Etter sin imponerende regidebut You Deserve A Lover («Tu mérites un amour», 2019) og oppfølgeren Good Mother («Bonne mère», 2021), returnerer skuespiller og regissør Hafsia Herzi nå med sin tredje film, Lillesøster, en adaptasjon av Fatima Daas’ selvbiografiske roman La petite dernière (2020).
I Lillesøster møter vi Fatima (Nadia Melliti), en ung muslimsk kvinne som også er lesbisk, og fortellingen tar form av en oppvekstskildring om identitet og tilhørighet. Herzi videreutvikler temaer som også står sentralt i hennes to første filmer, det handler igjen om unge rollefigurer og spørsmål rundt kjærlighet og familie. Filmen begynner i forstedene utenfor Paris og fører oss etter hvert inn i hjertet av byens skeive miljø, idet Fatima flytter hjemmefra for å studere og utforsker sin seksualitet utenfor familiens rammer.
Som både skuespiller og regissør tilfører Herzi en særegen intimitet og følelsesmessig forankring til sine prosjekter, noe vi kan spore både i hennes minneverdige roller i Abdellatif Kechiches filmer Couscous («La graine et le mulet», 2007) og Mektoub-trilogien (2017–2025), og ikke minst i You Deserve a Lover, der Herzi også gestalter hovedrollen. Da Lillesøster ble vist hovedkonkurransen i Cannes i 2025, markerte det et gjennombrudd for henne som regissør – og juryen ga Nadia Melliti prisen for beste kvinnelige hovedrolle. Det var ingen overraskelse at Lillesøster også mottok Queer Palm-prisen for sin helhjertede tematisering og skildring av LHBTQ+-miljøet.
Med et blikk som er dypt forankret i erfaringene til nordafrikanske innvandrermiljøer i Frankrike, utforsker Hafsia Herzi universelle erfaringer knyttet til kjærlighet og lengsel. Fatima er en ung kvinne fanget mellom samfunnets forventninger og drømmen om selvstendig frigjøring, og Herzis film strekker seg utover spørsmål om identitet, fordi forskjellene aldri overbetones – i stedet står den følelsesmessige sannheten i sentrum.
Vi møtte Hafsia Herzi i anledning filmens verdenspremiere i Cannes, og i samtalen nedenfor forteller Herzi åpent om kostnadene ved å bevege seg inn på provoserende tematisk territorium: vanskelighetene med finansiering, rollebesetning og innspilling. Og om splittelsen som kan oppstå i møtet mellom religion og skeiv identitet.
Lillesøster vises nå på norske kinoer – vårt tidligere intervju med Herzi (fra 2021, om debuten You Deserve a Lover) kan dere lese her.
*
Chama Al Houari (CAH): Kan du fortelle hvordan du ble involvert i denne filmatiseringen? Hva tenkte du da du leste boken?
Hafsia Herzi (HH): Jeg oppdaget ikke romanen selv, men fikk tips om den fra produsentene – som tok kontakt med meg etter at min første spillefilm (You Deserve A Lover) hadde hatt premiere. Jeg samtidig avsluttet etterarbeidet på min andre spillefilm (Good Mother), og de ba inviterte meg til å vurdere denne boken som mitt neste prosjekt. Så jeg leste den, og ble veldig berørt av Fatima Daas’ historie. Det første som slo meg, var at jeg aldri hadde sett en slik rollefigur som Fatima på film tidligere. Og jeg følte meg veldig heldig som kunne få muligheten til å løfte henne frem på lerretet.
CAH: Hvor tett følger filmen boken? Er historien den samme, eller følte du behov for å tilføre noe nytt?
HH: Det som er tro mot boken, er Fatima som rollefigur. Romanen har en spesiell fortellerstruktur. Den er litt uordnet på den måten at hun hopper en del i tid – hun snakker mye om barndommen sin, går tilbake til ungdomsårene, og deretter til studietiden. Hun er også ganske tilbakeholden. Jeg bestemte meg raskt for å konsentrere meg om ett enkelt studieår. På den måten gjorde jeg historien til min egen, selv om filmen fortsatt er sterkt inspirert av boken.
Jeg skrev filmens manus selv, og forsøkte å forestille meg situasjoner som kunne ha skjedd med henne, og la dem til. Samtidig finnes det små detaljer i filmen som er svært tro mot romanen, på subtile måter. Som scenen der noen spør hva navnet Fatima betyr. Det står i boken et helt annet sted, men er likevel med i filmen. Uansett: Det er en vakker bok, jeg anbefaler deg å lese den!
CAH: I Lillesøster finnes det mange ulike rom og miljøer. Vi har Paris, familiehjemmet og det private rommet hennes. Likevel forblir Fatima seg selv gjennom alle disse omgivelsene. Hvordan arbeidet du med en slik fremstilling, som unngår stereotypier? Det virker som om det finnes realistiske elementer som kanskje er hentet fra dine egne erfaringer, eller fra rollefigurer du tidligere har spilt.
HH: I boken er kontrasten mellom ulike sosiale klasser veldig tydelig. Fatima forlater hjemmet sitt i forstaden og oppdager en annen verden gjennom friheten på universitetet og i utelivet i Paris. Det var krevende å finne den riktige rollebesetningen av vennene hennes, ford jeg ønsket å understreke de sosioøkonomiske forskjellene mellom vennene fra videregående og de hun møter på universitetet. Men jeg likte tanken på at det likevel oppstår et vennskap på tvers av disse forskjellene.
Reisene hennes med RER-toget er også en avgjørende erfaring. Det tar mellom 30 og 40 minutter å komme seg fra forstedene inn til Paris, og det er komplisert for henne. Fra mitt eget liv kjenner jeg den togreisen svært godt. Jeg har også andre ting til felles med rollefiguren, som familiebakgrunnen hennes. Da jeg møtte skuespiller Nadia Melliti, forsto vi hverandre umiddelbart fordi vi kommer fra det samme sosiale miljøet. Nadia er dessuten student ved en idrettshøyskole, så universitetslivet var ikke fremmed for henne. Selv gjorde jeg mer research knyttet til kvinnelig homoseksualitet.
CAH: Kan du fortelle litt mer om arbeidet du gjorde med å sette deg inn i LHBTQ+-miljøet?
HH: Ja. Jeg har lesbiske og homofile venner, men det er sant at jeg ikke tidligere hadde interessert meg særlig for detaljene ved deres seksualitet. Jeg måtte snakke med Fatima, stille spørsmål og samle informasjon. Det var viktig for meg å bli kjent med denne delen av rollefigurens identitet. Derfor besøkte jeg mange skeive klubber og arrangementer, og hver gang ble jeg møtt med stor vennlighet og generøsitet. Vi deltok i pride-parader og filmet til og med under en av dem, selvsagt med tillatelse fra både kommunen og menneskene rundt oss. Det var veldig følelsesladet og minneverdig.
CAH: På mange måter er dette en modig film å lage, fordi hovedtemaet ikke bare er homoseksualitet, men også religion. Møtte du utfordringer under produksjonen? Var det vanskelig å finansiere filmen?
HH: Jeg visste at vi kom til å møte utfordringer dersom vi beveget oss inn på dette området, men jeg var forberedt på det. Finansieringen var litt komplisert, fordi det var enkelte som ikke ønsket å… jeg skal ikke si hvem, men det er bare å se på rulleteksten. Så ja, det var noen kamper som ble tapt på forhånd. Da jeg kom med manuskriptet, fikk jeg spørsmål som: Hvorfor? Finnes en slik person i det hele tatt? En som både er lesbisk og muslim? Heldigvis hadde vi nok gode samarbeidspartnere rundt oss til å lage filmen utenom disse skeptikerne.
Det var også skuespillere som ikke ønsket å bli forbundet med temaet, og det gjaldt ikke nødvendigvis rollen som Fatima. Det var kandidater til rollene som foreldre og venner. De sa ting som: «Jeg vil ikke være med i en lesbisk film, det er ikke verdt det.» Jeg har alltid vært klar over at intolerante og homofobiske mennesker eksisterer, men jeg hadde ikke forestilt meg at det var så utbredt. Det gjorde egentlig bare at jeg fikk enda større lyst til å kjempe for filmen, og omgi meg med mennesker som virkelig ønsket å støtte prosjektet.
[HH, forts.] Men det var ikke enkelt. Vi måtte til og med avbryte innspillingen på et tidspunkt, fordi noen av teknikerne ble angrepet. Folk i et av områdene der vi filmet, fikk vite hva filmen handlet om og var misfornøyde. Heldigvis ble ingen skadet, men vi måtte stanse arbeidet. De lette etter meg. «Hvor er regissøren?» Heldigvis var jeg ikke der. På grunn av denne hendelsen mistet vi familieleiligheten, som gjennom to måneder hadde blitt innredet og forberedt for innspillingen.
Det var en forferdelig opplevelse. Virkelig tungt. Av hensyn til alles sikkerhet måtte vi stenge bygningen, levere nøklene tilbake til eieren og finne et nytt innspillingssted. Heldigvis hadde jeg et fantastisk team. Scenografen klarte å løse problemet, og vi kunne flytte et annet sted. Leiligheten man ser i filmen, ble funnet i siste liten.
CAH: Dette er ikke den første filmen din som handler om familie. Hva er det som trekker deg mot familierelasjoner som tema?
HH: Det er et tema som inspirerer meg veldig, og som også står sentralt i boken. Jeg liker å filme familien i hverdagen, solidariteten og kranglene. Familien er en balanse, og for Fatima handler det også om balansen mellom henne og søstrene, selv om ting iblant kan bli kompliserte.
Det finnes en scene der hun gråter ved vinduet og deretter blir trøstet av søstrene i sofaen. Det er et bilde som for meg sier veldig mye. Jeg ønsket å vise en kjærlig familie. Jeg tror ikke søstrene hennes egentlig setter spørsmålstegn ved seksualiteten hennes, fordi man ofte ikke bryr seg så mye om slike ting mellom søsken. Når søsken er en del av hverdagen vår, stopper vi sjelden opp og reflekterer over identiteten deres eller hvordan de har det.
[HH, forts.] Selvfølgelig merker søstrene at Fatima er litt annerledes enn dem. Det var viktig for meg at de, når de krangler, angriper utseendet hennes og måten hun uttrykker femininitet på. Hva vil det egentlig si å være feminin? Hva betyr det? Hvorfor skulle en kvinne i treningsdress være mindre feminin?
Feminitet handler om balanse, og så snart noe forstyrrer den balansen, brytes den opp. Da må man gjøre en innsats for å gjenopprette den. Morsfiguren er også svært viktig i boken, og det ga meg muligheten til å løfte henne frem i historien. Jeg kjenner meg igjen i Fatima på den måten at jeg også er lillesøster, min mors «lille prinsesse», fordi jeg er yngst i min søskenflokk.
CAH: Filmen din løfter frem to identiteter: den muslimske innvandreridentiteten og identiteten som skeiv kvinne. Tror du det er mulig å forene disse to verdenene? Og hvordan ville en slik verden sett ut dersom man slapp å velge mellom arv og identitet?
HH: Jeg håper at forsoning er mulig. Jeg laget denne filmen i håp om at unge mennesker skulle føle seg mindre alene i kampen sin, enten de er muslimer, kristne eller jøder… Jeg håper filmen kan åpne for samtaler, særlig om religion. Religion er personlig, tro er personlig, så jeg vet ikke om den kan forene ting i en så vid forstand.
Men jeg håper den kan bidra til en dialog som har kraft til å forandre holdninger. Og fremfor alt til å fremheve tanken om at man ikke skal blande seg inn i andre menneskers privatliv. Alle er frie til å leve slik de ønsker, til å forme livet på sine egne premisser og til å utøve sin tro slik de selv vil.
Forhåpentligvis kan denne friheten også bli et budskap om forsoning.
*
