. 17:20

Jeg har ikke hørt podcasten enda, men gleder meg. Men noe av det som imponerer meg mest i filmen er scenografien. Ta f.eks badet, der veggen er dekket med svarte og hvite fliser i tillegg til at rett bakom hodet hennes er det en badeflis med en svane. Og sånn er det gjennomgående i hele filmen. Absolutt ingen tilfeldigheter.

Jeg skjønner poenget til Bror med historien , men på en annen måte så er det jo lite som er unikt siden vi fortsatt bruker tre-akts strukturen som Aristoteles formulerte ca 300 år f.Kr. Men det funker for meg!

Svar