Hvem skulle tro at Pillion ville kunne leses i lys av maktens herjinger, både globalt og i den norske tingretten?
Kvinnedag, regn og mørke i oljebyen: Seks karer, fremmede oss imellom, ligger i ODEON LUXE sine skinndraperte og elektriske liggeseter for å se Pillion. Ryktet sier at der får du pulinga, men slipper alt damefjas.
I filmen blir vi kjent med unge, beskjedne Colin (Harry Melling), som møter den tøffe, noe eldre bikeren Ray (Alexander Skarsgård) og blir hans. En som «rides pillion» er personen bakpå motorsykkelen. Vi kastes straks inn i deilig berusende motorsykkelperspektiv om kvelden. Men fremfor å dure på med hard tekno, kontrasteres de sexy og mørke point of view-bildene med Betty Curtis sin italienskspråklige versjon av poplåten Chariot (Sul mio carro) fra 1962.
Dette peker frem mot filmens originale kombinasjon av «koselig majoritetssviske» og saftig BDSM-submiljøskildring. Pillion gir raust nok plass til både fullblods britisk forstadsliv og fullblods pikk langt oppi nebbet. Som livet, jo!
Som norsk mann får låtvalget og en virkning jeg ikke er helt sikker på om debutregissøren Harry Lighton har intendert: Melodien til Chariot (Sul mio carro) er jo den KLM brukte i Torsken Kommer!. Det er ikke hver dag Lars Mjøen, motorsykler og skeiv BDSM-sex lusker så tett inntil hverandre i sinnet mitt. I filmens første minutter må jeg skjerpe meg for å riste av meg linjene: «Den kommer i fra havet, fra havet, fra havet / Og lander i din mave, din mave, din mave.»
Hvis du har et nærere forhold til den engelskspråklige versjonen, mest kjent i fremføringa til Peggy March, med tittelen I Will Follow Him, vil tankene dine muligens dras mot strofer som: «Ever since he touched my hand I knew / That near him I always must be / And nothing can keep him from me/He is my destiny / I love him, I love him, I love him / And where he goes I’ll follow, I’ll follow, I’ll follow.»
Teksten på italiensk, altså den vi hører, er fra den forlokkende parten i et forhold; her er versene også mer romantiske og platonisk opphøyde (oversatt til norsk via engelsk): «Om du blir med meg / i min vogn blant skyene / foran solens hete / oppe ved den siste stjernen / om du blir med / Du vil leve med meg / på en fantastisk øy / og du vil se en høyere verden / en verden gjemt i det blå / en ny verden».
Det er som han kunne sagt det sjæl, bikeren Ray. Hadde han bare ikke vært så knapp av seg. Men om Ray ikke har så fælt med ord å by på, og heller ikke en hestevogn oppe ved solen, har han noe viktigere – nemlig motorsykkel og et ytre som kunne vært hugga fram av Michelangelo, for pokker.
Den klumsete parkeringsvakten og barbershop-sangeren Colin setter seg bakpå, og får holde rundt denne sterke, deilige muskelbunten, sveve noen centimeter over asfalten i sugende fart. Som vel må oppleves som en ganske revolusjonerende, eksistensiell virkelighetsforskyvning, tatt i betraktning at livet hans frem til nå har vært lukket inne i et kvalmende konformt britisk julekomedie-univers à la Richard Curtis.
Colin emigrerer fra foreldrenes generiske og varmelysende hjem, som inkluderer en sterk mor med kreft, som vi jo liker i vestlig film, og en liberalsnill far som ifølge seg selv pleide å kjøre motorsykkel før han ble vanlig. Colin emigrerer til et nytt regime: Staten Ray. Staten Ray er et autoritært kongedømme lokalisert i en fargeløs leilighet med kun avskrudde lamper. Noen hvite hyller av stål på veggene, et par ting og bøker, samt sort skinnsstoffa.
Det visuelle er på kanten til å deepthroate seeren med teskje, men greit nok. Staten Ray har én leder og to underkasta innbyggere: Bikkja og Colin. Han må sove på teppet ved siden av sengen, handler og lager all maten Ray beordrer, lar seg knulle som han blir bedt om, raker av seg de krøllete lokkene sine for å passe bedre inn i Rays biker-BDSM-miljø, og har den beste tida i livet sitt.
Noen små skvulp av sjelesorg til tross, vil han gjerne kysse Ray, men det får han ikke. Og gjerne også oppleve hverdagsgleden av å stille et spørsmål til Ray som han får svar på. Det her virker ikke å være innenfor Rays repertoar. Å anerkjenne og imøtekomme et annet menneskes spørsmål er vel å underkaste seg en annen aktørs retoriske, sosiale premisser. Som jo en dominant alfahann ikke kan assosieres med. Ray lar heller ikke Colin henge skinnjakka si på knaggen, den skal være på gulvet. Skillet mellom rollespillet og livet er ganske tynt her, det er vel også en målsetting.
Ray er en svært tydelig, på kanten til endimensjonal rollefigur, uten å være skrevet eller spilt i latskap, for det her er jo et iboende statisk-dramatisk poeng; han bøyer seg aldri. Og han er krevende å forholde seg til som seer, i all sin tilsynelatende mangel på kompleksitet (jeg sier tilsynelatende, for det ligger jo et hav av greier bak øynene til Skarsgård, men det blir aldri uttalt hva, selv om andre stiller spørsmål ved det).
For, er det en høyere verden, den han skaper for Colin? Jeg innser at det er mulig å tråkke i salaten ved å problematisere et nokså frivillig BDSM-forhold, men dette er jo også et samboerskap, åpenbart ikke symmetrisk. Er det noe galt her? Ikke hvis livet til Colin kjennes større, sannere, og mer i tråd med hans karakter, som ifølge både Ray og ham selv, befatter et «anlegg for underkastelse»? En lykkelig pult tradwife.
Samtidig kan man jo tolke det slik at det er Ray selv, som bevisst og kanskje noe utspekulert, bygger et anlegg i og rundt Colin, et underkastelses-gymnasium, som gjør Colin god på å spille denne rollen. Og ved å kun gi ham bekreftelse når han spiller rollen, få han til å tro at dette er den eneste rollen han kan spille. De med et snevert repertoar føler seg jo fort trua av de med et bredt et og handler deretter.
Blir Colin psykisk og fysisk manipulert inn i en maktdynamikk som svekker potensialet og aspirasjonsrommet hans som menneske? Eller er det motsatt, at snarere ingen har klart å se og forløse hans lengsel og potensial slik Ray gjør det? Kan begge deler være sant?
Relasjonen leses forskjellig gjennom ulike briller. Mine er for tida litt duggete av å lese altfor mange live-oppdateringer om påståtte skrekkregimer på Skaugum og Frogner (med en annen bikerboy som påstått konge). Og av å leve i en verden der etikk i økende grad spiller en slags rettferdiggjørende andrefiolin (om den så i det hele tatt er in mente) for maktovertakelse, snarere enn motsatt, at maktovertagelser reelt sett er en måte å implementere etisk ålreite liv for massene på. Makta smaker ikke som før, assa.
Så jeg skal også innrømme at jeg ikke er en ekspert på BDSM heller. Og, la oss snu det; er det jeg som egentlig er den overgripende, autoritære parten, her jeg moraliserende sitter på biblioteket og peker på Dennis som et offer? Her jeg ikke klarer å møte det alternative med fullstendig tillit? Her jeg sitter med mitt skandinaviske, prosecco-sosialistiske ubehag?
Colin sin mor blir gestalta av Lesley Sharp, som selv, på briljant vis, spilte kuet-ydmyka-forelska partner i Mike Leighs Naked for 33 år siden. Er det minnene av den intellektuelt nedlatende taperen David Thewlis som fortsatt sitter i henne, når hun velger å stå opp i mot og arrestere svigersønn Ray for måten han snakker til sønnen hennes på?
Ray skal her få lov til å forsvare seg på egne premisser. Han sier: «Det går fint. Det er ikke du som skal like det. Jeg forstår at relasjonen vår gjør deg ubekvem. Men å bestemme at det som gjør deg ubekvem er det som er dårlig for sønnen din… Honestly, that’s a pretty backwards way of thinking». (Det er ikke alltid helt lett å forstå hvor makten ligger disse dager, de fleste vil styre og få vil bli sett bak rattet.)
Pillion veksler mellom å ramme inn forholdet mellom Colin og Ray i søt, avvæpnende romantisk komedie-stil, følende melodrama på akkord med kjærligheten dem imellom, og noe litt sånn thriller-isj, som faktisk fremhever det gufne i dukkehjemmet. Det er altså ingen fasit på om relasjonen er ment å leses utelukkende morsom, rørende, eller ubehagelig. Den er alt på en gang. Det er bra. Lighton unngår psykoanalytiske forklaringer av Ray sine mønstre, og Dennis svelger det han får.
På et tidspunkt kjenner Dennis at han saktens kunne, sagt med egne ord, vært litt lykkeligere. Forsiktig begynner han å stå opp mot sin undertrykker og krever én fridag i uka, en likestilt fridag på lik linje med Ray, en dag der de er vanlige folk og gjør koselige ting de har lyst til. I det minste én dag i måneden!
Ray gjemmer seg bak en pocketversjon av Min kamp 6 og er relativt tidlig i boka, hvilket må bety (om jeg husker riktig) at han er i essayet om Hitler. Han er altså i ferd med å komme til roten av våre iboende fascistiske dragninger (og du vil se en høyere verden / en verden gjemt i det blå / en ny verden), men blir forstyrra av et sosialistisk lite opprør fra den spinkle fisen han har tatt inn i heimen. Nei, det kan han nå saktens ikke forholde seg til. Som respons til de mislykkede forhandlingene, går Colin amok, hamrer løs på el-pianoet til Ray og stikker av med motorsykkelen hans. (Opptrinnet minner meg om scenen der Will Ferrell i Step Brothers gnir ballene sine over trommesettet til John C. Reilly.)
Men, men: Colin kommer fort hjem igjen fra sykkelturen, demonstrasjonstog alene er jo kaldt og surt. På morgenen har likevel noe uforklarlig skjedd med Ray; han er med på en fridag.
Også dette blir et rollespill: Som et så jævla kjedelig, likestilt par. Så, de kan ikke la vær å leke seg litt. Først i en flau sangkonkurranse (som eksponerer Ray som et stort barn). Dernest ved å ha seg i kinoen. De løper avgårde i slow-mo, som på film, de trenger å stå i opposisjon mot noe for å kjenne blodet bruse. Nå gjør de det sammen. Og de kysser! På gresset.
Og Alexander Skarsgårds øyne, når han ser inn i Colin sine, har en forskrekkelig, fortapt uskyld over seg, det gjør jo helt vondt å se på. Som at han på ett sekund skjønner, at om han om bare han kunne gjort sånn her, oftere, sluppet taket på de rundt seg. Sluppet taket på livet.
Men det kan han ikke, og han forsvinner.
I etterdønningene av kjærlighetssorgen har Colin tilsynelatende kommet frem til den erkjennelse at hans dypeste kall, uavhengig av Ray, er som en Pillion. En følger, en disippel for en leder, en rolle inni en annen sitt teaterstykke, med få forbehold og innspill på manus og dramaturgi. En sånn enhver regissør vil ha.