Elio virker desperat i sine forsøk på å sjarmere publikum med referanser til science fiction-klassikere som E.T. og Terminator 2.
Hva har skjedd med drømmefabrikken Pixar? Da jeg så Elio på kino på premieredagen, var det bare fem andre i salen. Merkevaren virker slitt i kantene. Fjorårets sommerfilm fra studioet, Innsiden ut 2 (Kelsey Mann, 2024), var riktignok en kommersiell suksess – men også en bortkastet mulighet.
Innsiden ut (Pete Docter, 2015) overrasket med sin fargerike organisering av menneskesinnets kaos og relaterbare skildring av motstridende følelser. Den fortalte klokt og melankolsk om hvordan barn som blir eldre begynner å markere avstand til objekter og aktiviteter som tidligere har fremstått uunnværlige.
Forventningene til hva en oppfølger kunne få ut av alle familiers felles store skrekk, puberteten, stod ikke akkurat i stil med det sjelløse resultatet: En nærmest verdinøytral film om å legge gamle venner på loftet sammen med dukkekroken og legoklossene.
Å sakse vekk hovedpersonen Rileys seksuelle oppvåkning fremstod gammeldags Disney-konservativt, i kontrast til de liksom freshe, men feilslåtte stilgrepene. Kollasj- og cut out-teknikker, sikkert inspirert av de eksperimentelle passasjene i Sjel (Pete Docter, 2020), ble klistret på en blass flanellograf. Filmens arkitektur manglet bærebjelker (og ikke bare på innsiden: San Francisco, en tydelig kulisse i originalen med sin viktorianske arkitektur, ble redusert til noen «moneyshots» av Golden Gate).
Den patetiske budskapsfilmen Elio bekrefter at Pixar, som en gang var fremoverlent og annerledes, nå er traust og bakstreversk. Den foreldreløse tittelfiguren bor sammen med tanten Olga, en NASA-ansatt som ikke virker særlig fascinert av romfart. Nevøen hennes er imidlertid besatt av muligheten for annet liv ute i verdensrommet, og har for vane å legge seg på stranden for å signalisere at forbipasserende flyvende tallerkener kan plukke ham opp.
Håpet svinner i den vesle guttens typisk Pixar-bulende tallerkenøyne, frem til Kommuniverset ønsker ham velkommen. Romstasjonen består av vitenskapsfolk fra forskjellige galakser, abstrakte vesener som tror han er jordens leder og straks ønsker å verve ham før «blodkeiseren» av Hilurg, Lord Grigon, entrer scenen og erklærer krig. For å bli akseptert av akademiet tilbyr han seg å stanse aggresjonen, og tilfeldigheter gjør at Grigons avkom, den larvelignende Gordlon, blir forhandlingskortet i møte med all ondskapen. I prosessen lager Elio en klone av seg selv som blir sendt til jorden, slik at Olga aner fred og ingen fare.
Elio avviser Olga som sin nærmeste familie og har forsvunnet inn en egendefinert verden, fengslet av universets mysterier. Han har utviklet et tilsynelatende intrikat språk, elionesisk, som ingen andre kan forstå, og oppfører seg merkelig i møte med jevnaldrende. Det er ikke rart han sliter med å bli likt, men filmen skal ha det til at han ikke blir akseptert for den han er. Å være «unik kan noen ganger forveksles med alene», heter det mot slutten. Å hegne om åpenhet og toleranse mens Trump forsøker å gjøre USA til et fascistisk diktatur, er vel og bra, men her fremstilles alt så banalt at det nesten virker mot sin hensikt.
Elio er sutrete og usjarmerende fordi han sloss med traumene sine, som vi mangler innsikt i. At klonen opptrer som en Lille Lord Fauntleroy for å bli likt av tante Olga gjør ikke saken noe bedre. Det som kunne vært fortellingens mest interessante del, blir en formålsløs karikatur. Body snatchers-motivet henviser til Terminator 2 – Dommens dag (James Cameron, 1991) og særlig Robert Patricks antagonist T-1000, men uten humor.
Like poengløse er referansene til E.T. (Steven Spielberg, 1982), som signaliseres av musikken idet filmens logo bretter seg utover en stjernehimmel i anslaget. Det blir vulgært, for ikke å si direkte frekt, når vennskapet mellom Elio og den dumme larva (filmens svar på Dory fra Oppdrag Nemo, bare umorsom) er ment å sende tankene til symbiosen mellom Henry Thomas‘ Elliot og effektmaker Carlo Rambaldis ikoniske dukke.
Animasjonsdesignet og koloritten ligner kreftfremkallende godteri, glinsende og gummiaktig, turkis og rosa, bak et skinn av perlemor. Uttrykket er smakløst på en måte som minner om tiden da Pixars konkurrenter lagde First Price-versjoner av suksessene deres (Stor ståhai, for eksempel). Ikke spesielt nostalgisk.
Hele tre regissører er kreditert, Adrian Molina (Coco), Domee Shi (Rød) og Madeline Sharafian (nykommer). Molina måtte visstnok forlate produksjonen underveis for å prioritere et annet prosjekt. Når mange kokker skal røre i gryta, blir det som kjent bare rør. En kan merke at noen har kjørt over Elio med gressklipper under etterarbeidet, for enkelte overganger er direkte amatørmessige, helt uten musikaliteten som har gjort flere av Pixars filmer til klassikere. Tempoet er høyt, for ikke å si anmassende, men innlevelsen og underholdningsverdien uteblir.
Det er vanskelig å forstå logikken i fiksjonsuniverset, hva konflikten mellom Kommuniverset og hylurgene består i, hvilke minner fra foreldrene Elio lengter tilbake til, årsaken til det nære båndet mellom ham og Gordlon, den manglende kjemien mellom gutten og tanten som egentlig har overlappende interesser, og de hemmelige kodene som skjuler seg i det elionesiske tullespråket. Alt virker påstått og kunstig, skåret ut i papp.
Den gode dinosaur (2015) var kjedelig, Toy Story 4 (2019) ødela en perfekt trilogi og nevnte Innsiden ut 2 skuslet bort sitt store potensial. Likevel er dette første gangen Pixar leverer en direkte dårlig film.
Hvis Elio har noe på hjertet, noe den vil si oss, mangler den hjernen som skal til for å gi de springende ideene i manuset en form og følelse av sammenheng.