I spalten Forfattere skriver filmkritikk har vi invitert et utvalg forfattere til å skrive om film i en fri, essayistisk form på Montages. Redaktør Roskva Koritzinsky leder prosjektet. Artikkelserien Forfattere skriver filmkritikk er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».

I teksten nedenfor skriver Henrik Nor-Hansen om den britiske regissøren og manusforfatteren Joanna Hoggs filmtrilogi, bestående av Unrelated (2007), Archipelago (2010) og Exhibition (2013).

*

Unrelated (2007)

Anna ankommer et feriehus i Toscana. Hun stiger ut av mørket, med trillekoffert på slep. Ingen i storfamilien har tatt seg bryet med å komme henne i møte. Det framgår at hun er en gammel skolevenninne av kvinnen i huset. Men Anna kommer ikke til å fylle rollen som jevnbyrdig venninne. I stedet tilbringer hun mest tid med tenåringer og voksne barn. Nå og da ringer hun hjem til England og har opprivende samtaler med egen ektefelle. Anna dras særlig mot sønnen Oakley, og ferien i Toscana synes lenge å åpne opp et mulighetsrom, en slags overskridende erfaring av frihet og løsrivelse.

Debutfilmen Unrelated bryter mange konvensjoner. Lavt budsjett har tvunget fram billige løsninger på bilde og lyd. Men den lave kvaliteten forsterker illusjonen av hjemmevideo og er på ingen måte en svakhet ved filmen. Kamera er i all hovedsak stillestående og registrerende – man kan få følelsen av å være et tilfeldig vitne, av å overhøre samtaler. Sentral handling og dialog kommer nesten i forbifarten; lydbildet framstår spredt og uten et klart fokus på hendelse eller person.

Joanna Hogg skal ha brukt mye tid på å finne rett skuespiller for Anna. Teamet søkte blant både amatører og profesjonelle, og endte til slutt opp med Kathryn Worth  ̶  en nabo av en bekjent, som angivelig viste talent under et dramakurs i yngre år. Hun vekker medfølelse i rollen som den middelaldrende og barnløse Anna. Det kan virke som om Kathryn Worth bare er seg selv – helt uten fasade og forstillelse. Hun tiltrekker seg lite oppmerksomhet og kan bli avbrutt eller ignorert, selv når hun befinner seg midt i billedrammen.

Usikkerheten blir påtakelig og skjør i møtet med andre, mer selvbevisste karakterer. Anna virker lite fortrolig med det sosiale spillet i øvre middelklasse. Hun mangler åpenbart tilhørighet, men befinner seg også i en slags indre krise. Livet synes fylt til randen av savn, mangler og fravær. Det er som om personen Anna ikke har egenverdi. Livskrisen gir utslag i regressiv atferd, en tilbakeføring til opprør og egen ungdomstid. Men hvor frigjørende er egentlig dette? I stedet for svar gir filmen et langsomt voksende ubehag. De hverdagslige samtalene synes etter hvert å handle om noe helt annet; pausene blir lengre og pinligere; alt kommer ut feil. Man begynner å vri seg i stolen og le litt nervøst. Det oppstår en frykt eller forventning om hendelser, om konsekvenser.

De fleste scenene er filmet fra en slags halvdistanse; man ser ansiktene, men avstanden gjør det ofte vanskelig å lese ansiktsuttrykk. Karakterer og hendelser forblir vage, tvetydige. Det sosialrealistiske ubehaget har fått flere til å sammenlikne Hogg med Michael Haneke, selv om hans filmer må sies å være mer eksplisitte, mer idé- og samfunnsorienterte. Man kan også få assosiasjoner til Dardenne-brødrenes arbeider, og da særlig bruken av amatørskuespillere og improvisasjon. Joanna Hogg har en minutiøs tilnærming til autentisitet; flere av skuespillerne agerer med en nesten hyperrealistisk troverdighet. De mange drikkescenene får en flat og påfallende tomhet.

*

Archipelago (2010)

Også denne filmen handler om en familie på feire. Også denne filmen er et sosialrealistisk portrett av øvre middelklasse. Og igjen stiger konfliktene langsomt til overflaten. Men Archipelago framstår likevel som en helt annen film. Handlingen er lagt til Tresco på Scilly-øyene, sørvest i England.

Oppholdet skal samtidig være en avskjed til Edward (Tom Hiddleston), før hans planlagte tur til Afrika. Men Edward får ikke invitere egen kjæreste til feriehuset. I stedet har mor og søster invitert med kokk og kunstlærer. Faren er flere ganger i telefonkontakt med moren, og det virker først som om også han har tenkt å komme til Tresco.

Initialt kan man få følelsen av å se en dokumentar. Landskapet er variert, men regn og dis gir en kjølig monotoni. Fargene toner ut i nyanser av blått, grått og grønt. Det minimalistiske tablået kan minne om Kelly Reichardts Old Joy (2006), der to menn forsøker å finne tilbake til gammelt vennskap. Men i Archipelago skifter stemningen gradvis og nesten umerkelig. Konfliktene i familien brer seg utover og påvirker både kunstlæreren og kokken. Dialogen stilner – sosialt ubehag antar en tilnærmet fysisk form.

Den giftige suppen varmes langsomt opp til kokepunktet. Familiedynamikken får også økt dybde og kompleksitet, både innad i karakterene og bakover i tid. Moren blir stadig mer forbannet i telefonsamtalene med faren. Hva er det han sier?

Sentralt står motsetningen mellom bror og søster, der unge Edward er i opposisjon til kutymer og borgerlig tenkning. Antakelig føler han da noe ambivalens overfor sin egen priviligerte bakgrunn, som blant annet gir rom for ulønnet arbeid i Afrika. Søsteren innehar en mer konservativ posisjon. Hun er kritisk til Edwards livsvalg, men brorens kjæreste og framtidsutsikter synes samtidig å bringe fram ressentiment og uvilje. Søsteren sliter åpenbart også med andre problemer; hennes bitre framtoning bygger flere nyanser og lag; Archipelago er en film med mange skjulte rom.

Man kan umiddelbart tenke at faren gjør klokt i holde seg borte fra Tresco. Men kanskje er det nettopp faren som har forårsaket mye av familiens problemer. De toksiske relasjonene befinner seg antakelig i et repetitivt mønster. Edwards møte med familien blir en påminnelse om egen ufrihet. Jobbutsiktene i Afrika er kanskje mer et ønske om avstand og forandring. Bevegelsen bort fra bakgrunn og privilegier gjør samtidig de sosiale kodene mer tydelige, som i møte med den kvinnelige og tilnærmet jevngamle kokken, der ønsket om redusere forskjeller framstår anstrengt, og egentlig bare sementerer hierarkiet han misliker. I flere scener står Edward på kjøkkenet og småprater jovialt. Det er uklart hva hun, kokken, mener om dette. Forsøker han å legge an på henne? I en scene synes hun å rygge ørlite, som om Edward har kommet for nært.

Edward og søsteren kommer i krangel om hvorvidt kokken kan spise ved familiens bord. Kompromisset blir at kokken og kunstlæreren inviteres med på restaurant. Moren klarer ikke å bestemme seg for bord, og de flytter rundt fra bord til bord i den ellers tomme restauranten. Kamera står stille og iakttar, omtrent der en kelner ville stått. Deretter klager Edwards søster på maten, som ikke framstår slik hun hadde forventet. Mat og borddekning er middelklassens domene. Humoren er åpenbar, men ikke forløsende; desto lenger scenen varer, desto mer spenning bygger den.

Joanna Hogg avslutter også denne filmen med avreise. De ulike karakterene gir hverandre klemmer og lykkeønskninger. Adskillelsen frambringer åpenlys glede. Ritualet gjenoppretter orden og stabilitet, som om ingenting har hendt.

*

Exhibition (2013)

Kunsterparet D og H bor og arbeider i et hus i London. Men etter tjue år vil de legge huset ut for salg. Det modernistiske huset har en tett og relativt komplisert struktur, med vindeltrapp og skyvedører. De trange, urbane omgivelsene gjør det vanskelig å oppfatte helheten. Huset gis ingen oversikt, ikke engang en full fasade. Huset antar en mer åndelig form, en slags taus og allmektig nærhet. Kanskje kan man si at huset er bindeleddet mellom D og H. Huset binder også sammen filmen, som ellers mangler en tradisjonelt utviklet fortelling. Det hjemlige og tilvendte blir mer fremmed idet huset legges ut for salg. Overgangsfasen gir uro. En følelse av oppbrudd gjør samlivsproblemene tydeligere, og framtiden mer uviss. I dette rommet, i denne friheten, kommer virkeligheten tilsynelatende i drift. Realismen skifter tidvis til drøm, noen naturbilder er i infrarødt.

Huset får nærvær og blir på mange måter en av filmens karakterer. Veggene er ofte tett på, men lydsporet perforerer tryggheten og slipper inn urbane omgivelser. Interiøret reflekteres i vinduene og forskyver overgangen mellom inne og ute. Denne typen speilinger gjentas til en viss grad i det performative arbeidet til D (spilt av Viv Albertine, til vanlig musiker). Men hva er det egentlig hun driver med? Er hun i en introvert og produktiv fase, eller er det en livskrise som utspiller seg? Den litt barnlige D virker å være styrt av indre liv; av angst, av seksuelle fantasier og vag selvobjektivisering. Skillet mellom liv og kunst viskes ut. Fokuset på indre liv blir fremmedgjørende. Hun studerer seg selv i speil og i refleksjoner fra vinduet. Personligheten forblir liksom uklar. Hun synes å bevege seg ut og inn av sjenanse og ekshibisjonisme.

Utforskingen av separative liv kan gi tanker i retning Atom Egoyans tidligste filmer, som The Adjuster (1991) og Exotica (1994), der fantasier og begjær blir repetitivt og styrende. Det virker som om D ser seg selv som Den Andre – onani framstår mer nytt og spennende enn sexlivet med egen ektefelle. Hun er fraværende i samværet, men til stede i angsten; i en scene frykter hun at H har kommet ut for en ulykke på gaten, men skynder seg deretter opp trappen for å unngå samtale.

H er spilt av konseptkunsteren Liam Gillick, og rollen i filmen synes å være tett på hans egen person. Han framstår utadvendt og verbalt sterk, men dette kan også være et problem når D ønsker å utvikle eget kunstnerskap. Kanskje tar han for mye plass. D vil ikke gi ham innsyn i eget arbeid. Hun hører hvordan han ruller rundt på stolen i etasjen over.

Ekteparets priviligerte liv er i all hovedsak elevert opp fra gatenivået. Det største følelsutbruddet er forårsaket av en feilparkert bil. Joanna Hogg har en asketisk og særegen stil, som nettopp derfor synes å framtvinge assosiasjoner og søk etter holdepunkter. Virkemidlene er sparsomme og nøye avstemt. Heller ikke denne filmen har musikk eller stemningsskapende lydspor. Handlingen unndrar seg en klar forståelse. De fleste scenene utspiller seg i rom, men manglende romfølelse gjør Exhibition tidvis klaustrofobisk og unheimlich.

Jeg tok meg selv i å tenke på barne-TV-serien Pompel og Pilt, der meningsløst arbeid utføres i en uklar lokalitet – omgitt av evig mørke. Er huset hjemsøkt? Eller er dette psykens egen sammenblanding av fortid og framtid? Er spatiale og temporale skjevheter i så fall en innbilning?

*