Hafsia Herzis Lillesøster skildrer en muslimsk kvinnes skeive voksesmerter, uten å henfalle til klisjéfull religionskritikk.
Skuespiller og regissør Hafsia Herzi har imponert oss i en årrekke, både foran og bak kamera. I fjor deltok hun i Cannes-festivalens hovedkonkurranse med Lillesøster («La petite dernière»), et nært og sårt portrett av en kvinne som utforsker seg selv og kjærligheten, basert på Fatima Daas‘ selvbiografiske roman ved samme navn.
Filmen tar oss gjennom et formativt år i livet til fransk-algeriske Fatima (Nadia Melliti) idet hun tar spranget fra videregående til universitetet. Oppdagelsene står i kø for den muslimske studenten som har vokst opp i en drabantby utenfor Paris. I løpet av filmens fire kapitler, inndelt etter årstidene, inngår hun vennskap, forelsker seg og utforsker sin seksuelle legning.
Særlig betydningsfullt blir møtet med sykepleieren Ji-Na (Park Ji-min) under en fagdag om astma, en relasjon som skal lære Fatima mer om henne selv enn luftveissykdommer. Det maskuline miljøet på skolen og den muslimske husholdningen gjør imidlertid situasjonen komplisert: Hvordan kan man legge sammen to sider av seg selv som føles uforenlige?
Lillesøster viderefører flere av motivene fra Herzis regidebut, You Deserve a Lover. I den ble vi også kjent med en ung kvinne på kjærlighetsjakt i en brytningsfase. I Lillesøster kombinerer Herzi velkjente coming of age-motiver med såkalt beur cinema, fortellinger som skildrer livene og utforsker identiteten til franskmenn med nordafrikansk bakgrunn.
Herzi har utviklet en realistisk stil som ikke gjør noe poeng ut av seg selv, men nærmest usynlig plasserer oss sammen med rollefigurene. Samtalene har masse luft og Herzi lar oss henge med Fatima i forskjellige settinger, som hjemme i stua der ingenting skjer, eller på fester med kåte og fulle folk med høy musikk. Filmen dveler ved de ubetydelige tingene livene våre hovedsakelig består av.
Kameraet ligger ofte helt oppe i ansiktet på skuespillerne, og nykommeren Nadia Melliti imponerer med sin sterke fremtoning og nyanserte formidling, som juryen i Cannes gav henne en pris for. Melliti ble lagt merke til under en åpen prøvespilling i Paris, og Herzi har sagt at hun straks skjønte at de måtte samarbeide. Melliti gir Fatima et stoisk oppsyn og et tjukt panser, på en så selvsagt måte at det gjør inntrykk når hun en sjelden gang sprekker opp.
Vurdert på overflaten virker Fatima som en nokså monoton og litt utilgjengelig rollefigur, men Mellitis små miner og flakkende blikk gir henne flere lag. Fransk-tunisiske Amine Bouhafas musikk bidrar også til å åpne henne opp for oss.
Mange filmskapere ville knyttet Fatimas skeive identitetsreise til en dramatisk fortelling om å miste alt og bryte med både trossamfunn og sine nærmeste. Herzi holder seg derimot for god for simpel religionskritikk med stereotype framstillinger av muslimske familier, og lar i stedet Fatimas indre dragkamper vise at det ikke finnes noen enkle valg eller løsninger for en jente i hennes situasjon. Troen er selve grunnen Fatima står på og kan ikke skyves vekk, men hun må forholde seg til den på en ny måte.
Selv i samtale med en imam blir hun møtt med forståelse. Selv om han mener at homofili er en synd, er han tydelig på at Fatima må finne sin egen vei. Hun ser utover drabantbyen fra balkongen til foreldrene, gransker refleksjonen av seg selv i dørene på T-banen, observerer dansegulvet på en fest – med en konsentrasjon som tilsier at hun er på leting etter noe, uten å vite hva det er.
Ved å navigere sammen med Fatima, blir vi mer interesserte i reisen enn målet. Når filmen slipper tak, har den forsonet seg med at livet må leves forlengs.