Et Ibsen-stykke på Nationaltheatret og en blodig, skeiv slasherfilm har mer til felles enn man skulle tro. Begge handler om å gi slipp.
Tilfeldighetene ville ha det til at jeg så Fruen fra havet på Nationaltheatret og Teenage Sex and Death at Camp Miasma rett etter hverandre. På én måte er det absurd å sette dem opp mot hverandre. På en annen måte går de sammen som hånd i hanske. Eller kanskje jeg heller burde si som et blodig spyd rett i ryggen?
Hvem hadde trodd at den nye slasherfilmen til regissør Jane Schoenbrun og gode, gamle Henrik Ibsen hadde så mye til felles? Ikke jeg i alle fall, men etter å ha sett dem mer eller mindre back to back er likhetene umulige å overse. Det er selvfølgelig en del forskjeller også – vi snakker tross alt om et stykke av en av verdens mest kjente dramatikere og en (ennå) nokså smal filmregissørs blodsprutende, seksualiserte affære – men regissør Anna Balslev har gjort noen endringer i Ibsens opprinnelige tekst som gjør at verkene snakker usedvanlig godt sammen. Først og fremst har begge nå et skeivt kjærlighetsforhold sentralt i handlingen. I alle fall tilsynelatende. Mer om det senere.
Jeg så Fruen fra havet først. Ibsens fortelling fra innerst i en nordnorsk fjord. Stykket handler om Ellida, hennes ektemann, den eldre doktor Wangel, og hans to døtre fra et tidligere ekteskap, Hilde og Bolette. Det er også historien om Ellidas tidligere forhold til en sjømann som fór til sjøs og aldri kom tilbake. Om overlærer Arnholm, som en gang i tiden var Bolettes lærer og som nå er forelsket i sin mange år yngre tidligere elev, om altmuligmannen Ballested, som har malt på det samme bildet i et år, og om Lyngstrand, som drømmer om å gifte seg med Bolette og bli billedhugger.
Det hele åpner lovende med Laura Løwes slående scenografi. En bratt kunstgressbakke skrår rett opp mot et hvitt stakittgjerde og en flaggstang, og det er lett å se for seg at skuespillerne vil få mye moro med å løpe opp og ned den bakken. Så åpner skuespillerne munnen, og det er jeg som får lyst til å løpe. Ikke at noen av skuespillerne er dårlige. Tvert imot. De er faktisk veldig gode, alle sammen, men kanskje spesielt Stine Fevik som Ellida og Henriette Marø som Hilde. Men dessverre er det hele skrudd sammen på en måte som minner mer om en sketsj i en skolerevy enn noe annet. Et kort øyeblikk vurderer jeg å bare reise meg og gå. Jeg er for sjelden ute til å gidde å bruke tiden på en skolerevy ingen av ungene mine er med i. Men så slår det meg plutselig at overlærer Arnholm denne gangen er en kvinne.
Eller er det en kvinne Trine Wiggens skikkelse skal forestille? Wiggen går i dress, mens alle de andre kvinnene i stykket er kledd i kjoler. I tillegg blir hun bare kalt Arnholm. Ikke noe fru eller frøken foran, slik resten av kvinnene blir titulert. Har du gjort Arnholm trans, Balslev? Det i seg selv er selvsagt ikke nok til å holde meg i en teatersal jeg egentlig har lyst til å stikke av fra, men det at jeg lurer, gjør at jeg blir sittende. Jeg er blitt nysgjerrig på hva regissøren prøver på, rett og slett. Mot slutten av første akt viser det seg også at den fremmede, Ellidas tidligere forlovede, sjømannen, er blitt en kvinne i denne utgaven. For en som er litt over gjennomsnittet opptatt av skeiv representasjon, er dette enda en grunn til å bli sittende.
Før vi går videre, bør jeg i ærlighetens navn også si at stykket blir bedre etter den noe underlige starten. Mye bedre, faktisk. Så fort de slutter med ablegøyene og sirkler inn Ellida, begynner vi å nærme oss noe eksistensielt. Ellida er datter av en fyrvokter og er vokst opp langt ute i havgapet. Der inne i fjorden er alt for tamt og slapt for henne. Sjøen hun bader i hver dag, minner mest om brakkvann, og når flagget heises, blafrer det ikke en gang.
Som om ikke det er nok, innrømmer hun for Wangel at hun var forlovet før hun møtte ham, og at personen hun var forlovet med, var en kvinne. Nok til å vippe en 1800-tallsmann av pinnen, skulle man tro. Men ikke Wangel. Doktoren reagerer omtrent som man som bifil kvinne i 2026 regner med at den nye mannen i ens liv gjør når man forteller ham om kvinnene man har vært sammen med før ham: nesten ikke i det hele tatt. Og det er kanskje problemet. For det står i litt for sterk kontrast til Wangels reaksjon når denne kvinnens båt klapper til kai og hun vil ha med seg Ellida. Ja, for nå er Ellida plutselig Wangels eiendom. Hun er slett ikke fri til å gå. Hun er hans, på samme måte som huset er det. Eller flaggstanga.
Som rasende 1800-tallsmann fremstår Wangel fullstendig troverdig. Det var sånn det var på 1800-tallet, og var det ikke akkurat det Ibsen stilte spørsmål ved i stykket sitt? Han var vel mindre opptatt av hvem Ellida valgte, og mer opptatt av om hun i det hele tatt hadde et valg?
Å gjøre Ellidas ekskjæreste til en kvinne i en tid der likekjønnet kjærlighet var dypt tabubelagt, skaper et slags merkelig parallelt univers hvor homofili er null stress, men en kvinne er mannens eiendom. Det er selvfølgelig kunstens privilegium å følge sine egne regler, men det gjør definitivt ikke oppsetningen til «Ibsen for vår tid», som enkelte anmeldere har kalt stykket. Om det var det som var poenget, burde man kanskje heller ha vist hvordan en kvinne i dag kan bli fanget i et forhold til en mann (truer han henne? Er det han som tjener alle pengene? Han som eier huset?). Å bare ploppe inn to skeive damer gjør det litt uklart hvilke spørsmål stykket egentlig borer i. Handler det kanskje bare om hvorvidt gresset er grønnere på den andre siden?
I beste om-du-elsker-dem-sett-dem-fri-stil lar i alle fall Wangel Ellida gå. Og hun går. Eller løper, får man kanskje heller si. Ellida stikker fra både mannen sin og ungene hans og huset og hagen ved fjorden. Selv om man som publikum selvfølgelig vet at hun kommer tilbake, tar i alle fall jeg meg i å håpe at det er en vri denne gangen. At Ellida drar en Nora og stikker til sjøs med dama si.
Men nei. Ellida kommer luskende tilbake. Og hvor søtt det enn er å se hele familien Wangel (bortsett fra Bolette, som Arnholm har greid å lure med seg ut i verden) springe samlet opp kunstgressbakken i siste scene, greier jeg ikke å fri meg fra tanken om at det eneste som ble oppnådd ved å gjøre den fremmede til en dame, er å rette lyset enda litt sterkere mot den heteronormative lykken.
I den grad det er noen lykke i slasherfilmen Teenage Sex and Death at Camp Miasma, er den i alle fall ikke heteronormativ. Alle de heterofile dør. Og nesten alle andre også. Eller gjør de det? I Jane Schoenbruns nyeste film er ingenting som man ved første øyekast tror det er.
Det er ikke rett frem å forklare denne filmen, men la meg prøve: Den unge filmregissøren Kris (spilt av Hannah Einbinder) skal lage en reboot av «Camp Miasma», en serie med gamle slasherfilmer hvor en morder som går under navnet Little Death, dreper en haug med ungdommer på en sommerleir. Tenk Fredag den 13., A Nightmare on Elm Street, I Know What You Did Last Summer og de filmseriene der. Vi snakker åtti- og nittitallsgalore, eller kanskje jeg heller burde si gore?
Det sies på et tidspunkt i filmen at serien i bunn og grunn handlet om flesh and bodily fluids, og det er egentlig en ganske bra oppsummering av filmen til Schoenbrun også. Det handler om kjøtt og kroppsvæsker. Bare ikke på den måten man først tror.
I likhet med Fruen fra havet åpner også Camp Miasma med hvitkledde folk på en gresslette. Riktignok er Miasmas gress hakket mer uflidd enn hos familien Wangel, og den hvitkledde er en massemorder iført en jumpsuit i plast og en merkelig metallboks på hodet, men likevel.
På Nationaltheatret ender åpningssekvensen med at skuespillerne springer liksom-lekent opp gressbakken i sine flagrende, hvite gevanter, mens det i kinomørket på Oslo/Fusion, der jeg så filmen, ender med en regelrett nedslakting av et par turgåere og en flere meter høy fontene av blod. Ok, vi er et godt stykke unna Ibsenland. Men ikke så altfor langt unna Balslevs versjon av det gamle Ibsen-stykket. For også Kris viser seg å være en dame som liker damer. Hun er i et poly-forhold med Mari, og veldig snart er hun også involvert med Billy Presley (spilt av Gillian Anderson), stjernen i den aller første Camp Miasma-filmen, som Kris oppsøker i et forsøk på å finne frem til kjernen i versjonen hun skal lage.
Og jammen har vi ikke en rollefigur som er trans i Camp Miasma også. I kjent skrekkfilmstil er det selvfølgelig morderen. Nå skal det sies at det slett ikke er sikkert at overlærer Arnholm i Fruen fra havet er ment å være trans, men Balslev må ha ment noe med å caste en dame til akkurat den rollen, og med å kle henne i dress og la alle titulere henne som om hun er en mann. Det er selvfølgelig mulig at dette bare er et nikk til Shakespeares dager, da menn spilte alle rollene, og ikke noe mer enn det.
Men tilbake til Schoenbruns morder: Little Death er definitivt trans. Forskjellen mellom denne morderen og dem i for eksempel The Silence of the Lambs og Psycho er at Schoenbrun vil noe annet med morderen sin enn å portrettere en rollefigur med såkalt avvikende kjønnsidentitet. Mer om hva Little Death representerer om litt (selv om den oppvakte leser sikkert allerede har skjønt det, blunk-blunk).
Ikke bare er Schoenbrun selv trans, men det gjøres også et nummer ut av hvor transfobisk regissørers hang til å gjøre transpersoner til mordere av den aller, aller mest creepy sorten er.
«This part is transphobic», sier Kris helt eksplisitt til Billy når de ser den første av Camp Miasma-filmene sammen og Little Deaths origin story fortelles rundt et leirbål.
Men hva betyr det da at en regissør som identifiserer seg som trans, har laget en film med en morder som er trans? Er det en slags hevnfantasi vi er vitne til? Et godt stykke ut i filmen er det faktisk det jeg tror jeg sitter i kinomørket og ser på. Det er jo allerede blitt sagt at det handler om flesh and bodily fluids, og overraskende lenge er jeg sikker på at det dreier seg om kjøtt som spiddes og blod som spruter. Så feil kan man altså ta.
Akkurat når det går et lys opp for meg, er jeg ikke sikker på. Kris har i alle fall for lengst kommet ut i stua iført kun boxershorts og prøvd å forføre Billy i den mest ubehjelpelige og samtidig mest sårbare forførelsesscenen jeg har sett på en stund. De har hatt et mislykka forsøk på sex, og vi har fått vite at Kris sliter med å komme ut av sitt eget hode lenge nok til å gi seg hen. Kanskje har også Billy innrømmet for Kris hva som egentlig skjer i den berømte siste scenen i Camp Miasma fra åttitallet, hvor hun ligger i seng med en eller annen gutt oppå seg og ser Little Death komme bak ham.
Little Death.
Lille død.
La petite mort!
Jeg føler meg ganske så smart når jeg kommer på det der i kinomørket, at la petite mort er et fransk uttrykk for orgasme. Etterpå tenker jeg at det er veldig opplagt, og at det er flaut at det tok meg så lang tid. Men ok. Filmen handler altså om orgasmer. Godt kamuflert av kropper som kappes i to, hoder som bokstavelig talt ruller og fontener på fontener med blod. Eller nei. Orgasmer blir for enkelt. Den handler om å klare å gi seg hen. Å gi slipp, så å si.
Og det er her Fruen fra havet og Teenage Sex and Death at Camp Miasma i bunn og grunn tar opp de samme temaene. Glem de skeive rollefigurene, glem at Arnholm kanskje, eller kanskje ikke, er trans akkurat som Little Death. Det er ikke poenget, eller i alle fall ikke hele poenget.
Doktor Wangel må gi slipp på kona si for endelig å få henne. Ellida må gi opp fantasien om den fremmede (eller ungdomsfantasiene om en jentekjæreste, alt ettersom hvor kynisk man skal se på det). Og Kris, da? Vel, jeg kalte det en slasherfilm i begynnelsen av denne teksten, men jeg er litt usikker på om det egentlig er en slasher Schoenbrun har laget. Spenningen er i alle fall ikke bygget opp rundt spørsmålet om Kris og Billy kommer til å overleve Little Deaths siste killing spree, men om Billy klarer å hjelpe Kris ut av hodet og inn i kroppen. Bare la Little Death komme, så å si.
Når jeg sier at det er spenning knyttet til det spørsmålet, tror jeg bare det gjelder for dem som ikke vet at Gillian Anderson sitter øverst på den sapfiske tronen. Når Schoenbrun har castet henne i filmen sin, er det ikke for at hun skal mislykkes i å tilfredsstille dama si. For selvfølgelig klarer Billy/Gilly det. Bare ikke på den måten man som seer tror det vil gå til.
Hvor ofte sitter man i en kinosal og føler at man ser noe nytt? Ikke altfor ofte, tør jeg påstå, og i alle fall ikke når det er en sjangerfilm. Her er det beats som må følges, troper som må være med. Schoenbrun leker seg med de fleste av disse klisjeene – og snur så alt på hodet og gjør noe helt annet.
Det er en real jaktscene til slutt, og Hannah Einbinder gestalter en veldig gjenkjennelig Final Girl der Kris beiner for livet i bare undertøyet med en morder i hælene. Men skjer det egentlig, eller er det hele bare iscenesatt av Billy i et forsøk på å få Kris til å føle fremfor å tenke? For alle som kjenner seg igjen i å plutselig tenke på jobben eller hva man skal ha til middag når man – la oss bare si – «holder på med noe annet», er det noe ekstremt befriende med det hele. Du greier ikke å tenke på om du sendte den e-posten når du løper for livet. Du handler på rent instinkt, du er bare et dyr som flykter fra et annet, mye mer aggressivt, dyr.
Flukten denne gangen ender nøyaktig der Camp Miasma fra åttitallet ender: i senga der Billy Presley for førti år siden lå klemt under en fyr og så Little Death komme bak ham. Og slik Billy Presley ble den gangen, blir nå både Kris og Billy spiddet så blodet bokstavelig talt spruter. Sexy er dette klimakset ikke. Men så er det sexy likevel. I alle fall når de dagen etter slår opp øynene og smiler til hverandre. Og i alle fall sammenlignet med antiklimakset som Ellidas tilbakekomst i Fruen fra havet er.
Der slutten på Fruen fra havet kjennes som en hvitvasket hyllest til heterolivet, kjennes Teenage Sex and Death at Camp Miasma som det skeiveste jeg har sett på en god stund. I siste scene står Gillian Anderson og Hannah Einbinder fullstendig dynket i blod utenfor en bensinstasjon. Anderson har blikket festet på Einbinder, som fremdeles bare har på seg undertøy, mens Einbinder stirrer ut i lufta. Kris kan fremdeles kjenne Little Death der ute, sier hun, og hen kommer for å ta dem igjen. Hun gliser fra øre til øre.