I spalten Fra videohylla leter vi frem gamle og nye skatter som aldri har fått ordinær kinodistribusjon her til lands.

Ukas plukk blant filmene du aldri fikk se på kino, Equilibrium av Kurt Wimmer, er på sett og vis en litt syndig forlystelse. Den hører på mange måter mer hjemme i rett på video-segmentet enn en del av de andre filmene vi har hentet frem i denne spalten. Ikke fordi den er dårlig, men fordi actionpakket fremtidsdystopi ser ut til å fylle videohyllene tettere enn tegnefilmer og dokumentarer. Dessuten kom Equilibrium i kjølvannet av en superhit innenfor samme sjanger, nemlig The Matrix.

Men selv om Equilibrium ved første øyekast kan se ut som b-filmutgaven av sin forgjenger, har den sine helt egne kvaliteter. Christian Bale, for eksempel. I mine øyne er lavbudsjettsfilmer som denne med på å underbygge hans kultstatus. I likhet med skuespillere som Christopher Lee, står Bale klippestøtt som skuespiller uansett hvilken film han dukker opp i. Og filmer som denne løfter frem både allsidigheten og galskapen han besitter i store nok doser til å stadig være fascinerende på lerretet – eller skjermen, som det ble denne gangen.

Bale spiller John Preston, en av statens harde, sortkledde menn som håndhever loven i et framtidssamfunn etter tredje verdenskrig som forbyr alle former for følelser. Kunst, bøker, musikk eller andre åndsverk er strengt forbudt, og destrueres (i likhet med deres eiere). Befolkningen er satt på dop, hele bunten. Men ikke dop som gir hallusinasjoner eller får dem til å føle velbehag. Snarere tvert om er Prozium et stoff som gjør at alle følelser undertrykkes. Selvsagt hender det at noen misser en dose, tilogmed med vilje, og det er nettopp slike følelsesovertredelser Preston er trent til å oppdage og slå ned på. Uten å blunke. Men selvsagt kommer han til å blunke på et eller annet tidspunkt. Det sier seg nesten selv.

Jakter man på originalitet og overraskelsesmomenter, kan det være greit å se filmen både fra et sjangerperspektiv og med et lite tidsperspektiv i bakhodet. Selv om den ikke er utgammel, har det vært en stor teknisk utvikling siden 2002, og det har vært en stor tilstrømning av filmer innenfor samme sjanger. Sjangerforventningene har endret seg, og regissører som Christopher Nolan og Alfonso Cuarón har bidratt til en stadig utvikling av kompleksitet og dybde i både sci-fi og actionfilm.  Equilibrium kan sånn sett sees som et steg på veien. Jeg mener at filmen er et godt tidsbilde, og gir et interessant perspektiv på hvordan noen sjangere har utviklet seg usedvanlig raskt.

Dessuten har det seg sånn at jeg rett og slett liker mørk sci-fi med et 1984-preg over seg. Derfor ser jeg gjerne alt jeg kan få kloa i. Det er noe befriende rent ved Equilibrium. Den virker slett ikke så pretensiøs som man skulle tro ved første øyekast. En nedstrippet, monokromatisk scenografi understreker det følelseskalde samfunnet. Dessuten må jeg få applaudere bruken av velkoreograferte kampscener hvor matrial arts kombineres med plaffing i den veltitulerte grenen Gun Kata. Jeg er ikke spesielt interessert i skytescener, og Preston greier visstnok å ta av dage 118 personer i løpet av filmen – noe som ifølge moviebodycounts.com plasserer ham på en tredjeplass over mestknertende karakterer gjennom tidene. Dette er noe som vanligvis ville gitt meg akutt gjespekrampe, men siden det hele er så snertent og minimalistisk utført blir det ikke det spor kjedelig. I stil med filmens tematikk er det en kjølig effektivitet over sekvensene, og regissør Wimmer skaper en interessant motvekt til den utstrakte (og i mine øyne langtekkelige) overdrivelseskunsten man ofte ser i kampsekvenser.

Selv om Christian Bale ikke akkurat spiller en godklump med smilet på lur, evner han å gi karakteren John Preston en troverdig karakterutvikling mot det mer menneskelige. Og Emily Watson oser av godhet med sitt blotte nærvær. Dessuten får man se Sean Bean være høybåren som bare han kan, men denne gangen uten sverd og rustning. En solid og mangefasettert rollebesetning er med på å gi filmen en stor dose personlighet, midt i den harde og kalde tematikken og estetikken.

Equilibrium er en forlystelse man bør ta for seg en dag man kjenner en lett milenniumnostalgi og kunne tenke seg stilren underholdningsfilm med godt skuespill. Men ikke så mye mer enn det. Ønsker man å ryste sine emosjonelle grunnvoller eller bli intellektuelt overrasket, finnes det helt klart bedre filmer. Likevel synes jeg Equilibrium er verd å børste støvet av. Og om du ønsker å gi deg selv et alibi, kan du jo se den som et studium av sjangerutviklingen det siste tiåret eller en stor skuespillers mange ansikter.